mandag 19. februar 2018

The Florida Project



«The Florida Project»
Regi: Sean Baker
Lengde: 1 t. 55 min
Produksjonsår: 2017

Her får vi et innblikk i en grim, amerikansk hverdag, fjernt fra den amerikanske drømmen. «The Florida Project» skildrer tilværelsen til beboerne på motellet Magic Castle, i Kissimmee Florida, rett ved siden av Disney World. På en slående måte får vi se kontrasten mellom Disney-fasaden på den ene siden og den realiteten som disse sosialhjelpsmottakerne lever under.

Seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) er på en måte hovedpersonen i filmen. Hun bor sammen med moren Halley og har mange lekekamerater i samme livssituasjon på motellet. Filmens åpningsscene viser Moonee og to lekekamerater som løper rundt og bedriver fantestreker, selvsagt til irritasjon for dem som utsettes for dem. Ungene er tydeligvis vant med å leke fritt i og rundt motellet, og vanlig oppdragelse og grensesetting er heller mangelfull. Miljøet er jo ikke egnet for barn, siden barna bor på de små motellrommene sammen med sine (stort sett) enslige foreldre. 

Moonees mor Halley (Bria Vinaite) er uten arbeid og på konstant etterskudd med leien, som må betales hver uke. Halley tjener litt penger på å kjøpe parfyme på et engros utsalg og videreselge til gjester som skal til Disney World. Siden salget ikke kaster så mye av seg unnslår Halley seg ikke for å svindle eller småstjele når sjansen byr seg. Ellers tigger Moonee mat for dem begge på en kafe i nærheten, der en av beboerne på motellet jobber. 

Halley er ikke akkurat noen god rollemodell for datteren. 6-åringen er allerede passe skakkjørt, og vi aner at om oppveksten fortsetter i samme sporet så vil hun ende opp som en enda verre utgave av moren. 

Bestyreren for motellet, Bobby Hicks (Willem Dafoe), har et svare strev med å få ting til å gå rundt. Det er stadige småkonflikter med beboerne, og ungene driver også ugang som han må ordne opp i. Bobby har muligens en tøff fasade, men vi aner at han både har forståelse for beboernes situasjon og ungenes behov. Da Bobby oppdager at Halley plutselig får masse penger, uten at hun har fått seg jobb, skjønner han at det er noe som ikke stemmer. Også i Florida finnes det et barnevern. Vi forstår at Moonees tid på motellet er over da barnevernet dukker opp.

Regissør Sean Baker må ha et fantastisk talent for å instruere barneskuespillere. Brooklynn Prince som Moonee er rett og slett fabelaktig i rollen. Valget av Bria Vinaite i rollen som Halley er også dristig, Bria Vinaite er nemlig en 24-årig skuespillerdebutant fra Litauen. Et svært godt valg! Willem Dafoe er det store navnet her, og Dafoe må ha skjønt av manus at denne filmen er noe helt spesielt.

En viktig film fra USAs bakgård.





(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 17. februar 2018)

tirsdag 13. februar 2018

I, Tonya



«I, Tonya»
Regi: Craig Gillespie
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2017

De fleste som husker OL på Lillehammer i 1994 husker også dramaet som utspilte seg i forkant, mellom USAs to kunstløpdeltakere Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Noen uker før lekene ble Kerrigan angrepet og skadet på trening. Tonya Hardings ex-mann hadde leid en person for å angripe Kerrigan og skade henne, slik at hun ikke kunne stille i OL. Kerrigan kom seg likevel til Lillehammer og tok en sølvmedalje. Hun ble naturligvis folkets helt.

Tonya Harding ble like selvfølgelig folkets hatobjekt nr. 1. Selv om hun ikke hadde noe å gjøre med overfallet på konkurrenten ble hun likevel dømt i etterkant, for å ha løyet under etterforskningen. Tonya Harding ble skandalisert og utestengt fra kunstløpmiljøet på livstid.

I filmen «I, Tonya» får vi se dramaet, og alt som skjedde i forkant, i et helt nytt perspektiv: Tonya Hardings. For oss som bare kjenner historien overfladisk er dette en liten øyeåpner. Tonya Harding var nemlig en person som mot alle odds kjempet seg opp i verdenstoppen i sin idrett, fra et sosialt utgangspunkt hun selv beskriver som «redneck», eller «white trash». Harding var en utypisk kunstløper, nærmest en inntrenger i en idrett dominert av helt andre sosiale miljøer, med helt andre verdier.

Tonja Harding møter på trening i ishallen allerede som 4 åring, og en svært geskjeftig mor krever at hun får innpass, selv om hun er altfor liten. Moren LaVona (Allison Janney) er en knallhard type, som bryter alle regler for god barneoppdragelse. Hun viker ikke unna for fysisk og psykisk mishandling av datteren for å fremme karrieren til Tonja. 

Samtidig ofrer hun alt for at datteren skal kunne drive med idretten. Alt av penger og tid går med. Tonjas drakter sys og designes hjemme, mens konkurrentene kjøper sine. Vi skjønner at Tonjas fattigslige bakgrunn gjør at hun skiller seg ut, og både moren og Tonja selv er fullstendig klar over det.

Som 15-åring treffer Tonja (Margot Robbie) den litt eldre Jeff (Sebastian Stan). De blir et par og de gifter seg svært unge. Dette til tross for at Jeff allerede tidlig i forholdet viser seg å være en voldelig partner. Volden Tonja utsettes for aksepterer hun muligens fordi hun allerede er vant med å bli slått, av moren. Tonja er heller ikke fremmed for voldsbruk, dette speiler nok miljøet. Jeff blir i hvert fall viktig for Tonjas karriere, også etter at de blir skilt. Det er Jeff og en forskrudd kompis som planlegger overfallet på Nancy Kerrigan.

«I, Tonja» er en underholdende og samtidig tankevekkende film. Filmens perspektiv får frem både latteren og alvoret. Tidvis snakker skuespillerne rett i kamera, henvendt til seerne, for liksom å forklare hvorfor de handler som de gjør. Et godt grep. Det er mange skrudde karakterer å feste seg ved her. Du får sympati for Tonja, slik sett fungerer filmen som en slags oppreising for en kvinne som ble både latterliggjort og et hatobjekt. 

Under rulletekstene får vi se korte klipp der de virkelige personene intervjues. Det er tydelig at filmskaperne har etterstrebet stor likhet mellom disse og skuespillerne i filmen. Det gjør filmen enda mer autentisk og troverdig.



(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. februar 2018)