Amy

«Amy»

Regi: Asif Kapadia
Lengde: 2 t. 7 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en dokumentarfilm om den britiske artisten Amy Winehouse. Filmen følger henne fra 14-års alderen og frem til en tragisk død i en alder av 27. Historien fortelles på bakgrunn av en rik samling private videoopptak, opptredener på konserter og tv, kombinert med intervjuer av venner og familie. 

De første bildene viser Amy i bursdagsselskap hos en venninne. Bursdagssangen synges, og den 14-årige Amy synger med innlevelse. Allerede på dette opptaket, som sikkert er gjort med mobiltelefon, avsløres et usedvanlig sangtalent. De private videoklippene, som filmen har mange av, gjør at privatpersonen Amy løftes frem. Siden hennes historie skjer parallelt med at «mannen i gata» kan dokumentere livet sitt dag-for-dag med mobiltelefonteknologi, kommer vi bak fasaden på denne artisten på en helt annen måte enn det vi kommer med Janis Joplin, Jim Morrison eller Brian Jones, tidligere artister som har gått under i ung alder. Privatsfæren er på en måte opphevet, alt deles, og i dette tilfellet nedturene i like stor grad som oppturene.

Allerede tidlig i tenårene trer en sterk personlighet frem. Amy er tøff, selvstendig og liker å utfordre grensene. Hun preges av en oppvekst i en splittet familie. Faren er stort sett fraværende, moren klarer ikke å sette grenser. Da Amy får platekontrakt og forskudd fra plateselskapet flytter hun i egen leilighet. Hverdagen preges av musikk og rusmidler, hun røyker cannabis daglig, leiligheten tiltrekker seg andre festglade mennesker.

Amy Winehouse ga kun ut to album. Den første platen «Frank» kom i 2003 og fikk gode kritikker. Men hun ble først en riktig stor stjerne i 2007 da albumet «Back to black» kom ut. Da var Amy Winehouse allerede en dreven rusmisbruker, noe som ikke lenger lot seg skjule. Den britiske tabloidpressen er nådeløs og skruppelløs, de fråtset i Amys forfall helt til det siste, da hun ble funnet død i sin egen leilighet i Camden, i juli 2011. Noen filmklipp viser også kjente komikere og tv-personligheter som helt til det siste vitset om Amys tragedie, de må skamme seg hvis de ser denne filmen.

Her er det flere personer som kommer dårlig ut av det. Kjæresten Blake Fielder var en medspiller i å gjøre Amy til en alvorlig rusmisbruker, eller man kan si at han og Amy trakk hverandre ned. Amys far er en annen som svikter. Etter å ha vært fraværende i barndommen kommer han løpende når Amy blir stor stjerne, og hans manglende forståelse for datterens tilstand bidro til å føre henne enda raskere mot stupet.

Filmen er altså en tragedie. Men den klarer også å dokumentere artisten Amy Winehouse. Det er umulig ikke å bli fengslet av stemmen og fraseringen til vokalisten Amy. Hun var flasket opp med store jazzklassikere, og hun dro dette med seg over i sin egen mix. Tekstene på flere hits var rått personlige, noe filmen får godt frem. ”Amy” dokumenterer derfor mer enn en personlig tragedie, den viser et stort talent som dessverre bare fikk noen få år som artist.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 15. august 2015)