lørdag 30. august 2014

Boyhood



”Boyhood”
Regi: Richard Linklater
Lengde: 2 t. 45 min.
Produksjonsår: 2014

Til tross for at ”Boyhood” ikke på noen måte forteller en original, dramatisk eller på overflaten spennende historie, er dette en film som skiller seg ut. Tilsynelatende får vi en ganske så alminnelig oppvekstskildring, der vi følger en gutt fra 6-års stadiet og frem til voksenlivet så vidt møter ham i 18-års alderen. Hans nærmeste er en litt eldre søster og deres mor, som er skilt fra deres far. Faren blir en stadig viktigere person i løpet av årene, der han inntar rollen som helgepappa. Vi møter også et par menn (og deres barn) som moren inngår forhold til ettersom årene går. Alt i alt et gjenkjennelig persongalleri, som i varierende grad har sine problemer, men som ikke skiller seg ut i mengden. Det er rett og slett eksemplarer av det vi kan kalle ”vanlige folk”, og det vi ser på kinolerretet er livet slik det arter seg for millioner av mennesker verden rundt.

Det som gjør filmen spesiell er at regissør Richard Linklater (”Slacker”, ”Before Sunrinse”, ”Before Sunset” bl.a.) har brukt 12 år på å lage den. Han har brukt de samme skuespillerne i rollene, noe som gir et unikt (og selvsagt autentisk) bilde på aldrings- og utviklingsprosessen. Siden hovedfokuset er på gutten (Ellar Coltrane) er det fascinerende å se ham utvikle seg fra et barn og til en litt bråmoden ung mann på litt under tre timer. Det samme kan sies om søsteren Samantha (Lorelei Linklater, datter av regissøren), som forvandles fra en ertelysten, irriterende ”storesøster” på 7-8 år og til en vakker ung kvinne. Også foreldrene blir selvsagt 12 år eldre i løpet av filmen. Disse spilles av de rutinerte Patricia Arquette (”True Romance”, ”Lost Highway” bl.a.) og Ethan Hawke (en gjenganger i regissør Linklaters tidligere produksjoner).

Filmen tok altså 12 år å fullføre, men selve innspillingen ble unnagjort på 39 enkeltdager! På en snodig måte kan du få følelsen av å betrakte en dokumentar, i og med at filmen viser en fysiologisk endringsprosess hos de fire sentrale skuespillerne. Likevel er det et troverdig drama med gode skuespillerprestasjoner som gjør dette til en god og minneverdig film. Fraværet av spektakulære hendelser og ytre dramatikk, utover de sedvanlige samlivsproblemene og oppveksttraumene, gjør at historien oppleves som troverdig og ektefølt.

Det krever selvsagt et godt manus å holde på en kinogjengers oppmerksomhet i 165 minutter. Regissør Linklater er også ansvarlig for dette, som i de fleste av de andre filmene han har regissert. ”Boyhood” skiller seg ut og blir sikkert stående som en av årets beste filmer. 




(sett på Bergen kino, KP9, fredag 29. august 2014)

fredag 15. august 2014

Saturday night and Sunday morning



Regi: Karel Reisz
Lengde: 1 t. 26 min.
Produksjonsår: 1960

Alan Sillitoe skrev boka i 1958 og filmmanuset rett etterpå. ”Saturday night and Sunday morning” ble en epokegjørende film som regnes som starten på en serie hverdagsrealistiske filmer fra England (gjerne omtalt som ”kjøkkenbenkrealisme”). Over femti år senere føles filmen som et nærbilde fra en ikke så fjern fortid, en epoke som likevel føles langt unna når disse sort/hvitt-bildene eier lerretet. La det være sagt med en gang: Filmen fortjener klassikerstatus og et soleklart terningkast 6.

Vi står med beina midt i den britiske arbeiderklassen. Byen er Nottingham, og filmen starter i fabrikken, der Arthur (Albert Finney) – en noen-og-tyveårig mekaniker, tjener gode penger. Arthur bor hjemme hos far og mor, og filmen viser godt det trangbodde, typisk engelske arbeiderboligstrøket. Arthur er ellers en ”streetsmart” ungdom som liker å utfordre grensene. Selvsagt betyr det trøbbel. Han innleder et forhold til kona til en kollega, og dette går ikke bra. Samtidig treffer han den unge og søte Doreen (Shirley Anne Field) og blir kjæreste med henne. Arthur og Doreen vil nok satse på en fremtid sammen, skal vi tro sluttscenen.

Historien som fortelles er kanskje ikke original, men filmens styrke er så definitivt miljøskildringen og de troverdige karakterene. At filmens realistiske stil føles frisk og levende så mange år etter er et udiskutabelt kvalitetstegn.




lørdag 2. august 2014

To Rome with love



Regi: Woody Allen
Lengde: 1 t. 47 min.
Produksjonsår: 2012

London, Barcelona, Paris … og her i Roma. Woody Allens lange Europaturne fungerer i det minste som skiftende kulisser til et vant synopsis, for selv om vi nok kan sette pris på andre locations enn de vante Manhattanscenariene, er Woody Allens filmformel alltid lett gjenkjennelig.

”To Rome with love” kan i beste fall betraktes som et hvileskjær mellom den vellykkede ”Midnight i Paris” (2011) og den overraskende ”Blue Jasmin” (2013), som (overraskelse nr. 2) var lagt til San Francisco. Begge disse filmene overgår Romafilmen med glans. Manuset til ”To Rome with love” må Allen ha skrevet på 2-3 dager, siden det bare inneholder vante scener og rollekarakterer, et minste felles multiplum av utallige Allen-filmer fra backkatalogen. Det verste er at dialogene heller ikke holder god standard, vitsene er så uinspirerte og forutsigbare at de bare unntaksvis vekker litt humring.

At filmen hadde en viss kommersiell appell må skyldes de vakre bildene fra Roma. Sjelden har vi vel sett en mer skamløs hyllest av en by som dette. Man skulle tro at Romas turistkontor sto bak filmen, og at hele konseptet i bunn og grunn er produktplassering i widescreen, i uttallige scener kappes skuespillerne i å påpeke byens uovertrufne skjønnhet. Det verste er jo at de har rett.

Som vanlig har Allen lykkes i å få med seg et lite stjernelag på settet. Selvfølgelig er det hyggelig å se Roberto Benigni i sitt naturlige miljø. Men de eneste som i mine øyne virkelig utmerker seg her er to (for meg) ukjente unge, italienske skuespillere (Alessandra Mastronardi og Alessandro Tiberi) som spiller et kjærestepar fra provinsen som har kommet til byen for å starte på nytt. Her aner vi en naturlig friskhet som filmen ellers mangler.