Stories we tell

Regi: Sarah Polley

Lengde: 1 t. 44 min

Produksjonsår: 2012

Denne dokumentarfilmen starter jakten med å beskrive Diane, regissørens avdøde mor, fortalt gjennom familie og venners erindringer. Diane døde av kreft da regissør Sarah Polley var 11 år gammel, og hun vokste opp sammen med sin far, med eldre søsken som allerede hadde flyttet ut av huset. Familie og venner tegner et ganske samstemt portrett av moren som en kvinne full av liv, alltid på farten og lysten på opplevelser. Så ulik faren på mange måter, han trives gjerne i sitt eget selskap. Det umake paret var begge skuespillere og traff hverandre på jobb.

”Stories we tell” innledes på ganske nostalgis vis, med utstrakt bruk av super-8 film som faren en gang tok av mor, barn og venner, gjerne på feriereiser. Det er bilder som viser den aktive, glade Diane i ulike situasjoner sammen med dem. Det er sårt og vemodig, men morsom på samme tid.

Sarah Polley samler et stort antall mennesker som alle blir bedt om å fortelle historien om moren. Her er far sentral, men også søsken og venner. Senere også kollegaer. Og et stykke på veien skifter historien litt fokus, siden det fremkommer opplysninger om moren som regissørdatteren fortsetter å nøste opp i. Slik blir filmen til slutt en jakt på identitet og opphav, like mye som et portrett av moren.

Dette er en ganske verbal og kommuniserende gjeng, noe som nok gjør arbeidet lettere for regissøren. Hver og en forteller sin versjon av historien, og regissøren har sikkert hatt en stri jobb med å klippe alt materialet sammen til en nedkortet filmversjon. Men er alt vesentlig kommet med? ”Stories we tell” filosoferer også over temaet historie som gjenfortelling.

Familien Polley er en ganske kjent familie i Canada, siden moren Diane og faren Michael begge var kjente skuespillere på 60- og 70-tallet. Yngste datteren Sarah har også hatt suksess som filmregissør og skuespiller før denne dokumentarfilmen.

Melinda and Melinda

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 39 min.

Produksjonsår: 2004

Akkurat som i ”Broadway Danny Rose” åpner filmen med en samtale rundt et kafebord, Og akkurat som i nevnte film er Wallace Shawn å finne rundt bordet (en digresjon, men det er derfor jeg husket det). To dramatikere diskuterer om livet er mest å likne med en tragedie eller en komedie, og konklusjonen er vel at det er opp til oss selv å bestemme vinklingen.

”Melinda and Melinda” forteller derfor samme historie på to måter parallelt, både som komedie og som tragedie/drama, men med to sett skuespillere. Jeg har sett filmen før og mente å huske at den holdt god Woody Allen-standard, men dette gjensynet levde ikke helt opp til forventningene. Den inneholder alle de vante ingrediensene i en Woody Allen-film, men ikke noe ved denne filmen utmerker seg i forhold til andre filmer.

For meg er det Will Ferrell som er den positive beholdningen her, han spiller rett og slett den rollen Woody Allen vanligvis spiller (Allen er ikke med i filmen selv). Ferrell er utstyrt med de morsomste replikkene og han kan komediefaget til punkt og prikke. Ellers er det helt på det jevne. Radha Mitchell spiller hovedrollen(e) som Melinda. Ikke hørt om henne? Nei, hun er vel en av de få som har fått hovedrolle i en Woody Allen-film uten at det har hjulpet på den videre karrieren. Chloë Sevigny har en annen stor rolle og var et ganske stort navn for ti år siden, men strengt tatt har vel karrieren gått nedover. Nå spiller hun stort sett i TV-serier.

”Melinda and Melinda” er derfor ikke stort mer enn tidtrøyte.

Det syvende segl

Originaltittel: Det sjunde inseglet

Regi: Ingmar Bergman

Lengde: 1 t. 36 min

Produksjonsår: 1957

Klassisk Ingmar Bergman, som selv vurderte denne som en av sine beste. Visstnok foranlediget av Bergmans egen dødsangst er den en slags dialog med Døden selv, her fysisk tilstede, vandrende rundt for å hente hjem ”til seg” de som tiden har gått ut for …

Filmen inneholder en del ikoniske filmscener, bl. a. åpningen der Ridderen (Max von Sydow) spiller sjakk med Døden (Bengt Ekerot), og sluttscenen der vi ser Døden og hans følge i relieff mot himmelen, dansende oppover en bakketopp. Døden, vandrende rundt med ljå, drapert i en sort kappe, er noe bl.a. Bergmannbeundrer Woody Allen parodierte i sin ”russiske” komedie ”Kjærlighet og død”.

Handlingen er lagt til Sverige på 1300-tallet, et land der Svartedauden herjer og skaper frykt blant folk. Det er en tid der religionen ligger som en tåke over menneskesinnet, ikke en koselig, humanistisk versjon slik Den Norske Kirke prediker, men derimot en svart/hvitt-versjon der kampen mellom Gud og Djevelen er essensen i all teologi.

Så er det da også korstog, heksebrenning og djevler som lurer rundt hvert pestbefengt hushjørne i denne verdenen. Frykten for døden bunner jo i redselen for å havne i helvete, der sjelene pines i evig ild! Dette er hard-core kristendom, underbygget av tekstlesing fra Johannes Åpenbaring (”de syv segl”).

Kanskje har tiden visket ut akkurat det aspektet ved religionen, men da har vi glemt at på samme tid som denne filmen ble sluppet holdt Ole Hallesby en radiopreken i NRK der han skremte lytteren med akkurat samme trussel: At den ufrelste skulle brenne i evig ild i helvete! 

You will meet a tall dark stranger

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 38 min.

Produksjonsår: 2010

Det er sagt at denne filmen er som en morsom utgave av ”Interiors” fra 1976, filmen jeg tidligere har skrevet lite fordelaktig om. Grunnen er selvsagt at karakterene stort sett er like, og problemstillingene de samme. Riktignok er handlingen flyttet fra Manhattan til London, men det spiller liten rolle, parallellene mellom disse to filmene er helt klare.

Dette er Allens fjerde film innspilt i London, men lokaliseringen spiller ingen rolle her, for den saks skyld kunne filmen ha blitt spilt inn hvor som helst. Der ”Interiors” druknet i humørløs syting og eksistensielt mørke befinner ”You will meet a tall dark stranger” seg på en humoristisk og halvveis parodisk planet. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til filmen siden den fikk en heller lunken og likegyldig respons da den kom. Dette skulle liksom være enda en romantisk komedie med alle de typiske Woody Allen ingrediensene.

Derfor er det hyggelig å kunne melde at jeg fikk en trivelig stund i selskap med en knippe toppskuespillere. Det er jo stort sett alltid en glede å se Anthony Hopkins på lerretet. Her spiller han en ca. 60 år gammel, nyskilt mann som jakter på evig ungdom, fast bestemt på å tyne mest mulig ut av livet før det er over. Så desperat er han at han faller for den ca. 25 år gamle eskortepiken Charmaine. Hans fraskilte kone er på sin side opptatt av det hinsidige og plager omgivelsene med new-age vås som hun fores med av en spåkone. Den plagede kunstneren i filmen spilles av Josh Brolin, som prøver å få sitt endelige gjennombrudd som forfatter … Ellers er store navn som Antonio Banderas (som kunsgallerieier) og Naomi Watts (som hans assisten, og konen til den plagede forfatteren) med på å heve opplevelsen.

I det hele tatt et lett gjenkjennelig persongalleri i en Woody Allen film. Kanskje en bagatell av en film, og en lite viktig film i Woody Allen sin omfangsrike filmkatalog, men likevel en trivelig opplevelse. Ja, langt bedre enn forventet!