Interiors

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 28 min.

Produksjonsår: 1978

Woddy Allen lagde ”Annie Hall” i 1977 og ”Manhattan” i 1979, begge regnet blant hans aller beste, filmer fulle av humor, fulle av ikoniske stemninger fra Allens favorittby. Men midt mellom disse kom altså ”Interiors”, en helt annen type film.

”Interiors” er et forsøk på å lage et dypt seriøst, alvorstungt familiedrama. Riktignok hadde Woody Allen laget ”The Front” i 1976, så han hadde allerede vist ambisjoner om å lage andre filmer enn komedier. Likevel tok ”Interiors” alvoret over i en ny dimensjon. I etterkant er det interessant å observere at filmen ble tatt godt imot av mange kritikere. Faktisk fikk filmen hele 5 Oscar-nominasjoner, bl.a. for beste manus og regi, men den fikk ingen Oscar-priser.

Kort fortalt handler det om et ektepar i 60-årene, der mannen bestemmer seg for å forlate konen. Deres tre døtre er alle voksne, og far mener at tiden endelig er inne til å ta steget. Døtrene er henholdsvis skuespiller (i TV-dramaer), poet og mislykket kunstnerspire med ambisjoner som ikke lar seg realisere. De to siste søstrene er for sikkerhets skyld gift med en frustrert forfatter og en politisk aktivist. I sum: En uspiselig gjeng øvre middelklassefolk som er sure og grinete fordi de ikke klarer å oppfylle egne håp om karrierer og selvrealisering.

Det som er problematisk med ”Interiors” er at karakterene er så gudsjammerlig sutrete, misfornøyde, selvopptatte og humørløse. Du får rett og slett ikke sympati med noen av dem, og da blir det vanskelig å engasjere seg i filmen på den måten filmskaperen nok ønsket. Det er faktisk vanskelig å finne forsonende trekk ved denne filmen. Et mulig unntak er fars nye flamme Pearl (Maureen Stapleton), som har en helt annen kulturell bakgrunn enn resten av gjengen, og som gjør forsøk på å spre litt vulgaritet inn i dette dødsseriøse miljøet.

Woody Allen har senere vist at han faktisk kan lage god, seriøs film også. Se Another Woman (1988).

The Baby of Mâcon

Regi: Peter Greenaway

Lengde: 1 t. 57 min

Produksjonsår: 1993

Mitt første møte med Peter Greenaway var på Bergen Filmklubb i 1987, da ”A Zed & Two Noughts” (1985) ble vist. Dette står ennå for meg som en av de store filmopplevelsene, aldri hadde jeg sett noe liknende. Greenaways største publikumssuksess er ”The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover” fra 1989, kanskje den eneste av hans filmer som er sett av et stort publikum.

Greenaway (født 1942) er utdannet kunstmaler. Men på 1960-tallet begynte han å lage en serie kortfilmer, og frem til i dag har han drevet et kunstnerisk vekselbruk. Spillefilmdebuten kom i 1980. Peter Greenaways filmer bærer absolutt preg av hans utdanning innenfor malerkunsten, periodevis er filmene så vakre, scenografien så kunstferdig og detaljorientert som på et maleri. Greenaway lager billedskjønne filmer, de foretrukne fargene synes å være rødt og gult. Men Greenaways filmunivers er langt fra mainstream, uttrykksmessig er de mettet med kunstreferanser, tematisk synes Greenaway å være fascinert av menneskenes primærbehov.

I ”The Baby of Mâcon” er handlingen lagt til 1600-tallet. En eldre kvinne føder en baby. Hun er så gammel at det virker naturstridig, særlig fordi barnet er usedvanlig vakkert. Derfor påstår den eldre kvinnens datter at det er hennes barn. Siden datteren (Julia Ormond) er ugift hevder hun at barnet er resultat av en jomfrufødsel. Mange lar seg lure av denne historien, men biskopens sønn tror ikke på henne. For å bevise sin jomfrufødsel tilbyr derfor den angivelige moren sin jomfrudom til denne skeptikeren.

Filmen utspiller seg i sin helhet innendørs. Den er som filmet teater, komplett med publikum. Etter hvert vender Kirken og resten av folket seg mot den angivelige moren og dømmer henne til døden for hor. Men siden hun er jomfru kan hun ikke henrettes … Løsningen er jo åpenbar. Filmen skal være 2 timer og 2 min i følge kilder, men denne versjonen er 5 minutter kortere. Det skal være en 10 minutter lang voldtektscene, det er mulig noen minutter av denne er blitt klippet bort.

