tirsdag 28. februar 2017

La La Land



«La La Land»
Regi: Damien Chazelle
Lengde 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2016

«La La Land» er muligens den mest omtalte filmen fra 2016, med en drøss Oscar-nominasjoner og – priser. Skrevet og regissert av Damien Chazelle, og med stjernene Ryan Gosling (som Sebastian) og Emma Stone (som Mia) i hovedrollene, er dette noe så originalt som en «gammeldags» musikal lagt til dagens Los Angeles. 

Her spares det ikke på noe, det er flust av storslagne scener der en mengde mennesker er involvert i nøye koreograferte opptrinn, med lange kameratagninger sydende av liv. Det er grunn til å berømme Chazelle for dristigheten og ambisjonene, for dette prosjektet vil enten lykkes eller floppe, her er fallhøyden stor.

Damiel Chazelle er bare 32 år, og dette er hans tredje helaftens film. Klassiske musikaler må legge hjertet hans nær. Allerede debutfilmen «Guy and Madeline on a Park Bench» (2009) var en slik, en blanding av jazz og dansenumre, gjort i sort/hvitt, og som i sin tid fikk gode kritikker på festivaler. 

Plottet er enkelt. Sebastian er en jazznerd som drømmer om å åpne egen klubb, der musikken skal være som jazzen var på 50- og 60-tallet. Han livnærer seg som pianist, og må ta jobber som ligger langt unna det nivå og den genren han helst vil jobbe innenfor. Men han gjør det han må gjøre for å legge seg opp penger, for slik å realisere drømmen. Mia er en av en mengde strebende skuespillere som går fra audition til audition i håp om å få jobb, men som stadig får tommelen ned. Disse to møtes tilfeldig ved noen anledninger, og selvsagt oppstår det romantiske følelser til slutt. Så blir det et forhold med oppturer og nedturer, til paret til slutt går fra hverandre. Når de så møtes igjen etter flere år, har begge gjort suksess på hver sin kant.

Det er lett å røpe handlingen her, for strengt tatt er det ikke det overordnende plottet som er filmens styrke. Heller tvert imot. Hvis du ikke synes at filmens musikk- og dansenumre, eller visuelle kvaliteter veier opp til fulle, vil selve historien kjennes vel klisjepreget og banal. Midtveis i filmen er det lite fremdrift, og faktisk litt småkjedelig. Ryan Gosling har vi sett i mye mer spennende filmer tidligere, mens Emma Stone sikkert gjør sin beste rolle hittil. 

«La La Land» er ikke en ubetinget suksess, alle priser til tross. De beste scenene, og det som løfter filmen, er etter min oppfatning der det slås på stortrommen og ikke spares på noe når det gjelder musikk, koreografi og kameraføring, f.eks. åpningsscenen fra motorveien. Morsom er også scenene fra det som må være en type «80-talls party», der Sebastian går på alvorlig akkord med sine musikalske ambisjoner og bl.a. er med og fremfører «Take On Me». «La La Land» er rett og slett en litt ujevn opplevelse.




(sett på Bergen kino, KP1, søndag 26. februar 2017)

tirsdag 21. februar 2017

Manila in the Claws of Light


«Manila in the Claws of Light»
Originaltittel: Maynila sa mga Kuko ng Liwanag
Regi: Lino Brocka
Lengde: 2 t. 5 min.
Produksjonsår: 1975
  
Takket være penger fra bl.a. Martin Scorseses “World Cinema Foundation” har denne filmen fått nytt liv på verdens cinemateker. Nyrestaurert og i topp teknisk stand kan vi derfor se det som regnes som filippinsk films internasjonale gjennombrudd, for øvrig den eneste filippinske filmen omtalt i "1001 Movies You Must See Before You Die".


Historien er like enkel som den er klassisk: Julio, en ung gutt reiser til Manila for å lete etter kjæresten Ligaya, som ett år tidligere ble lokket til storbyen fra provinsen, med løfte om jobb. Etter en stund opphører all kontakt, og gutten aner at noe er galt. Jakten på jenten blir filmens overordnede plot.

