tirsdag 6. desember 2016

Neon Bull



«Neon Bull»
Originaltittel: Boi Neon
Regi: Gabriel Mascaro
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2015

Brasiliansk «cowboyfilm» med handling fra rodeomiljøet. Vi følger en gjeng som reiser fra sted til sted med kveg, som brukes i ambulerende rodeoshow. Filmens tittel spiller på forestillingene som holdes når mørket faller på, da oksen males i neonfarger for effektens skyld.

Dette er absolutt ingen tradisjonell cowboyfilm, til det er miljøet for hverdagslig og folkene for menneskelige og sårbare. Den utspiller seg heller ikke i en forgangen periode i historien, dette er dagens Brasil. 

Tre cowboyer, og en kvinnelig sjåfør og hennes datter er hovedpersonene. Persongalleriet er ellers atypisk for det du forventer skal være et macho-miljø. Iremar er en stor, sterk og stødig kar som bærer på drømmen om en dag å bli klesdesigner! På fritiden syr han utfordrende kostymer for Galega, den kvinnelige sjåføren, som har en bijobb som en slags erotisk danser (iført hestehodemaske!) foran et begeistret mannlig rodeopublikum. Datteren hennes Cacá deltar i det meste av gjengens aktiviteter. Det fremgår at hun ikke vil være fastboende hos bestemoren, så skolegangen er utsatt. Cacá lider under morens manglende omsorg, og savnet av en far hun aldri har møtt. Hun kompenserer imidlertid en del med et godt forhold til Iremar.  

Rent filmatisk inneholder «Neon Bull» mange stilistiske flotte bilder. En del scener av kveget, i slow motion, fanger dyrenes tilværelse på en slående måte. Selve rodeoscene er også flotte, der cowboyene ved hjelp av hester omringer dyret, og selve sporten går ut på å rive oksen over ende ved å dra den i halen, før de når en markert linje på arenaen. Underholdning? Vel, mer fascinasjon for min del.

Så får vi til slutt en eksplisitt erotisk scene med en høygravid kvinne, noe du neppe har sett på denne siden av kinofilmen før, og som på sett og vis bare understreker hvor langt unna Hollywoodnormer «Neon Bull» befinner seg. 





(sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 3. desember 2016)

søndag 27. november 2016

Nocturnal Animals



”Nocturnal Animals”
Regi: Tom Ford
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2016

Tom Ford debuterte som regissør i 2005 med den svært stilsikre ”A Single Man”. Ford hadde en fortid som klesdesigner for prestisjemerker som Gucci og Saint Laurent, og debutfilmen var så til de grader en manifestasjon av god smak og elegant overflate, men hadde absolutt psykologisk dybde. ”A Single Man” var rett og slett en sensasjon.

Så har det altså gått over ti år før Ford regisserer sin film nr. 2. Han ikke bare regisserer, han er også produsent og manusforfatter. Manuskriptet er basert på romanen ”Tony and Susan” av Austin Wright. Film nr. 2 fra Ford er blitt en blandet opplevelse, selv om den er solid på mange måter så mangler det liksom det lille ekstra som kan løfte den over i klassen for riktig store filmopplevelser.

Hovedpersonen er Susan (Amy Adams), eier av et ganske så avantgardistisk kunstgalleri. Filmen starter med en åpning av en ny utstilling, og akkurat åpningsscenen kan få deg som seer til å håpe på at Ford følger opp det filmatisk høye nivået fra ti år tilbake. Det er billedsterkt, spektakulært og passelig frastøtende vulgært. Men selv om begynnelsen er sterk så tar både historien og billedspråket snart en annen retning.

Susans ekteskap med sin travle ektemann skranter, snart skjønner vi at han er utro. Samtidig mottar Susan et manuskript i posten, fra hennes ex-mann Edward (Jake Gyllenhaal), en forfatterspire hun forlot for 20 år siden fordi hun rett og slett hadde mistet troen på ham. Manuset er romanen ”Nocturnal Animals” - eller ”Nattdyr” (det virker forresten som det er slutt på at engelske filmtitler oversettes). Susan ligger ganske ulykkelig i sengen da hun begynner å lese det tilsendte manuskriptet.

