Min pappa Toni Erdmann

Originaltittel: Toni Erdmann
Regi: Maren Ade
Lengde: 2 t 42 min.
Produksjonsår: 2016

Endelig en film som lever opp til forhåndsomtaler og forventninger. ”Min pappa Toni Erdmann” er burlesk morsom, slapstickaktig, pinlig inntil det sensasjonelle, og attpåtil en smule rørende. I tillegg er den altså en skikkelig langfilm, men for en gangs skyld syns jeg ikke lengden trekker ned, denne filmen forsvarer rett og slett et besøk i kinosalen som nærmer seg 3 timer.

Allerede åpningsscenen setter tonen. Et bud skal levere en pakke og ringer på døren. Ut kommer en skikkelse som først ikke vedkjenner seg noen bestilling, men som så roper på sin bror inne i leiligheten, en bror som nettopp er ute av fengselet etter å ha sonet en dom for brevbomber! Frem kommer skikkelse nr. 2, og vi skjønner jo raskt at mann nr. 1 spiller ut en practical joke for budet.

Hils på Winfried/Toni (Peter Simonischek), mannen med løstenner, parykk og et uttall absurde innfall. Winfried er musikklærer i 60-årene, som underviser elever hjemme. Men vi skjønner at forretningene ikke blomstrer. Han har en gammel hund å trøste seg med i ensomheten. Han har en datter, men hun er en travel karrierekvinne som han sjelden treffer. Han bestemmer seg derfor for å reise på et uanmeldt besøk til henne i Bucuresti, der hun er konsulent for et firma som driver med out-sourcing og nedbemanning. Datteren Ines (Sandra Hüller) er i starten en ikke spesielt sympatisk kvinne, men siden dette er en film som lar seeren få tid til å bli kjent med karakterene, lærer vi også Ines å kjenne fra andre sider.

Winfried/Toni ankommer altså Bucuresti som en slags turist, selv om det nok er en bekymring for datteren som ligger bak. Er hun egentlig lykkelig? På overflaten er Ines en suksessfylt karrierestreber som ser på konsulentoppdraget i Romania som et steg på karrierestigen, der neste mål er en mer attraktiv stilling i Singapore. Vi befinner oss i det globale konsulentskiktet, der kynisme og ambisjoner virker i en symbiose. Ines er alltid fokusert på jobben, alltid i telefonen, alltid på vei til et viktig møte. Faren Winfried representerer helt andre verdier, og hans intervenering i datterens arbeidshverdag skaper uant krøll og absurde situasjoner.

Det er ikke vits i å gjenfortelle alle morsomme scenene som kommer, filmen har noen øyeblikk som bare må oppleves. Dette er regissør Maren Ades tredje film. Hun fikk prisen for beste film, beste regissør og beste manusforfatter ved European Film Awards 2016 for denne.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 7. januar 2017)