mandag 31. august 2015

Boy Meets Girl



”Boy Meets Girl”
Regi: Leos Carax
Lengde: 1 t. 40 min.
Produksjonsår: 1984

Debutfilmen til franske Leos Carax føles som å se en avgangsfilm av en begavet student fra filmakademiet, og det er ment som et komplement! Dette er en filmklubbklassiker, et referanseverk fra 80-tallet på linje med Jim Jarmusch ”Stranger Than Paradise” fra samme år. 

Å velge å filme i sort-hvitt kan tyde på at filmskaperen er rimelig pretensiøs. Men ”Boy Meets Girl” er en film som tjener på dette valget, fotograf Jean-Yves Escoffier skaper vakre, kontrastfylte bilder og referanser til en serie klassikere fra filmhistorien er ikke til å komme forbi. Det visuelle uttrykket er filmens store pluss, dette er en film som benytter alle triks i læreboken, og resultatet er besnærende vakkert.

Historien er klisjefyllt og nærmest parodisk. En regissørspire (Denis Lavant, for øvrig en gjenganger i senere Carax-filmer) er dumpet av kjæresten, til fordel for sin beste venn. Han tumler ulykkelig rundt og mumler eksistensielle fraser på et vis som bare en meget ung og seriøs mann kan gjøre det. Han møter en ulykkelig og suicidal ung kvinne (Mireille Perrier), også hun slått i bakken av et ulykkelig kjærlighetsforhold. To sjeler i nød finner sammen en kort stund, men hele historien blir nærmest bare et påskudd for regissør Carax og fotograf Escoffier til å lage en liten filmperle, på filmfreakens premisser.

”Boy Meets Girl” er rett og slett cool og har tålt tidens tann. Ikke en film som det brede publikum vil omfavne, men med mer enn nok kvaliteter til å fengsle den filminteresserte. 





søndag 23. august 2015

Amy



«Amy»
Regi: Asif Kapadia
Lengde: 2 t. 7 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en dokumentarfilm om den britiske artisten Amy Winehouse. Filmen følger henne fra 14-års alderen og frem til en tragisk død i en alder av 27. Historien fortelles på bakgrunn av en rik samling private videoopptak, opptredener på konserter og tv, kombinert med intervjuer av venner og familie. 

De første bildene viser Amy i bursdagsselskap hos en venninne. Bursdagssangen synges, og den 14-årige Amy synger med innlevelse. Allerede på dette opptaket, som sikkert er gjort med mobiltelefon, avsløres et usedvanlig sangtalent. De private videoklippene, som filmen har mange av, gjør at privatpersonen Amy løftes frem. Siden hennes historie skjer parallelt med at «mannen i gata» kan dokumentere livet sitt dag-for-dag med mobiltelefonteknologi, kommer vi bak fasaden på denne artisten på en helt annen måte enn det vi kommer med Janis Joplin, Jim Morrison eller Brian Jones, tidligere artister som har gått under i ung alder. Privatsfæren er på en måte opphevet, alt deles, og i dette tilfellet nedturene i like stor grad som oppturene.

Allerede tidlig i tenårene trer en sterk personlighet frem. Amy er tøff, selvstendig og liker å utfordre grensene. Hun preges av en oppvekst i en splittet familie. Faren er stort sett fraværende, moren klarer ikke å sette grenser. Da Amy får platekontrakt og forskudd fra plateselskapet flytter hun i egen leilighet. Hverdagen preges av musikk og rusmidler, hun røyker cannabis daglig, leiligheten tiltrekker seg andre festglade mennesker.

Amy Winehouse ga kun ut to album. Den første platen «Frank» kom i 2003 og fikk gode kritikker. Men hun ble først en riktig stor stjerne i 2007 da albumet «Back to black» kom ut. Da var Amy Winehouse allerede en dreven rusmisbruker, noe som ikke lenger lot seg skjule. Den britiske tabloidpressen er nådeløs og skruppelløs, de fråtset i Amys forfall helt til det siste, da hun ble funnet død i sin egen leilighet i Camden, i juli 2011. Noen filmklipp viser også kjente komikere og tv-personligheter som helt til det siste vitset om Amys tragedie, de må skamme seg hvis de ser denne filmen.

Her er det flere personer som kommer dårlig ut av det. Kjæresten Blake Fielder var en medspiller i å gjøre Amy til en alvorlig rusmisbruker, eller man kan si at han og Amy trakk hverandre ned. Amys far er en annen som svikter. Etter å ha vært fraværende i barndommen kommer han løpende når Amy blir stor stjerne, og hans manglende forståelse for datterens tilstand bidro til å føre henne enda raskere mot stupet.

Filmen er altså en tragedie. Men den klarer også å dokumentere artisten Amy Winehouse. Det er umulig ikke å bli fengslet av stemmen og fraseringen til vokalisten Amy. Hun var flasket opp med store jazzklassikere, og hun dro dette med seg over i sin egen mix. Tekstene på flere hits var rått personlige, noe filmen får godt frem. ”Amy” dokumenterer derfor mer enn en personlig tragedie, den viser et stort talent som dessverre bare fikk noen få år som artist.




(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 15. august 2015)