Men dette er selvsagt ikke en tradisjonell spenningsfilm. Filmens ry og kvaliteter, det som gjør at den vises på cinemateker mer enn 40 år senere, ligger i det usminkede portrettet av Manila på 1970-tallet. Perspektivet er sett nedenfra, fra slummen, der livet er en daglig kamp, og der hver peso har betydning for om familien har mat på bordet eller ikke. Og i jakten på det daglige utkomme må folk slite med arbeidsgivere som utnytter folk rått, eller de må fornedre seg på et lavbudsjetts sexmarked. Ellers er det muligens en overraskelse å se at ikke bare kvinnelig, men også mannlig prostitusjon skildres så åpenlyst i en over 40 år gammel filippinsk film.

Deler av filmen har et dokumentarisk preg. Dette gjelder særlig skildringen av arbeidet på byggeplassene, der arbeiderne jobber så svetten siler under kummerlige og farlige forhold, og fullstendig prisgitt arbeidsgivernes råtne spilleregler. Her kan vi se paralleller til kinesiske Jia Zhangke, som har mange dokumentariske trekk i sine filmer fra det nye Kina. Lino Brocka mikser bilder fra byggeplassen med et støyende lydspor, fylt opp av hamring, boring og generell byggestøy, noe som sterkt bidrar til filmens autentiske preg. 

Personskildringen kan ellers sies å være stereotype. De to fra provinsen er gode og edle mennesker. Her klippes det inn scener fra en idyllisk strand, der de to elskende drømmer om en bedre femtid. Byggeformannen er en personifisert drittsekk, mens kineserne fremstilles som griske og skruppeløse pengefolk. Men virkeligheten er minst like brutal! Denne historien om folk fra provinsen som trekker inn mot storbyen i jakt på et bedre liv utspiller seg daglig over store deler av verden. Tilværelsen er nådeløs og ubarmhjertig.  

I en av filmens sluttscener stormer en gruppe demonstranter med røde faner og bannere gjennom Chinatown, mens de roper anti-kapitalistiske slagord. Et øyeblikk venter jeg at Julio skal slutte seg til demontrantene, og på den måten ta opp kampen mot den sosial urettferdigheten han er usatt for. Tidligere i filmen skildres arbeiderne som solidariske og støttende seg imellom, et signal om at samfunnets bunnskikt er avhengig av hverandre for å klare seg. Men Julio ser ikke muligheten.

Hovedrollene spilles av to av Filippinenes fremste stjerner. Hilda Koronel som spiller Ligaya, var bare 18 år her. Hun har senere spilt i et 40-talls filmer og mottatt en rekke priser. Bembol Roco som spiller Julio, gutten som leter ette Ligaya, ble også en stor stjerne. Han hadde også en viss internasjonal karriere, bl.a. i en viktig rolle i «The Year of Living Dangerously» (1982).




(sett på Cinemateket USF, søndag 19. februar 2017)              

søndag 19. februar 2017

Moonlight



”Moonlight”
Regi: Barry Jenkins
Lengde: 1 t. 51 min.
Produksjonsår: 2016

Nominert til hele 8 Oscarpriser er det lov til å ha store forventninger i møte med ”Moonlight”, en film skrevet og regissert av Barry Jenkins, basert på romanen ”In Moonlight Black Boys Look Blue” av Tarell Alvyn McCraney. Barry Jenkins har bare en film på CVen fra før, den for meg ukjente ”Melancholy” fra 2008.

Dette er en oppveksthistorie fra et belastet strøk av Miami, der vi følger den unge gutten Chiron i tre ulike faser i livet (hovedpersonen spiller derfor av tre skuespillere). Vi møter ham først i 10-års alderen, da han går under kallenavnet ”Little”. ”Little” bor alene med en mor som ruser seg på narkotika. Narko blir en gjenganger i livet til ”Little”. Den lille, ensomme gutten som sliter med å få venner på skolen blir en dag plukket opp av en voksen mann- Juan, som finner ham mens han skjuler seg i et kondemnert hus, etter å ha blitt jaget av en flokk skolekamerater. Den voksne mannen er en narkolanger, men han har likevel en menneskelig side som ”Little” nyter godt av.

