søndag 22. januar 2017

Manchester by the Sea



”Manchester by the Sea”
Regi: Kenneth Lonergan
Lengde: 2 t. 17 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Kenneth Lonergan er muligens mest kjent som manusforfatter til to suksessfulle filmer fra 2002 – “Analyze That” (Harold Ramis) og ”Gangs of New York” (Martin Scorsese). Som regissør har han bare to filmer på cven, ”You Can Count On Me” (2000) og ”Margareth” (2011). Men med “Manchester by the Sea” har han tatt steget opp en divisjon og fått 5 Golden Globe-nominasjoner, bl.a. for både beste regi og manus.

Historien utspiller seg i Manchester, Massachusetts. Vi følger Lee Chandler (Casey Affleck), en vaktmester som bor i nabobyen Quincy, i det han får beskjed om at hans bror er død etter et hjerteinfarkt. Lee må ta seg av det praktiske rundt brorens død, og han blir også den som må ta seg av brorens 17 år gamle sønn Patrick. Patricks mor, en alkoholiker, har tidligere reist hjemmefra og har ikke lenger kontakt med sønnen, ingen vet hvor hun nå befinner seg. I løpet av tiden det tar fra den sjokkartede nyheten slår ned, og til begravelsen er gjennomført, nøster filmen opp i mange tråder, og en sterk familiehistorie trer frem.

Casey Affleck i rollen som Lee gjør en stor prestasjon. Lee virker å være en fåmælt og underdanig vaktmester, med et liten sosial omgangskrets. Han bor i et kjellerrom i blokken der han arbeider, og på fritiden opptrer han som en ensom skikkelse ved bardisken. Vi aner et sinne som kommer frem når han er tilstrekkelig påvirket av alkohol, men dette er bare et symptom på en traumatisk og tragisk hendelse i Lees tidligere liv. Casey Affleck er med i stort sett alle scener i filmen, og manusforfatter Lonergan nøster opp alle trådene på en elegant og medrivende måte. Det er en sterk historie som fortelles, men heldigvis klarer Lonergan alltid å falle ned på riktig side, det er et ektefølt drama vi er vitne til.

Filmens største stjerne, Michelle Williams, spiller Lees ekskone Randi. Det er alltid en fornøyelse å se henne på film, men det er ikke så mange scener hun medvirker i her. ”Manchester by the Sea” er en film som føles ekte, med gode miljøskildringene av vanlige mennesker liv i det nordøstlige USA. Dette er et miljø vi ellers ikke ser så mye til i amerikansk film. Filmen er noe så sjeldent som en lavbudsjettfilm i amerikansk målestokk (den kostet 8,5 millioner dollar å lage), noe som tydelig viser at et godt manus, en dyktig regissør og ikke minst begavede skuespillere er det som skal til for å lage en god film.

Min eneste innvending er at filmen er litt for lang, den siste halvtimen kunne vært strammet litt inn.



(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 21. januar 2017)

søndag 15. januar 2017

Det fremmede



”Det fremmede”
Originaltittel: La Región Salvaje
Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 38 min.
Produksjonsår: 2016

Mexicanske Amat Escalante har laget to sterke og realistiske filmer tidligere. Film nr. to - ”Heli” - ble satt opp på norsk kinoer. Den var en hypervoldelig og ubehagelig skildring av den fatale ”krigen mot narkotika”, som langt på vei har resultert i et ødelagt mexicansk samfunn. I denne tredje langfilmen fra Escalante er det strengt realistiske scenarioet forlatt til fordel for en seksuelt ladet spenningsfilm, en slags grøsser, med elementer fra sci-fi.

”Det fremmede” er et romvesen, en alien, som likner en kjempeblekksprut. Dette vesenet holdes innelukket i en hytte i skogen, der en eldre forsker bor sammen med sin kone. Det spesielle med dette vesenet er at det tydeligvis lever for å gi mennesker seksuell nytelse, og både kvinner og menn utsettes for ”det fremmedes” tilbøyeligheter. Dessverre går dette ofte svært voldsomt for seg, uten at de involverte skremmes av den grunn. Sekvensene med hytten i skogen har stemninger som en David Lynch-fan vil kjenne seg igjen i, det mystiske, mørke og tiltrekkende understrekes med tilsvarende lydbilder.