I fortsettelsen hopper filmfortellingen frem og tilbake mellom Susans liv og fortellingen i boken. I bokens historie følger vi en kriminalhistorie fra øde landeveier i Texas, der en familie på biltur (far, mor og datter) trakasseres og overfalles av en gjeng bøller, med tragisk utfall. I fortsettelsen blir historien til en hevnfortelling, og rikelige doser spenning og vold benyttes. Det er kanskje denne parallelle historien som ikke helt klarer å begeistre meg. Denne krimfortellingen har vi liksom sett før. Karakterene er litt for mye klisjeer til at jeg klarer å la meg rive med. Samtidig skjønner Susan at hun gjorde en tabbe den gang hun forlot Edward, men nå har hun en mulighet til å møte ham igjen.

Selv om også ”Nocturnal Animals” har mange billedlige kvaliteter er det som om manuset, eller historien, ikke henger helt sammen. Som sagt; filmen er ikke helt vellykket. Eller skal vi skylde på romanen den er basert på?




(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 26. november 2016)

søndag 20. november 2016

Etter stormen



”Etter stormen”
Originaltittel: Umi yori mo mada fukaku
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 1 t. 57 min.
Produksjonsår: 2016

Japanske Hirokazu Kore-eda fortsetter å lage film med utgangspunkt i tilsynelatende helt vanlige familier, der tre generasjoners samspill rundt hverdagslige hendelser som regel danner en slags basis. I fjor laget han ”Søstre”, en film som jeg selv syns ble for tam og lettere kjedelig. Langt bedre likte jeg ”Som far, så sønn” (2013), mens ”Still walking” (2008) fremdeles er min favoritt blant Kore-edas filmer.

I ”Etter stormen” møter vi igjen tre generasjoner japanere i et hverdaglig drama. Som i tidligere filmer er det heller ikke her den store dramatikken som styrer handlingen, filmfortellingen går ganske så rolig og bedagelig fremover mens vi gradvis blir kjent med hovedpersonene. Det som mangler i ytre dramatikk kompenseres av et sterkt blikk for detaljer, av særegenheter og inngrodde vaner ved karakterene, det er vel i bunn og grunn dette som gjør at filmene oppleves som så menneskelige (i mangel på et bedre ord).

Det er den 50 år gamle sønnen som trer frem som hovedpersonen i filmen. Ryota er forfatter, men det er snart 15 år siden han ga ut sin eneste roman. Til daglig livnærer han seg som privatdetektiv, ansatt i et byrå som stort sett spionerer på utro ektefeller. Ryota er en ikke spesielt strukturert person som er i konstant pengetrøbbel, hovedsakelig fordi han ligge runder for gambling. Pengene forsvinner på veddeløpsbanen og i kiosker som selger lottokuponger. Så mye skriving blir det ikke tid til, Ryotas forfattekarriere er definitivt på nedadgående.

Han gamle mor har nettopp blitt enke, og dette gjør at Ryota avlegger henne et sjeldent besøk. Det viser seg at moren rett og slett er lettet over at faren er borte, samlivet som har vart i 50 år har tydeligvis tært på tålmodigheten hennes. Det virker som om Ryota er en kopi av sin avdøde far, en mann som også lå under for gambling og som bidro lite. Ryota står på dårlig fot med sin søster, og han er skilt fra Kyoko, som han har sønnen Shingo med. At Ryota ligger på etterskudd med betaling av barnebidrag gjør at ex-konen truer med å nekte ham besøksrett til gutten.

Ryota er altså en presset mann, men han er likevel ikke en som anstrenger seg for mye. Hirokazu Kore-edas fortellerstil er stort sett fri for sterke og følelsesladde scener, han ser på karakterene med et lett humoristisk og heller medfølende blikk, som om han vil vise oss at helt vanlige mennesker nok har sine svakheter, men at alle likevel kan forstås på sine egne premisser.

”Etter stormen” er to timer hverdagsrealisme som likevel har en slags magi over seg, en ganske fengslende filmfortelling fra den japanske hverdagen, der folk i bunn og grunn er lett gjenkjennelige også for oss.