I del to av filmen møter vi Chiron på videregående skole, der hans situasjon i klassemiljøet er den samme. Han er en hakkekylling som sliter med å få venner. En eneste kamerat har han, men Kevin er heller ikke en som tørr å stå opp for ham når bøllene går til angrep. Likevel er det et bånd mellom Kevin og Chiron, som begge tydeligvis er usikre på egen seksualitet. Dette siste gjelder særlig Chiron som nok er homofil, uten at han kan stå frem som det. Hjemme er moren enda mer preget av narkomisbruk, og Chiron søker delvis tilflukt hos Teresa, Juans kjæreste.

I del tre av historien er Chiron blitt en voksen mann, og går nå under kallenavnet ”Black”. Chiron har blitt en herdet og hard mann, i hvert fall er det dette imaget han har dyrket frem, som en overlevelsesstrategi. ”Black” er selv blitt en narkolanger med suksess, men har enda ikke fått dreis på livet på det menneskelige plan. En dag tar Kevin fra barndommen overraskende kontakt med ham på telefon, og ”Black” bestemmer seg for å oppsøke ham igjen.

Dette er kort fortalt synopsis. Filmen har utelukkende afroamerikanere i rollene, og ingen av dem er kjente navn. Det er ingenting å utsette på prestasjonene til noen, det er solid gjennomført og troverdig. Likevel kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at filmen er litt forutsigelig, det er liksom ingenting som overrasker. Derfor blir ”Moonlight” for meg en forglemmelig opplevelse, til tross for alle Oscar nominasjonene den har fått.





(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 18. februar 2017)

søndag 12. februar 2017

Paterson



”Paterson”
Regi: Jim Jarmusch
Lengde: 1 t. 58 min
Produksjonsår: 2016

Jim Jarmusch er å mange måter ”kongen” av amerikansk indipendent film. Helt siden tidlig 80-tall har han laget særegne filmer som har høstet anerkjennelse blant filminteresserte over hele kloden. ”Stranger Than Paradise” fra 1984 står vel enda i en særstilling i filmkatalogen, en road-movie, som med sitt helt spesielle slow-motion tempo og tilbakelente blikk ble en filmklubbfavoritt. Siden har Jarmusch beveget seg i mange landskap, men som regel gjenkjennelig med et filmspråk i lett utakt med mainstream-filmen, gjerne med en forkjærlighet for komikk og lett aparte persongallerier.

”Paterson” er en film som utmerker seg med et nesten fullstendig fravær av dramatikk. I knappe to timer følger vi bussjåføren Paterson (Adam Driver!) i byen Paterson, New Jersey i hans dagligliv. Paterson bor sammen med en kvinne (Golshifteh Farahani) som er mer enn normalt opptatt av estetikk, her går det i ulike mønstre av sort og hvitt. Paterson er en ytterst rolig og harmonisk mann, som foruten å kjøre buss, er opptatt av poesi. Hans favoritt er William Carlos Williams, som bl.a. har skrevet et bindsterkt langdikt med tittelen ”Paterson”.

Bussjåføren Paterson skriver sine egne dikt i en notisbok, gjerne i løpet av arbeidsdagen. Filmen følger Paterson og konen Laura dag for dag i en ukes tid, og vi forstår at Paterson er et vanemenneske som stort sett gjør det samme til samme tid hver eneste dag. Når han kommer hjem fra jobb er maten klar. Konen har brukt dagen til å dekorere huset med nye sort/hvitt mønstre, mens hun baker cup-cakes og prøver å lære seg å spille gitar. Etter middag går Paterson tur med hunden Marvin, og stopper hver kveld for å ta en øl på den lokale baren, der de samme gjestene treffes hver dag. Et svært rutinepreget og lavmælt liv, egentlig.

Filmen har sine komiske øyeblikk, men noen komedie er dette ikke. Du er avhengig av å akseptere filmens premisser for å la deg begeistre. Det kan se ut som om Jim Jarmusch, som også har skrevet manuset, har ønsket å lage et slags filmatisk svar på William Carlos Williams langdikt om byen Paterson. Ved hjelp av brokker av samtaler fra tilfeldige busspassasjerer og andre forbipasserende blir vi gradvis opplyst om de berømtheter som har tilknytning til byen: Lou Costello (Abbot & Costello), Ruben ”Hurricane” Carter, bokseren som bl.a. Bob Dylan har sunget om, Alan Ginsbergs dikt ”Howl”, med referanser til Paterson, osv.

