tirsdag 28. mars 2017

United States of Love



«United States of Love»
Polsk tittel: Zjednoczone stany milosci
Regi og manus:
Tomasz Wasilewski
Lengde: 1 t. 46 min.
Produksjonsår: 2016

I den første scenen i filmen står kameraet stille i flere minutter mens alle gjestene i et selskap sitter til bords og spiser og drikker. Praten går bl.a. om en kjenning i Øst-Tyskland, muren har nettopp falt, og en i selskapet lurer på om tiden er inne for å reise fra landet. Vi er i Polen, året er 1990, og forandringens vinder feier over Øst-Europa.

Det som setter en ekstra spiss på scenen er fotografens valg om å bruke duse eller blasse farger, det er nummeret før sort/hvitt, det er nesten som å se i et gammelt billedblad fra 1960-tallet. Her kan vi snakke om tidskoloritt, et fargevalg som passer utmerket til tidsånden og stemningen som filmen formidler. Dette filmatiske grepet holdes filmen ut, og sammen med en kameraføring som ofte holdes tett på skuespillerne, eller nøye komponerte bilder der handlingen gjerne foregår i ytterkanten, gir dette filmen et umiskjennelig preg av «kunstfilm». Ikke at det virker maniert eller utstudert «kunstferdig», grepene som tas er bevisste valg som løfter filmopplevelsen ut over det vanlige.

Filmen kretser rundt livene til fire kvinner, og fortellingen skifter fokus etter hvert som handlingen flytter seg fra den ene til den andre. Den første kvinnen, Agata, lever i et ekteskap som tydeligvis er inne i en tung periode, kommunikasjonen mellom ektefellene er dårlig. Naboen Renata er en eldre lærer som bor alene, og som får beskjed på skolen om at tiden er inne for å pensjonere seg. Renata er tydelig ensom, og forsøker å innynde seg hos en annen nabo, Marzena, en yngre kvinne som en gang vant en lokal skjønnhetskonkurranse, og som fremdeles drømmer om å lykkes som fotomodell. Den fjerde kvinnen er Iza, Marzenas søster, som er rektor på den lokale skolen. Marzena har i flere år hatt et hemmelig forhold til en lege, som har en datter på skolen. Når legens kone dør forventer Marzena at han nå vil gjøre forholdet offisielt, men det går ikke som hun håper.

Alle fire kvinnene utstråler en form for desperasjon, som bunner i at de drømmer om et annet og bedre liv. Det ligger en intensitet, et slags begjær i bunnen her som gjør at alle er truende til å begå drastiske handlinger for å endre livssituasjonen. Desperasjonen kommer til overflaten på ulikt vis, men den er like mye en underliggende trykkoker som truer med å eksplodere.

Dette gjør at filmen til tider kan oppfattes som krevende, det er lite som løser opp den svarte, noen vil si depressive, stemningen. Filmatisk får jeg av og til assosiasjoner til Roy Anderssons eller Bent Hamers tristesser, men de to vet å sprite opp filmene med vel tilsiktet humor, her er dette så godt som fraværende. Likevel er «United States of Love» en film som er vel verdt å få med seg, en film med umiskjennelige kvaliteter og som gjør inntrykk.





(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 25. mars 2017)

tirsdag 21. mars 2017

En handelsreisende



En handelsreisende
Originaltittel: Forushande
Regi: Asghar Farhadi
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2016

Her er vinneren av årets Oscar for beste utenlandske film. Historien dreier rundt paret Ranaa and Emad, et iransk par fra Teheran, som holder på med prøvene på en oppsetting av Arthur Millers skuespill "Death of a Salesman". I full fart må de evakuere huset de bor i fordi det står i fare for å kollapse. De får hjelp av en kollega fra teateret til å finne en ny leilighet. Det viser seg at den tidligere leieboeren fremdeles har mange personlige eiendeler i leiligheten, men kollegaen forsikrer paret om at de bare kan flytte inn og at kvinnen som bodde der vil hente sakene sine senere.

Like etter at de er kommet i hus blir Ranaa overfalt på badet en dag hun er alene hjemme. Noen har ringt på, og Ranaa tror det er Emad, så hun åpner gatedøra med porttelefonen og lar entredøra stå på gløtt, mens hun går inn på badet. Ranaa blir funnet blodig og forslått av naboer. Slik blir filmen et slags kriminaldrama, der Emad som hennes mann setter alt inn på å finne ut av hvem som står bak overfallet. Vi skjønner etter hvert at det å finne overfallsmannen betyr nesten mer for Emad enn for Ranaa, for her er konen krenket på det groveste, naboene har vært vitner, og som iransk mann er også Emad på sett og vis blitt krenket. Slik leser i hvert fall jeg Emads reaksjoner.

Det er en parallell her til historien i «Elle», som også ble Oscarnominert for beste utenlandske film. I begge filmene blir kvinnen overfalt i eget hjem, men ingen av dem ønsker å gå til politiet med saken. I «En handelsreisende» vil det å trekke inn politiet bety en ytterligere krenkelse av familiens private sfære forstår vi, dessuten får vi høre at politiet er korrupt og neppe kan hjelpe. Emad må derfor lete etter overfallsmannen på egenhånd, for deretter å ta hevn eller søke oppreising.

Regissør Asghar Farhadi har klart det kunststykket å bli nominert til 4 Oscarpriser på rad for sine filmer. De to forrige – «Fortiden» og «Nader og Simin – et brudd» ble begge satt opp på kino i Norge. Farhadi er en viktig stemme i en tid da USA i årevis har demonisert Iran og truer med krig. Gjennom Farhadis filmer lærer vi iranere og iranske filmer å kjenne på en helt annen måte enn gjennom tv-nyhetene. I tillegg til referansene til Arthur Miller ser vi også en filmplakat reklamere for Ingmar Bergmans «Skammen». Det er en link her til det samme menneskelige tema som Bergman tar opp. Mennesker i Iran og Vesten er ikke så forskjellige som vi kanskje tror.




 

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 18. mars 2017)

tirsdag 14. mars 2017

Det er bare verdens undergang



«Det er bare verdens undergang»
Originaltittel: Juste la fin du monde
Regi: Xavier Dolan
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Xavier Dolan er nesten for en veteran å regne, selv om han bare er 27 år. Dette er hans 6. spillefilm. Videoen han laget til Adeles superhit «Hello» er ellers hans mest sette «film». Dolan kommer fra Quebec i Canada og lager filmene på fransk. Det var hans forrige film «Mamma», et knallsterkt drama, som dro meg til kinosalen denne gangen. Kan Dolan følge opp den?

Ja og nei. Vi er fremdeles i dramagenren. Faktisk er dette en filmatisering av et teaterstykke, noe filmen bærer tydelig preg av. Med på laget har Xavier Dolan fått et stjernelag av franske skuespillere; bl.a. Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassel. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor.
Etter 12 år vender forfatteren Louis (Gaspard Ulliel) hjem til familien. Moren (Nathalie Baye) er glad for å se ham, hans søster (Lea Seydoux) var bare et barn da han reiste, nå er hun voksen. Hans eldre bror (Vincent Cassel) har han tydeligvis et svært anstrengt forhold til, og brorens kone (Marion Cotillard) møter han for første gang. Det ligger så mye innestengt mellom veggene her at denne familiegjenforeningen når som helst truer med å gå i luften. Særlig den eldre broren er en kruttønne. Hva dette skyldes kan vi bare spekulere i. Men at dette er en familie med mye uavklart og uoppgjort er tydelig fra første stund.
Louis reiste altså bort for 12 år siden og siden har han ikke vært hjemme. Men hver bursdag har han husket, familien har samlet alle kortene han har sendt. I mellomtiden har Louis gjort karriere som forfatter og har fått et navn. De er sikkert stolte av ham, men særlig den eldre broren bærer et tydelig nag til Louis. Louis er stille og holder tydelig noe igjen under denne gjenforeningen, mens broren Antoine ikke klarer å styre temperamentet, hans sinne rammer alle etter tur.
Noe av det som gjør filmopplevelsen intens er kameraets nærhet til skuespillerne. Ofte er skuespillerne filmet i nærbilde, der ansiktet dekker hele lerretet. At det meste av filmen foregår innendørs bidrar ytterligere til at det skapes en klaustrofobisk og ubehagelig stemning.
Der «Mamma» var vond og sår, men likevel frisk, fandenivoldsk og sprell levende, er «Det er bare verdens undergang» mest vond og sår. Skuespillerne er gode, regissøren er helt sikkert genial, men dette er en film du skal være bra opplagt for å se.


(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 11. mars 2017)

tirsdag 7. mars 2017

Elle



"Elle"
Regi: Paul Verhoeven
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Paul Verhoeven er snart 80 år, og har de siste 30 hatt en flott internasjonal karriere, etter å ha laget film i hjemlandet Nederland i mange år før «Robocop» kom i 1987. Siden har han regissert store Hollywoodfilmer som «Total Recall» og «Basic Instinct». For ikke mange måneder siden så vi Isabelle Huppert i «Dagen i morgen» («L’Avenir»), en film hun på mange måter gjorde til sin egen, og hvor hun var sentral i så godt som alle scener. I «Elle» skjer litt av det samme, Huppert stjeler filmen.

«Elle» er en type film som vi ikke forbinder med den Paul Verhoeven vi kjenner fra de siste tiårene. Selv om filmen på sett og vis har en kriminal- eller thrillerramme, er dette mer for et psykologisk drama å regne. I filmens åpningsscene blir Michèle Leblanc (Isabelle Huppert) overfalt og voldtatt i sitt eget hjem av en maskert inntrenger. I motsetning til hva vi forventer ringer ikke Isabelle politiet, men fortsetter tilsynelatende å leve som vanlig. Først etter noen dager røper hun hendelsen til noen venner. Voldtektsmannen vender tilbake og fortsetter å opptre som en truende skikkelse, og som seer blir vi ledet i forskjellige retninger når det gjelder å spekulerer på hvem det er som står bak. Hele tiden får vi en anelse om at det kan være en person i Michèles nære krets.

Michèle er sjef i et firma som utvikler voldelige og seksuelt spekulative dataspill. Kan det være en av de ansatte? Det dukker opp e-poster hos alle kollegaene der bilder av Michèle er manipulert inn i voldelige scener. Og hva er årsaken til at Michèle ikke vil anmelde voldtektene til politiet? Gradvis får vi avdekket Michèles historie, som skjuler en grusom kriminalsak fra 1970-tallet. Michèle bærer på en skyld, og mye av forklaringen på den tilsynelatende irrasjonelle opptredenen ligger her.

Hovedpersonen Michèle Leblanc fremstår ellers som en ganske hard og kald personlighet, men vi skjønner etter hvert at dette er en overlevelsesstrategi for å klare å takle fortiden. Det skjer mye i denne filmen, som har et rikt persongalleri, og som trekker veksler på en rekke ulike relasjoner disse imellom.

Isabelle Huppert imponerer igjen stort, det er noe fascinerende gåtefullt over denne skikkelsen. I tillegg til Oscarnominasjon for rollen har hun innkassert en rekke priser, som Golden Globe, Cesar Award osv. I en alder av 63 er Isabelle Huppert faktisk en av de mest lysende stjernene på himmelen!






(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 4. mars 2017)