”The Baby of Mâcon” er en film for beinharde Greenaway-fans. De fleste andre vil ha problemer med å se den i sin helhet.

Filmen ligger ute på YouTube (men muligens er 5 minutter klippet bort).

Den store skjønnheten

Originaltittel: La Grande Bellezza

Regi: Paolo Sorrentino

Lengde: 2 t. 22 min.

Produksjonsår: 2013

Å se ”Den store skjønnheten” i 2013 må gi litt av den samme følelsen som det en premierefilm av Federico Fellini ga på 1950-/60-tallet. Paolo Sorrentinos film har Roma by som kullisse, den spiller på kjente tema fra ”den evige stad”, den er full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi, karakterene balanserer hårfint på grensen mellom komedie og tragedie, og selvsagt er ikke en slik film komplett uten en … dverg.

Jep Gambardella (Toni Servillo) er en fetert journalist i midten av 60-årene som befinner seg i midten av Romas sosietetsliv. Jep kjenner alle, han har i førti år trukket i trådene og posisjonert seg som en uunngåelig skikkelse for alle som betyr noe i Romas kulturliv. Selv ga han ut en roman for førti år siden, en roman som i ettertid har fått posisjon som et mesterverk, og både han selv og andre spør hvorfor det ble med den ene boken. Jep må innrømme at han nok har vært for glad i festene, i sosietetslivet og alt som følger med, til at han kunne bli en ordentlig forfatter. Roma har rett og slett distrahert ham! Åpningsscenen er lagt til Jeps fantastiske terrasse vis a vis Colosseum der det festes hardt, og standarden er satt for resten av filmen. Ellers møter vi nok av aspirerende kunstnere som babler høyttravende om eksistensielle tema, innimellom dansingen, drikkingen og spisingen.

Tidvis fikk jeg assosiasjoner til Leos Carax’s film ”Holy Motors” når jeg så denne.  Som i ”Holy Motors” møter vi flere bifigurer av den bisarre sorten, men Sorrentinos film blir aldri like surrealistisk. Det er mye humor i filmen. Siden vi er i ”Den Evige Stad” slipper vi ikke unna en dose katolisisme, her første og fremst representert ved to motsetninger; en selvopptatt og matglad kardinal (med rykte for å være en fremragende exorcist), og en eldgammel Moder Theresa-kloning som er i byen for å motta en pris for sitt selvoppofrende arbeid blant de aller fattigste i Afrika. Her er filmen på sitt aller morsomste.

”Den store skjønnheten” er en visuell fest, den har en forfriskende blanding av overfladisk fjas og eksistensiell dybde, og kanskje best av alt: Den gir publikum noe som vi sjelden opplever i dag; nemlig den gode, gamle kinofølelsen, altså en opplevelse av at dette kun kan oppleves på lerretet. 

(Sett på Bergen kino, KP 7, lørdag 29. desember 2013).

Sommernattens smil

Regi: Ingmar Bergman

Lengde: 1 t. 48 min

Produksjonsår: 1955

To år etter ”Sommeren med Monika” – og etter å ha laget tre andre filmer i mellomtiden – kom ”Sommernattens smil” i 1955. Filmen ble Ingmar Bergmans internasjonale gjennombrudd (prisbelønnet i Cannes) og suksessen medførte full kunstnerisk frihet i fortsettelsen, siden den ble økonomisk meget lukrativ for Svensk Filmindustri. Det sier noe om Bergmans stilling i filmindustrien at han ikke visste at filmen var sendt til Cannes-festivalen, og at han leste nyheten i avisen! Etter ”Sommernattens smil” var hans posisjon totalt forandret.

Filmen er i utgangspunktet en komedie av det farseaktige slaget, dvs. at rollefigurene er ganske så karikerte. Handlingen er lagt til midten av 1800-tallet (? … min gjetning), og hovedpersonen er advokat Egerman, som er gift med den sikkert tjue år yngre Anne, som er jevngammel med hans sønn Henrik. Advokat Egerman har hatt et forhold til den feirede skuespillerinnen Desiree Armfeldt, som på sin side står i med grev Malcolm, en yrkesmilitær som er denne filmens mest karikerte figur. I det hele tatt er flere av rollefigurene her latterlig karikerte, men disse overdrivelsene er med på å gi filmen sjarm.