Jim Jarmusch ”Paterson” er derfor som et slags filmatisk langdikt å regne, en film med en særegen poetisk rytme, med vers og mønstre. Gledelig nok var KP4 helt fullsatt denne kvelden, mange hadde nok blitt lokket av gode anmeldelser. Likevel var det ingen som gikk, trolig fordi de fleste ble fengslet av den stillfarende bussjåføren Patterson og livet som poet in spe.






(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 11. februar 2017)

tirsdag 7. februar 2017

I, Daniel Blake



I, Daniel Blake
Regi: Ken Loach
Lengde: 1 t. 40 min
Produksjonsår: 2016

Fjorårets Gullpalmevinner i Cannes er en sosialrealistisk skildring av en liten manns kamp mot et umenneskelig sosialsystem. Filmen er på mange måter et politisk innlegg, egnet til å vekke engasjement og forargelse. Mottakelse filmen har fått er bare en bekreftelse på at veteranen Ken Loach fremdeles trengs, og at politiske filmer ikke har utspilt sin rolle.

Ken Loach har passert 80 år, men har på ingen måte gitt opp. Helt siden 1960-tallet har han vært en ledende stemme i britisk film. Gjennombruddet kom med «Kes» i 1969, en sterk barndomsskildring. Mange høydepunkter har fulgt siden, og mange priser er det blitt. Likevel er vel inntrykket at Loach blir husket for sine sosialrealistiske filmer, som «Riff-Raff», «Ladybrid, Ladybird» o.l. Det aldri hvilende sosial engasjementet, der historien fortelles med utgangspunkt i hvordan livet oppleves «på gateplan», har gjort at Ken Loach gjentatte ganger har truffet samtidspulsen.

Så også i historien om Daniel Blake. Daniel er en mann rundt 60, som blir sykemeldt fra jobben på snekkeriet, etter å ha hatt et hjerteanfall. Legen vurderer ham som for syk til å jobbe. Men da Daniel blir innkalt til en saksbehandler hos NAV (dvs. det britiske motstykket) for å bli vurdert om han er arbeidsfør eller ikke, så går det galt. Systemet mener at Daniel ikke er syk nok, og at han derfor ikke er berettiget til sykepenger.

Et hovedanliggende i filmen er å skildre den lille manns møte med et sosialsystem som virker urimelig rigid, byråkratisk og umenneskelig. Daniel er hjelpeløs i møtet med dette systemet. Dette er altså en skikkelig arbeidskar, en ærlig og liketil mann som nå behøver hjelp under en periode med sykdom, men som ikke blir hverken hørt eller trodd. 

Skildringen av NAV-systemets krav til brukerne, i form av elektroniske løsninger, obligatoriske jobbsøkerkurs og generelt sanksjonsbaserte, repressive virkemidler, er egnet til å vekke sinne og frustrasjon. Systemets vilje til å komme brukeren i møte er liten, den hjelpetrengende må stort sett hjelpe seg selv. 


 Lørdag 4. februar kl. 13.30 i KP 9, og klart for visning av I , Daniel Blake



På jobbsenteret møter Daniel en alenemor som også er offer for sosialsystemet. Som den omsorgsfulle person Daniel er griper han inn for å hjelpe. Slik får filmen en sidefortelling, der Daniel og den lille familien med mor og to barn utvikler et nært forhold. Her holder fortellingen et par ganger på å skli over i melodramatisk retning, men reddes så vidt inn på riktig spor igjen. 

 «I, Daniel Blake» er en tradisjonell filmfortelling, uten fiksfakserier av noe slag. Ken Loach klarer å engasjere kinopublikums følelser og stiller spørsmål som også er relevante for oss her i landet. Dave Johns i hovedrollen er svært troverdig. Johns er først og fremst kjent som stand-up komiker, men han er nærmest perfekt for denne rollen. 





(sett på Bergen kino, KP9, lørdag 4. februar 2017)