Samtidig som Escalante har latt mørke fantasier få en fremtredende plass har filmen også et bein i en realistisk verden. Filmen kretser rundt fire hovedpersoner, der Alejandra og Angel er foreldre med to små gutter. Forholdet mellom de to er konfliktfylt. Angel er en homofob og voldelig fyr med undertrykte drifter, men hemmeligheten hans er at han har et forhold til Alejandras bror Fabian, en sykepleier. Det utvikler seg til et trekantdrama mellom disse. Det er Fabian som drar alle tre inn i historien da han møter Veronica, ei jente som kommer blødende til sykehuset, angivelig etter å ha blitt bitt av en hund.

Det var ikke utsolgt i KP4 lørdag kl. 13.40, selv om det var dagens eneste visning
Men det er altså ikke en hund som har bitt Veronica, derimot et utenomjordisk vesen, som øver en sterk tiltrekningskraft på alle som kommer i kontakt med det. Scenene med dette vesenet er vel så fascinerende som de er frastøtende, og kanskje er det mindre en grøsserfaktor ved det når vi faktisk får se ”det fremmede” i aksjon, enn om vi bare fikk antydet hva som foregår. Derfor er ikke ”Det fremmede” egnet til virkelig å skremme seerne, det trekker snarere publikum inn i en forbudt og mørk verden der driftene har tatt overhånd.

”Det fremmede” er ingen fullkommen filmopplevelse, den blir litt for mye en genrehybrid som ikke klarer å bestemme seg for hvor den faktisk vil. Likevel er det en film som fester seg i hukommelsen, det må være noe i denne uvante miksen som gjør at den skiller seg ut og lett forsvarer sine 100 minutter i kinosalen.

Filmen er for øvrig en samproduksjon med bergensselskapet ”Mer film”, og Maria Ekerhovd er coprodusent. Musikken er laget av duoen MoE, som består av Guro Moe og støyartisten Lasse Marhaug.




(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 14. januar 2017)

søndag 8. januar 2017

Min pappa Toni Erdmann



Originaltittel: Toni Erdmann
Regi: Maren Ade
Lengde: 2 t 42 min.
Produksjonsår: 2016

Endelig en film som lever opp til forhåndsomtaler og forventninger. ”Min pappa Toni Erdmann” er burlesk morsom, slapstickaktig, pinlig inntil det sensasjonelle, og attpåtil en smule rørende. I tillegg er den altså en skikkelig langfilm, men for en gangs skyld syns jeg ikke lengden trekker ned, denne filmen forsvarer rett og slett et besøk i kinosalen som nærmer seg 3 timer.

Allerede åpningsscenen setter tonen. Et bud skal levere en pakke og ringer på døren. Ut kommer en skikkelse som først ikke vedkjenner seg noen bestilling, men som så roper på sin bror inne i leiligheten, en bror som nettopp er ute av fengselet etter å ha sonet en dom for brevbomber! Frem kommer skikkelse nr. 2, og vi skjønner jo raskt at mann nr. 1 spiller ut en practical joke for budet.

Hils på Winfried/Toni (Peter Simonischek), mannen med løstenner, parykk og et uttall absurde innfall. Winfried er musikklærer i 60-årene, som underviser elever hjemme. Men vi skjønner at forretningene ikke blomstrer. Han har en gammel hund å trøste seg med i ensomheten. Han har en datter, men hun er en travel karrierekvinne som han sjelden treffer. Han bestemmer seg derfor for å reise på et uanmeldt besøk til henne i Bucuresti, der hun er konsulent for et firma som driver med out-sourcing og nedbemanning. Datteren Ines (Sandra Hüller) er i starten en ikke spesielt sympatisk kvinne, men siden dette er en film som lar seeren få tid til å bli kjent med karakterene, lærer vi også Ines å kjenne fra andre sider.

Winfried/Toni ankommer altså Bucuresti som en slags turist, selv om det nok er en bekymring for datteren som ligger bak. Er hun egentlig lykkelig? På overflaten er Ines en suksessfylt karrierestreber som ser på konsulentoppdraget i Romania som et steg på karrierestigen, der neste mål er en mer attraktiv stilling i Singapore. Vi befinner oss i det globale konsulentskiktet, der kynisme og ambisjoner virker i en symbiose. Ines er alltid fokusert på jobben, alltid i telefonen, alltid på vei til et viktig møte. Faren Winfried representerer helt andre verdier, og hans intervenering i datterens arbeidshverdag skaper uant krøll og absurde situasjoner.

Det er ikke vits i å gjenfortelle alle morsomme scenene som kommer, filmen har noen øyeblikk som bare må oppleves. Dette er regissør Maren Ades tredje film. Hun fikk prisen for beste film, beste regissør og beste manusforfatter ved European Film Awards 2016 for denne.






(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 7. januar 2017)