Den store skjønnheten

Originaltittel: La Grande Bellezza

Regi: Paolo Sorrentino

Lengde: 2 t. 22 min.

Produksjonsår: 2013

Å se ”Den store skjønnheten” i 2013 må gi litt av den samme følelsen som det en premierefilm av Federico Fellini ga på 1950-/60-tallet. Paolo Sorrentinos film har Roma by som kullisse, den spiller på kjente tema fra ”den evige stad”, den er full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi, karakterene balanserer hårfint på grensen mellom komedie og tragedie, og selvsagt er ikke en slik film komplett uten en … dverg.

Jep Gambardella (Toni Servillo) er en fetert journalist i midten av 60-årene som befinner seg i midten av Romas sosietetsliv. Jep kjenner alle, han har i førti år trukket i trådene og posisjonert seg som en uunngåelig skikkelse for alle som betyr noe i Romas kulturliv. Selv ga han ut en roman for førti år siden, en roman som i ettertid har fått posisjon som et mesterverk, og både han selv og andre spør hvorfor det ble med den ene boken. Jep må innrømme at han nok har vært for glad i festene, i sosietetslivet og alt som følger med, til at han kunne bli en ordentlig forfatter. Roma har rett og slett distrahert ham! Åpningsscenen er lagt til Jeps fantastiske terrasse vis a vis Colosseum der det festes hardt, og standarden er satt for resten av filmen. Ellers møter vi nok av aspirerende kunstnere som babler høyttravende om eksistensielle tema, innimellom dansingen, drikkingen og spisingen.

Tidvis fikk jeg assosiasjoner til Leos Carax’s film ”Holy Motors” når jeg så denne.  Som i ”Holy Motors” møter vi flere bifigurer av den bisarre sorten, men Sorrentinos film blir aldri like surrealistisk. Det er mye humor i filmen. Siden vi er i ”Den Evige Stad” slipper vi ikke unna en dose katolisisme, her første og fremst representert ved to motsetninger; en selvopptatt og matglad kardinal (med rykte for å være en fremragende exorcist), og en eldgammel Moder Theresa-kloning som er i byen for å motta en pris for sitt selvoppofrende arbeid blant de aller fattigste i Afrika. Her er filmen på sitt aller morsomste.

”Den store skjønnheten” er en visuell fest, den har en forfriskende blanding av overfladisk fjas og eksistensiell dybde, og kanskje best av alt: Den gir publikum noe som vi sjelden opplever i dag; nemlig den gode, gamle kinofølelsen, altså en opplevelse av at dette kun kan oppleves på lerretet. 

(Sett på Bergen kino, KP 7, lørdag 29. desember 2013).