Advokat Egerman og hans altfor unge kone Anne har ikke noe egentlig samliv, så advokaten oppsøker sin gamle flamme skuespillerinnen, og et sjalusidrama med hennes nye elsker grev Malcolm utspiller seg. Samtidig får Anne og den jevngamle Henrik følelser for hverandre, og intrigene står i kø. At advokat Egerman også holder seg med den søte og flørtende hushjelpen Petra (Harriet Andersson fra ”Sommeren med Monika”) gjør det hele ytterligere pirrende.

Som vi forstår er dette en film av det lette slaget. Personene fremstår som såpass karikerte at vi aldri kommer under huden på noen av hovedpersonene, men historien glir lett og underholdende av gårde på en elegant og uanstrengt måte. 

Sommeren med Monika

Regi: Ingmar Bergman

Lengde: 1 t. 36 min.

Produksjonsår: 1953

Ingmar Bergmans filmproduksjon er enorm. Han lanserte sin første film allerede i 1944, og da ”Sommeren med Monika” kom 9 år senere var det hans 17. spillefilm! 2-3 filmer pr. år var Bergmans tempo, det gikk i ett. ”Sommeren med Monika” ble spilt inn på 6 uker, i Stockholm og i skjærgården utenfor.

Det er rart å se filmen og vite at den ble laget for over 60 år siden. Hvor mange filmer tåler gjensyn etter så lang tid? Først er det slående å observere bybildet vi blir presentert for innledningsvis, dette er så visst en annen tid. Likevel, da historien kommer i gang er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i hovedpersonene.

Harry er 19 og ansatt ”på gulvet” på et lager. Han hundses daglig av sjefer og alle andre, han er helt nederst i hierarkiet. Monika er bare 17, hun også får gjennomgå i sin jobb. Felles skjebne, felles trøst? I alle fall, Monika tar initiativet ovenfor den litt mer tilbakeholdne Harry, og snart er de et par. Harry bor alene sammen med sin far, mens Monika bor trangt sammen med mor og far og flere mindre søsken. En dag da faren slår Monika har hun fått nok. Da Harrys far havner på sykehuset benytter paret sjansen til å stikke av i farens båt. Stockholms skjærgård ligger innbydende til rette, det er sommer, og Harry og Monika er nyforelsket.

Som ventet blir det fine og uforglemmelige dager ute i skjærgården. Paret er stort sett alene, og i den lykkerusliknende tilstanden de befinner seg i er det mer enn nok for begge. Men ingenting vare evig, og etter noen uker setter problemene inn. Begge har sagt opp jobbene sine, nå er de tom for mat og penger, og de må reise tilbake til byen. Monika har blitt gravid og hverdagen melder seg brutalt.

Filmen vakte oppsikt pga. sin åpenlyse nakenhet, noe som nok kan forklare hvorfor dette er den mest sette Bergmanfilm noensinne i USA.. Harriet Anderson (i sin første Bergmanrolle) var nok en sensasjon den gang, ung, vakker, full av liv, full av sterke følelser. Harry (Lars Ekborg) blir naturlig nok betatt, slik jeg går ut ifra menn i alle aldere ville blitt om denne jenta kom forbi.

”Sommeren med Monika” har den ungdommelige frihetslengselen inntakt selv om det har gått 60 år.

Hele filmen ligger ute på YouTube ...

Hannah and her sisters

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 43 min

Produksjonsår: 1986

Dette er en av Woody Allens topp fem filmer og en film som kan sees mange ganger!

Historien om Hannah (Mia Farrow) og hennes to søstre – Lee (Barbara Hersey) og Holly (Dianna Wiest) og deres ektemenn og ex-ektemenn er en på alle måter rik familiehistorie. Den kvinnelige trioen matches av et kobbel av mannlige stjerner: Michael Caine, Max von Sydow og … Woody Allen (i en lett gjenkjennelig rolle som nevrotisk hypokonder).

