New York, New York

Regi: Martin Scorsese

Lengde: 2 t. 36 min.

Produksjonsår: 1977

Etter å ha laget mesterverket ”Taxi Driver” i 1976 gjorde Scorsese en helt annen type film året etter. ”New York, New York” er et hederlig forsøk på å lage en god, gammeldags Hollywoodfilm av den storslagne typen, nærmest en musikal, lagt til en epoke da storbandjazzen var tidens populære soundtrack.

Filmen starter den dagen Japan kapitulerer og 2. verdenskrig er slutt. På Times Square er det full fest, og festen fortsetter på New Yorks klubber, til fengende toner fra Tommy Dorsey Orchestra. Robert De Niro spiller Jimmy Doyle, en veteran som er på byen for å feire. Etter flere iherdige fremstøt får han endelig napp hos Francine Evans (Liza Minelli) og et forhold er innledet. Jimmy viser seg å være en talentfull saksofonist, mens Francine er sangerinne. Sammen oppnår de suksess som medlemmer av et storband, men Jimmys heftige temperament er ødeleggende både for ham selv og forholdet. Alene opplever imidlertid Francine det store gjennombruddet.

Filmens kvaliteter er uomtvistelige. Her er storslagne scener med hundrevis av statister, soundtracket er fantastisk (tittellåten synges av Liza Minelli, men Frank Sinatra gjorde vel den definitive versjonen et par år senere), og Robert De Niro/Liza Minelli er et par som kan toppe hvilen som helst film. Likevel er ikke ”New York, New York” helt den store filmopplevelsen du forventer at den skal være.

Deler av dialogen skal være improvisert. Dette var De Niros tredje hovedrolle i en Scorsesefilm, og regissøren ga ham ganske frie tøyler. Problemet er at storyen ikke er spesielt original eller spennende, som seer er du avhengig av å sette pris på de mange musikknumrene som kjøres. Filmens lengde er også et problem. Den er klippet i minst 3 forskjellige lengder, en indikasjon på at Scorsese selv aldri fant den endelige formen på filmen.

Filmen hadde et stort budjett og spilte aldri inn det den kostet å lage. Scorsese selv sies å ha pådratt seg et narkoproblem som følge av problemene med filmen. Heldigvis fant han snart tilbake til storformen. Året etter kom ”The Last Waltz”, to år senere mesterverket ”Raging Bull”.