  (sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 19. november 2016)

tirsdag 1. november 2016

Dagen i morgen



«Dagen i morgen»
Originaltittel: L'Avenir
Regi: Mia Hansen-Løve
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2016

Denne franske filmen er på mange måter Isabelle Hupperts film. Hun er sentral i så godt som alle scener og må ta hovedæren for at filmen ble en o.k. opplevelse. Huppert er faktisk 63 år, helt utrolig. Men når man ser på hva hun har gjort siden debuten i 1971 (!) så er det klart at hun er en av de aller største i europeisk film. Det er nok å nevne et par av filmene hun har gjort med Michael Haneke, som «Pianolærerinnen» (2001) og «Amour» (2012) for å skjønne hvor listen ligger.

Her spiller Huppert en filosofilærer på videregående. I åpningsscenen må hun forsere streikende elever som prøver å hindre lærere og medelever å komme seg inn i skolebygningen. For så vidt en dagsaktuell scene, Frankrike er for tiden preget av streiker og demonstrasjoner, bl.a. om retten til gratis utdanning.

Nathalie (Isabelle Huppert) virker rimelig tilfreds med tilværelsen. Ved siden av å undervise skriver hun også lærebok og essays. Når ektemannen Heinz en dag kunngjør at han har truffet en annen og har til hensikt å forlate henne, begynner nedturen. Forlaget bestemmer seg attpåtil for å dumpe henne. Og så er det den alderdomssvekkede moren som ringer til alle døgnets tider og truer med å ta livet av seg. 

Nathalie har det altså ikke lett, men takler det tilsynelatende godt. Hun må definere seg selv og livet sitt på nytt. En tidligere elev har tydeligvis et godt øye til henne, og hun besøker han på en bondegård der han bor sammen med en gruppe anarkister. Noen romanse blir det imidlertid ikke, det litt umake vennskapet forblir på et intellektuelt plan.

I det hele tatt er det lite dramatikk og sterke følelser her. Litt atypisk for å være en fransk film, som ellers gjerne er heftige og temperamentsfulle opplevelser. Nathalie beveger seg i et gjennomgående intellektuelt miljø, der filosofi og bøker er i sentrum. Det virker faktisk som at dette har gitt henne en ballast til å takle motgang. 

«Dagen i morgen» har fått til dels strålende kritikker, og regissør Mia Hansen-Løve regnes som et nytt stjerneskudd. Sant og si har jeg litt problemer med å se denne filmen helt der oppe blant året store filmopplevelser. For meg er det Isabelle Huppert som redder kvelden.





(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 29. oktober 2016)

tirsdag 18. oktober 2016

American Honey



”American Honey”
Regi: Andrea Arnold
Lengde: 2 t. 43 min.
Produksjonsår: 2016

Den britiske regissøren Andrea Arnold tar turen over dammen og ender opp i et det same sosiale miljøet som hun tidligere har skildret i sine britiske filmer. Både ”Red Road” (2006) og ”Fish Tank” (2009) er sterke sosialrealistiske filmer i god britisk tradisjon, der arbeiderklassens liv, eller like ofte de arbeidsløse og marginaliserte, er i fokus. I ”American Honey” møter vi en tøff virkelighet, der ungdom stues sammen i en minibuss og legger ut på veien for å gå dør-til-dør og selge abonnementer for blader.

Andrea Arnold står for både manus og regi. Hovedpersonen er Star, en 18 år gammel jente som vi først møter hjemme, der hun passer to småsøsken som hennes mor mer eller mindre har frasagt seg ansvaret for. Hjemmet er ellers preget av rusmisbruk, og det antydes også at hun utsettes for seksuelt misbruk fra faren. En dag blir hun vitne til at en minibuss med ungdommer ruller inn på en parkeringsplass, festfaktoren i bussen er høy, men så er det altså et team med omreisende bladselgere som kommer. Star viser interesse og tilbys jobb. Det må være utsiktene til et eventyr, kombinert med følelsen av at hun ikke har noe å tape som gjør at hun slår til. Og så er det Jake, en selvsikker ”salgsleder” som sjarmerer henne.

