Paradis: Kjærlighet

Original tittel: Paradies: Liebe

Regi: Ulrich Seidl

Lengde: 2 timer

Produksjonsår: 2012

Første del i østerrikeren Ulrich Seidl’s Paradis-trilogi, og en pangåpning! Vi følger den ca. 50 år gamle Teresa på en badeferie til Kenya, hvor hun, og andre kvinner i samme situasjon, både utnytter, og blir utnyttet av, unge, afrikanske menn. Dette er en film som etterlater seeren i en tilstand av lettere sjokk, for noen av scenene må være blant de drøyeste som er vist å kino. Men mer enn rystende bilder klarer Ulrich Seidl å si noe vesentlig om både menneskers ensomhet, og hva menneskelig nød kan få folk til å gjøre.

Allerede åpningsscenen gir løfter om en filmopplevelse av de store, der vi ser Teresa på jobb i et tivoli, der hun styrer radiobilbanen. De første minuttene er hovedsakelig close-ups av en gjeng psykisk utviklingshemmede som styrer disse bilene. Ubetalelig! Og med en gang kjenner vi igjen Ulrich Seidls filmspråk, slik vi så det i den underkjente (?) ”Hundedager” fra 2001, en film befolket med originale karakterer, ikledd et krystallklart og fargerikt billedspråk. Etter jobb følger kamera Teresa tilbake i leiligheten, der hun tydeligvis bor alene sammen med sin giddeløse og overvektige tenåringsdatter. Dette touch av sosialrealisme setter bakgrunnen for resten av filmen, der vi følger Teresa og en flokk kvinner +/- 50 på badeferie i Kenya.

Vanligvis når det snakkes om ”sex-reiser” dreier det seg om voksne, vestlige menn og unge jenter i Asia, vi kjenner den usympatiske, overvektige, alkoholiserte typen som utnytter fattige lands kvinnelige befolkning. Vel, dette er den motsatte varianten: Middelaldrende, overvektige, usympatiske kvinner som varter opp fattige, unge svarte menn for å skaffe seg sex. Teresa er i utgangspunktet ingen usympatisk dame, men det er interessant å se at hun i løpet av denne ferien utvikler seg til en kynisk sex-kunde, etter først å ha blitt følelsesmessig lurt av en lokal playboy. Hun ledes ut i fristelse av et kobbel kvinner som har vært på disse kanter før, og som fra første øyeblikk avslører klare rasistiske holdninger. Teresa er ikke bedre enn at hun snart lar seg rive med. På slutten av filmen får vi en scene der damene ydmyker en lokal gutt på det groveste, her er både rasismen og seksuelle krenkelsen så eksplisitt at publikum vemmes.

Bakenfor denne historien ligger kvinnenes behov for å kjenne seg verdsatte og igjen attraktive for menn. Hjemme i Østerrike har de havnet på kjønnsmarkedets skraphaug, men under den Kenyanske solen får de sjansen til å ta igjen litt av det tapte. Parallellen til menns tilsvarende reiser til Asia er soleklar. Samtidig viser filmen kontrasten mellom turistenes velstand og lokalbefolkningens armod. Dette er noe alle som har reist i den 3. verden har opplevd, men sjelden har vi sett det så tydelig på film som det Ulrich Seidl får vist her.

”Paradis: Kjærlighet” viser til fulle maktforholdene mellom rik og fattig, og det ved å snu opp ned på vante forestillinger.