Filmen starter med et familieselskap på amerikanernes ”juleaften” – Thanksgiving – for øvrig isenesatt som hentet ut av en Ingmar Bergmann film. Hannahs ektemann (Michael Caine) er blitt forelsket i sin svigerinne Lee, og intrigene kan begynne. Hannah er for øvrig den vellykkede av de tre søstrene, hun har en strålende karriere som teaterskuespiller og er tilsynelatende en som fikser alt på strak arm. Søsteren Lee er samboer med den eldre maleren Frederick, spilt av Max von Sydow. Frederick er igjen en tydelig Bergmannkarakter, en kompromissløs kunstner, heller mørk til sinns (han er jo skandinav …) og som ”åndsmenneske” opptatt av å distansere seg fra folk flest. Den yngre Lee har begynt å gå lei av hans utlegninger og belæringer, og er åpen for invitten fra Hannahs ektemann. Den tredje søsteren – Holly – er den som aldri lykkes med noe, og som stadig må vende seg til Hannah for å be om finansiell hjelp. Selvsagt ender hun på en date med Hannahs ex-mann Mickey (Woody Allen) og begge får sitt livs verste kveld.

Filmen er et rent overskuddsprosjekt hvor alt ser ut til å sitte som støpt. Dette er en betagende miks av alt som kjennetegner Woody Allen på topp: Filmens persongalleri er hentet fra New Yorks øvre middelklasse, der behovet for selvrealisering ligger tykt utover alle karakterene, her er romantikk, flørt, sjalusi og drama i rikt monn, samtidig er morsomhetene stort sett ivaretatt av Woody Allen selv, som med sine eksistensielle jokes vet å treffe blink.

I løpet av en femårsperiode fra 1983 til 1987 leverte Woody Allen hvert år filmer som har blitt stående som påler i hans samlede produksjon: ”Zelig” (1983), ”Broadway Danny Rose” (1984), ”The Purple Rose of Cairo” (1985), ”Hannah and her sisters” (1986) og ”Radio Days” (1987) er alle strålende, men kanskje er ”Hannah …” den beste av dem alle.

Paradis: Håp

Originaltittel: Paradies: Hoffnung

Regi: Ulrich Seidl

Lengde: 1 t 28 min.

Produksjonsår: 2013

Den avsluttende filmen i Ulrich Seidls Paradis-trilogi, og dessverre den svakeste. Vi følger den 13-årige Melanie, datteren til Teresa som er på ferie i Kenya (i første film Paradis: Kjærlighet). Melanie er overvektig og skal tilbringe sommerferien sammen med et tjuetalls andre overvektige tenåringer på en slankeleir.

Det mest positive med filmen er at den innehar de umiskjennelige kvaliteter som alle Ulrich Seidls filmer har, i form av flott fotografering og flotte billedkomposisjoner, ofte preget av lange tagninger med et stillestående kamera. Mange scener virker ganske improviserte, særlig der de unge skuespillerne agerer mot hverandre. Slik må det nesten bli når 13-14 åringer bærer flere av de sentrale rollene.

Historien er egentlig ganske enkel. Melanie forelsker seg i kurstedets ca. 50-årige lege, og mannen virker fristet til å forsyne seg av det som byr seg frem, han spiller med på flørten som den famlende Melanie innleder.

Etter at kurstedet er presentert og vi møter ungdommene i gymsalen, på sovesalen og hos legen er det imidlertid som om filmen har spilt ut alle sine kort. Historien utvikler seg liksom ikke. Vi får ikke servert noen overskridelser lik de vi så i Paradis: Kjærlighet, karakterene på slankeleiren er heller ikke like skrudde som i Paradis: Tro. Det gjør Paradis: Håp til en ganske daff affære og en liten skuffelse.

Kanskje strevde Ulrich Seidl litt ekstra med denne avslutningsfilmen? En indikasjon er i hvert fall at den er 30 minutter kortere enn de to foregående filmene i serien.

Paradis: Tro

Originaltittel: Paradies Glaube

Regi: Ulrich Seidl

Lengde: 1 t. 55 min.

Produksjonsår: 2012

Dette er del 2 av Ulrich Seidls trilogi. Nå er det Anna Maria som er hovedpersonen, søsteren til Teresa som dro på badeferie til Kenya. Anna Maria jobber som assistent på et røntgeninstitutt, og da ferien kommer spør sjefen hvor hun skal. ”Jeg skal være hjemme”, svarer hun.

