Regi: Paolo
Sorrentino
Lengde: 2
t. 22 min.
Produksjonsår:
2013
Å se ”Den
store skjønnheten” i 2013 må gi litt av den samme følelsen som det en
premierefilm av Federico Fellini ga på 1950-/60-tallet. Paolo Sorrentinos film
har Roma by som kullisse, den spiller på kjente tema fra ”den evige stad”, den
er full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi,
karakterene balanserer hårfint på grensen mellom komedie og tragedie, og selvsagt
er ikke en slik film komplett uten en … dverg.
Jep
Gambardella (Toni Servillo) er en fetert journalist i midten av 60-årene som
befinner seg i midten av Romas sosietetsliv. Jep kjenner alle, han har i førti
år trukket i trådene og posisjonert seg som en uunngåelig skikkelse for alle
som betyr noe i Romas kulturliv. Selv ga han ut en roman for førti år siden, en
roman som i ettertid har fått posisjon som et mesterverk, og både han selv og
andre spør hvorfor det ble med den ene boken. Jep må innrømme at han nok har
vært for glad i festene, i sosietetslivet og alt som følger med, til at han
kunne bli en ordentlig forfatter. Roma har rett og slett distrahert ham!
Åpningsscenen er lagt til Jeps fantastiske terrasse vis a vis Colosseum der det
festes hardt, og standarden er satt for resten av filmen. Ellers møter vi nok
av aspirerende kunstnere som babler høyttravende om eksistensielle tema,
innimellom dansingen, drikkingen og spisingen.
Tidvis
fikk jeg assosiasjoner til Leos Carax’s film ”Holy Motors” når
jeg så denne. Som i ”Holy Motors”
møter vi flere bifigurer av den bisarre sorten, men Sorrentinos film blir aldri
like surrealistisk. Det er mye humor i filmen. Siden vi er i ”Den Evige Stad”
slipper vi ikke unna en dose katolisisme, her første og fremst representert ved
to motsetninger; en selvopptatt og matglad kardinal (med rykte for å være en
fremragende exorcist), og en eldgammel Moder Theresa-kloning som er i byen for
å motta en pris for sitt selvoppofrende arbeid blant de aller fattigste i
Afrika. Her er filmen på sitt aller morsomste.
”Den store skjønnheten” er en visuell fest, den har en forfriskende
blanding av overfladisk fjas og eksistensiell dybde, og kanskje best av alt:
Den gir publikum noe som vi sjelden opplever i dag; nemlig den gode, gamle kinofølelsen, altså en opplevelse av at dette kun kan oppleves på lerretet.
(Sett på Bergen kino, KP 7, lørdag 29. desember 2013).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar