tirsdag 24. oktober 2017

Om kropp og sjel




«Om kropp og sjel»
Originaltittel: Testről és lélekről
Regi og manus: Ildikó Enyedi
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Her er en film som makter å løfte en enkel kjærlighetshistorie mellom to voksne, ensomme mennesker opp på et høyere nivå. De to synes ubehjelpelige hver på sitt vis, ute av stand til å nærme seg hverandre. Men noen besynderlige hendelser skaper et fellesskap som til slutt forener dem.

Filmen åpner med noen vakre og vare skogsscener med to hjorter, som viser seg å ha en helt spesiell betydning i historien som fortelles. Slik skapes en slående kontrast til miljøet hvor filmen ellers utspiller seg; nemlig på et slakteri i Budapest. Her skal den nye kvalitetskontrolløren Maria (Alexandra Borbély) sørge for at alle produktene tilfredsstiller de gitte kvaliteter før de sendes ut på markedet. 

Det blir raskt klart at Maria er en pertentlig fagperson som følger instruksene til fulle, noe som tydeligvis ikke er helt som slakteriet er vant med. At Maria heller ikke glir inn i arbeidsmiljøet på en naturlig måte, som følge av en stiv og formell fremtoning, gir henne en vanskelig start.

Eller er hun bare sjenert? Økonomisjefen Endre (Géza Morcsányi) blir tiltrukket av denne sosialt hjelpeløse kollegaen. Endre er kanskje 15 år eldre og bor alene. Han er heller ikke uten lyter, en ubrukelig venstrearm henger og dingler langs kroppen. Fra sin posisjon på kontoret observerer han hvordan den nye kvalitetskontrolløren fryses ut og drives gjøn med. 

Det er særlig Maria som fascinerer. Gradvis blir vi kjent med et menneske som kan være traumatisert fra barndommen av, i hvert fall går hun ennå til en psykolog som hun tydeligvis har hatt et svært langt forhold til. Eller kanskje har Maria en form for autisme? Hun avslører en stenografisk hukommelse, er rigid og regelorientert, og forstår ikke sosiale spilleregler. Aspergers syndrom? Dessuten lider hun av berøringsangst.

Et tyveri av medisiner starter en etterforskning, og det er denne etterforskningen som gjør at Endre og Maria blir klar over at de deler noe felles. Mer kan ikke sies uten å ødelegge sentrale poenger i fortellingen.

«Om kropp og sjel» vant Gullbjørnen i Berlin i år. Filmatisk oppstår det fine kontraster mellom scener fra slakteriet og de naturidylliske fra skogen. Kjærlighetshistorien mellom Maria og Endre rører seerne, den fortelles med klokskap i både manus og regi av Ildikó Enyedi.




 (sett på Bergen kino, KP4, lørdag 21. oktober 2017)

onsdag 18. oktober 2017

The Square



«The Square»
Regi og manus: Ruben Östlund
Lengde: 2 t. 22 min.
Produksjonsår: 2017

Her har vi årets Gullpalmevinner fra Cannes. Svenske Ruben Östlund har gjort seg bemerket som en original filmskaper. Hans spillefilmdebut fra 2004, «Gitarmongo», hadde stor underholdningsverdi, med sin kvasi-dokumentariske skildring av ymse eksistenser litt på siden av det ordinære samfunnet. Siden har Östlund laget tre langfilmer til, med «Turist» fra 2014 som den siste og mest «normale» i rekken.

Med «The Square» har Ruben Östlund funnet tilbake til den sunne og kreative galskapen som lå bak «Gitarmongo», uten at de to filmene på noen som helst måte kan sammenliknes. «The Square» er både en satirisk kommentar til den moderne kunstverden og en skarp samtidsskildring. 

Gjennomgående er filmen preget av høy underholdningsverdi, ikke minst på grunn av en serie mer eller mindre «gale» opptrinn. «The Square» er sånn sett et overskuddsprodukt fra en kreativ hjerne, der Östlund i tillegg til regi også er ansvarlig for manus.  

Hovedpersonen Christian (Claes Bang) er direktør ved samtidskunstmuseet X-Royal. Her vises moderne kunst, innpakket i det typiske kuratorspråket som er akademisert og teoretisert tett innpå parodien. Det er lett å ironisere og skape morsomheter ut av dette, noe som Östlund også gjør. Christian er ellers en kulturdirektørtype det er lett å kjenne igjen fra tilsvarende institusjoner. Vi får også et fornøyelig møte med reklamebransjen, i form av to pr-rådgivere som er innleid for å skape oppmerksomhet rundt kunstverket som har gitt filmen sitt navn.

Handlingen blåses skikkelig i gang av et opptrinn ute på gaten, der en livredd kvinne flykter skrikende fra en brølende og truende mann. Christian og en forbipasserende havner tilfeldig i denne situasjonen, som blir retningsgivende for mye av den påfølgende handlingen i filmen.

Som sagt er det scener i «The Square» som føles litt grensesprengende, mer i kraft av å overraske, og dermed begeistre denne kinogjengeren, enn faktisk å være det. Filmen oppleves som et friskt pust, et kjærkomment møte som klarer å begeistre. Det er ikke så ofte det skjer.




(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 14. oktober 2017)

torsdag 12. oktober 2017

Thelma



«Thelma»
Regi: Joachim Trier
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er årets norske Oscar-kandidat, og den fjerde spillefilmen til den tidvis genierklærte Joachim Trier. Etter den råsterke «Louder Than Bombs» (2015), der han mønstret et sterkt internasjonalt ensemble, er Trier tilbake i Norge, i norsk språkdrakt og med relativt ubeskrevne skuespillere i bærende roller. Trier har skrevet manuset sammen med sin faste kompanjong Eskil Vogt.

«Thelma» er en slags genrehybrid, der den lener seg mot skrekk- eller grøsserfilmen, mens filmskaperne nok vil vise oss et psykologisk drama. For første gang i Triers filmkatalog er jeg tilbøyelig til å hevde at historien halter litt når det gjelder troverdighet, i den betydning at hovedkarakteren Thelmas (Eili Harboe) psykiske forandringer, som nyankommet student til Oslo og på Blindern, gis en heller klisjefylt forklaring. 

Det er ellers ikke noe å utsette på skuespillerne. Eili Harboe er bare 23 år, men har allerede rukket å medvirke i bl.a. «Kompani Orheim» (2012) og «Bølgen» (2015). Hun er troverdig i rollen som Thelma, uavhengig av hva vi synes om troverdigheten til selve karakteren. På samme måte gjør modellen og sangeren Kaya Wilkins en helt o.k. rolle som Thelmas studievenninne Anja. De langt mer rutinerte skuespillerne Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen har rollene som Thelmas foreldre.

Min hovedinnvending mot filmen er rett og slett at psykologiseringen rundt traumene til Thelma lener seg for mye mot stereotypiene rundt det religiøse mørket, som selvsagt er lokalisert et sted på Sør-Vestlandet. For å være et filmplot klekket ut av parhestene Trier/Vogt synes jeg dette blir litt for enkelt.

Ellers har filmen flere sekvenser med strobelys, der altså lyset kommer i raskt pulserende glimt, noe som jeg oppfatter som særs ubehagelig. Derfor satt jeg i perioder med lukkede øyne i kinosalen! 





(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 7. oktober 2017)