Og dermed følger vi Anna Maria hjem, der hun bruker ferien til å gå på dørene til folk for å misjonere, bærende på en stor skulptur av Jomfru Maria. Anna Maria er nemlig hard-core katolikk, hun mumler stort sett bønner hele tiden, synger salmer og pisker seg selv (!) mens hun ligger på kne og ser opp på et stort krusifiks på veggen. Leiligheten er forresten særdeles spartansk innredd, som om omgivelsene skal bekrefte det strenge religiøse regimet som hun har valgt å underkaste seg. Anna Maria er med i en liten celle av likesinnede, og denne gruppen har tatt på seg oppdraget med å få Østerrike katolsk igjen.

Rollen som Anna Maria spilles av Maria Hofstätter, som vi kjenner igjen fra rollen som haikeren i Ulrich Seidls ”Hundedager” fra 2001, sannsynligvis den mest enerverende kvinneskikkelse festet til et lerret noensinne. Noen av faktene fra den gang har Anna Maria tatt over, det kommer særlig til syne i noen scener der Anna Maria misjonerer på dørene til folk, for øvrig noen av de scenene som fungerer best i denne filmen. Dette er absolutt ingen hyggestund av en film. Men i likhet med Ulrich Seidls andre filmer er ”Paradis: Tro” en spesiell opplevelse som denne seeren foretrekker fremfor den gjengse kinounderholdning.

Gradvis kommer vi til en slags forståelse på hvorfor Anna Maria lever som hun gjør, og det inntreffer når den lamme Nabil uanmeldt sitter der i rullestolen i stua. Det viser seg at Nabil (som er muslim) er Anna Marias mann. Nabil har kommet tilbake for å ta opp igjen ekteskapet med Anna Maria, noe hun derimot ikke er interessert i. Nabils hjemkomst setter Anna Marias tilværelse på prøve. Nabils skjebne er muligens det som forklarer Anne Marias drastiske religiøse praksis, og hans gjeninntreden setter troen på en alvorlig prøve. 

 

Paradis: Kjærlighet

Original tittel: Paradies: Liebe

Regi: Ulrich Seidl

Lengde: 2 timer

Produksjonsår: 2012

Første del i østerrikeren Ulrich Seidl’s Paradis-trilogi, og en pangåpning! Vi følger den ca. 50 år gamle Teresa på en badeferie til Kenya, hvor hun, og andre kvinner i samme situasjon, både utnytter, og blir utnyttet av, unge, afrikanske menn. Dette er en film som etterlater seeren i en tilstand av lettere sjokk, for noen av scenene må være blant de drøyeste som er vist å kino. Men mer enn rystende bilder klarer Ulrich Seidl å si noe vesentlig om både menneskers ensomhet, og hva menneskelig nød kan få folk til å gjøre.

Allerede åpningsscenen gir løfter om en filmopplevelse av de store, der vi ser Teresa på jobb i et tivoli, der hun styrer radiobilbanen. De første minuttene er hovedsakelig close-ups av en gjeng psykisk utviklingshemmede som styrer disse bilene. Ubetalelig! Og med en gang kjenner vi igjen Ulrich Seidls filmspråk, slik vi så det i den underkjente (?) ”Hundedager” fra 2001, en film befolket med originale karakterer, ikledd et krystallklart og fargerikt billedspråk. Etter jobb følger kamera Teresa tilbake i leiligheten, der hun tydeligvis bor alene sammen med sin giddeløse og overvektige tenåringsdatter. Dette touch av sosialrealisme setter bakgrunnen for resten av filmen, der vi følger Teresa og en flokk kvinner +/- 50 på badeferie i Kenya.

Vanligvis når det snakkes om ”sex-reiser” dreier det seg om voksne, vestlige menn og unge jenter i Asia, vi kjenner den usympatiske, overvektige, alkoholiserte typen som utnytter fattige lands kvinnelige befolkning. Vel, dette er den motsatte varianten: Middelaldrende, overvektige, usympatiske kvinner som varter opp fattige, unge svarte menn for å skaffe seg sex. Teresa er i utgangspunktet ingen usympatisk dame, men det er interessant å se at hun i løpet av denne ferien utvikler seg til en kynisk sex-kunde, etter først å ha blitt følelsesmessig lurt av en lokal playboy. Hun ledes ut i fristelse av et kobbel kvinner som har vært på disse kanter før, og som fra første øyeblikk avslører klare rasistiske holdninger. Teresa er ikke bedre enn at hun snart lar seg rive med. På slutten av filmen får vi en scene der damene ydmyker en lokal gutt på det groveste, her er både rasismen og seksuelle krenkelsen så eksplisitt at publikum vemmes.

Bakenfor denne historien ligger kvinnenes behov for å kjenne seg verdsatte og igjen attraktive for menn. Hjemme i Østerrike har de havnet på kjønnsmarkedets skraphaug, men under den Kenyanske solen får de sjansen til å ta igjen litt av det tapte. Parallellen til menns tilsvarende reiser til Asia er soleklar. Samtidig viser filmen kontrasten mellom turistenes velstand og lokalbefolkningens armod. Dette er noe alle som har reist i den 3. verden har opplevd, men sjelden har vi sett det så tydelig på film som det Ulrich Seidl får vist her.

”Paradis: Kjærlighet” viser til fulle maktforholdene mellom rik og fattig, og det ved å snu opp ned på vante forestillinger.

Everything you always wanted to know about sex but were afraid to ask

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 28 min.

Produksjonsår: 1972

En tidlig Woody Allen film, fra den gang hver scene var som en sketsj. Her har Woody Allen rett og slett laget sin parodi på en bestselgende bok fra den gang, med samme tittel, av Dr. David Rueben, en slags selvhjelpsbok må vi tro.

For ordens skyld har Woody Allen valgt å dele filmen inn i kapitler, fullt ut i overensstemmelse med kapittelinndelingen i Dr. Ruebens bok:

1. Do Aphrodisiacs Work?
2. What is Sodomy?
3. Why Do Some Women Have Trouble Reaching an Orgasm?
4. Are Transvestites Homosexuals?
5. What Are Sex Perverts?
6. Are the Findings of Doctors and Clinics Who Do Sexual Research and Experiments Accurate?
7. What Happens During Ejaculation?

Dermed er vi sikret 7 ”kortfilmer”, lagt til vidt forskjellige epoker og miljøer, men alle med umiskjennelig Allen-humor. Til tider er det riktig fornøyelig, og kanskje er siste episode den aller beste, med Woody Allen som sædcelle!

Blå er den varmeste fargen

Tittel: Blå er den varmeste fargen
Original tittel: La vie d'Adèle - Chapitres 1 et 2
Regi: Abdellatif Kechiche
Lengde: 2 t. 59 min.
Produksjonsår: 2013

På forhånd gikk jeg til kinoen med en ørliten skepsis. For det første er filmen 3 timer lang, det er lenge i et kinosete! For det andre visste jeg at filmen inneholdt mange minutter eksplisitte sexscener, ville ikke det være trasig/pinlig/beklemmende å sitte i en sal og se på dette? Men filmen er altså skamrost av det som finnes av kritikere og kronet med Gullpalmen i Cannes, så ”Blå er den varmeste fargen” betyr obligatorisk oppmøte for alle som er opptatt av kvalitetsfilm.

Og la det være sagt med det samme; denne filmen er oppsiktsvekkende bra og forsvarer ganske sikkert alt som ryktene har brakt med seg. Den ”poetiske” tittelen er filmens internasjonale tittel, på fransk heter filmen (direkte oversatt): ”Adèle’s liv – kapittel 1 og 2”. Filmen er basert på en tegneserieroman, men ærlig talt; her må originalverket komme kraftig til kort, denne filmversjonen må være uendelig mye dypere, rikere og gripende.

Veldig kort fortalt er storyen slik: Adèle går siste året på videregående. Filmen bruker tid på å skildre skolemiljøet og gjøre publikum kjent med Adèle. Hun er søkende og har en kort affære med en gutt på skolen. Men opplevelsen mangler liksom noe på å være det helt store. En dag møter hun blikket til Emma på gaten, en jente som har farget håret blått. Emma er 4-5 år eldre, er åpenbart lesbisk (Adèle ser henne først hånd i hånd med en annen jente), hun går på kunstskole og er åpenbart mer erfaren og moden enn Adèle, naturlig nok. Dermed er kapittel 1 i Adèle’s liv over og kapittel 2 kan begynne.

Adèle og Emma blir kjærester. Skildringen av dette forholdet er intenst og virker ekte. Emmas foreldre er vel kjent med datterens seksuelle legning og har ingen problemer med den. Adèle’s foreldre er uvitende, også når Emma kommer på overnattingsbesøk. Scenene med de to jentene hjemme hos familiene er illustrerende for at de to kommer fra ulike klasser/miljøer. Mens Emmas foreldre er typisk velutdannet middelklasse med tilhørende ønske om selvrealisering på datterens vegne, er Adèle’s foreldre arbeiderklasse og opptatt av økonomisk trygghet i jobben. Dette blir etter hvert et problem mellom Emma og Adèle også, for Emma har vanskelig for å forstå at Adèle er fornøyd med å jobbe i barnehage. Har hun ikke større ambisjoner? Og Adèle er tydelig utilpass i møte med Emmas kunstnervenner.

Filmen bringer oss tett inn i forholdet mellom de to jentene. Adèle Exarchopoulos (Adèle) og Léa Seydoux (Emma) leverer begge fantastiske skuespillerprestasjoner. Jeg kan sjelden huske å ha følt meg så nære to jenter på film. Særlig Adèle Exarchopoulos er outstanding, kanskje fordi det jo er henne som er den egentlige hovedpersonen her.

Jeg oppfattet ikke filmen som for lang (men hun jeg så den sammen med gjorde det), selv om 3 timer selvsagt er lenge. Filmens kraft og intensitet maktet å holde på min oppmerksomhet. Sex-scenene var lange og dvelende og skjulte lite, men jeg oppfattet dem ikke som spekulative, selv om dette må være relativt grensesprengende i seriøs film. Faktisk kan man hevde at den gjorde filmen dypere og forholdet mellom Adèle og Emma mer forståelig. Her vil nok amerikansk kinosensur få et stort problem hvis filmen slippes der borte!

Forholdet mellom Adèle og Emma tar slutt. De to møtes igjen på en kafé et år etterpå. Dette møtet skildres med stor smerte og gjør vondt å se på for oss i kinosalen. ”Blå er den varmeste fargen” er en film som har vært i hodet mitt i mange dager etter at jeg så den.

(Sett på Bergen Kino, KP 6, lørdag 23. november 2013).

Den grønne sykkelen

Tittel: Den grønne sykkelen
Original tittel: Wadjda
Regi: Haifaa Al Mansour
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2012

Når så du en Saudi-Arabisk film på kino sist? Lurespørsmål! Du har aldri sett en film fra Saudi-Arabia på kino før, fordi dette rett og slett er historiens første spillefilm laget i Saudi-Arabia av en av landets egne innbyggere, og det attpåtil en kvinne! I dette strengt religiøse kongedømmet finnes det ikke kinoer i det hele tatt, så en spillefilm herfra er en liten sensasjon i seg selv.

Det skal ikke legges skjul på at dette gir filmen et fortrinn, dvs. hvis du er interessert i å se film fra et miljø du aldri før har sett film ifra og er litt nysgjerrig på hvordan dette arter seg. Og det skal regissøren Haifaa Al Mansour ha; ”Den grønne sykkelen” er en helt o.k. film, fortalt i et nøkternt filmspråk, uten de store faktene på noen måter, men med såpass humor og menneskelighet at publikum lar seg forføre i den drøye en og en halve timen det tar å fortelle historien.

Kort fortalt så handler det om 10-åringen Wadjda som bor mer eller mindre alene med sin mor (faren kommer og går, og etter hvert viser det seg at han planlegger å skaffe seg kone nr. 2). Wadjda er litt ”guttejente”, hun ser en ny, grønn sykkel til salgs på markedet, og hun drømmer om å kjøpe den og sykle rundt i gaten slik hennes jevnaldrende guttevenner gjør. Men det går selvsagt ikke an! I dette landet der kvinner nektes å kjøre bil er det også uhørt at jenter skal sykle! Dette er kort sagt filmens plot. Jenten som spiller Wadjda fremstår som handlekraftig, kløktig og sjarmerende og vinner publikums hjerter. Samtidig er skildringen av livet innenfor husets fire vegger et interessant innslag for oss å se, der mor og datter egentlig fremstår som en liten familie lik den vi kjenner så godt fra våre egne himmelstrøk. Men når moren forlater huset må hun ikle seg de vanlige gevanter som kvinner i Saudi-Arabia presser seg inn i, og bare øynene vises. Det er altså en dramatisk effekt å vise vekslingen mellom hjemme- og utescener, og slik viser regissøren oss en side av livet i Saudi-Arabia som normalt er skjult for oss.

Dette er filmens store pluss for min del. Å se en spillefilm fra et slikt miljø, laget av ”en innfødt” som kan se dette med sitt eget blikk, gir filmen den ekstra dimensjonen.

(Sett på Bergen Kino, KP 4, fredag 8. november 2013)