Store deler av filmen skildrer selgernes reise fra sted til sted, på jakt etter abonnenter. De settes av to og to og går fra dør til dør. Jake er læremesteren som skal lære nykommeren Star alle salgstriks i boken, alle løgner er lov for å generere salg. Tidvis er det svært underholdende, men ofte er det bare trist. Arnold viser flere sider ved USA i denne «roadmovien», fra det velstående nabolaget, til det utarmede og fattigslige. Mest av alt får jeg følelsen av å være vitne til unge mennesker som kjemper for å få fotfeste i et samfunn uten sikkerhetsnett. Når ungdommene åpner seg for å fortelle om drømmene de har for fremtiden, er det ofte helt banale, enkle ting de ønsker seg. Disse ungdommen har i virkeligheten ingenting, de er overlatt til seg selv, «den amerikanske drømmen» der alle kan skape seg et rikt liv ved hardt arbeid synes som en vits.

Debutanten Sasha Lane spiller hovedpersonen Star med stor overbevisning. Shia LaBeouf spiller Jake, også han leverer spill av høy klasse. De andre ungdommene i følget virker troverdige, noen er utagerende og støyende, andre er mer innadvendte og synes sårbare. Det er som en reisende folkehøyskole på tur, bare at «høyskoleutdanningen» i det amerikanske samfunnet er så vondt realistisk og nådeløs. Som seere levner vi ikke så mye håp for noen av dem, rett og slett fordi forutsetningene for å lykkes er så små.

«American Honey» er full av ungdommelig liv og glød, den spenner mellom elleville opptrinn, humor og tristesse. Regissør Andrea Arnold har vunnet juryprisen i Cannes for alle sine tre filmer. Hun er rett og slett en filmskaper i toppklasse.  




(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 15. oktober 2016)

tirsdag 27. september 2016

Remainder



«Remainder»
Regi: Omer Fast
Lengde: 1 t. 43 min.
Produksjonsår: 2015

I filmens åpningsscene følger vi en ung mann gjennom byens travle gater. Mannen har en trillekoffert med seg. Vi skjønner også at han blir skygget, eller forfulgt, av en kvinne og to menn på avstand. Da han befinner seg under et glasstak begynner det plutselig å single i glass ovenfra. Mannen snur og trekker seg unna, men for sent. Før han kommer seg i sikkerhet blir han slått i bakken av en stor og tung gjenstand som faller ned fra stor høyde. I neste øyeblikk kommer tilfeldig forbipasserende til og det ropes ut etter lege og ambulanse. 

Tom, som mannen heter, havner i koma på sykehuset. Han svever mellom liv og død. Etter en stund blir det klart at han overlever, men han husker ingenting av hendelsen, heller ikke noe særlig annet fra tiden før ulykken. Tom blir tilbudt en stor erstatningssum av forsikringsselskapet, og hans advokat anbefaler klienten å akseptere tilbudet, som visstnok skal være rekordhøyt. Vilkåret er imidlertid at Tom ikke under noen omstendigheter uttaler seg til pressen, eller på annen måte befatter seg med ulykken. 

For kinoseeren er det klart at det er et eller annet muffens med hele opplegget. Tom ender opp i egen leilighet i svært forkommen tilstand og er avhengig av hjelp i tiden etter ulykken. Gradvis kommer han til hektene, men hukommelsen er ikke med på laget, fortiden viser seg kun i korte og uklare glimt.

Dette er den israelske regissøren Omer Fast’ debutfilm. Han har også hånd om manuset, i samarbeid med forfatteren av romanen som filmen er bygget på, Tom K. McCarthy. ”Remainder” blir en slags thriller etter hvert som Tom, på tross av advarsler, bestemmer seg for å prøve å komme til bunns i hva det er som har truffet ham. At filmen sirkler rundt en hovedperson med hukommelsestap er ikke noe nytt, vi har mange liknende eksempler, så ideen kan ikke sies å være original. Men konseptet lar filmskaperen benytte seg av mange triks i boken, og klarer å holde på spenningen til det siste.

«Remainder» er ellers en teknisk flott film, selv om heftig klipping og utstrakt bruk av håndholdt kamera i starten lett kan bli litt slitsomt. Det var også et lite minus for meg at filmen ble vist utekstet, mine engelskkunnskaper er dessverre ikke i stand til å kompensere manglende teksting 100 %.





(sett på BIFF - Bergen Internasjonale Filmfestival, fredag 23. september 2016)

tirsdag 6. september 2016

Ixcanul




«Ixcanul»
Regi: Jayro Bustamante
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2015

Oppe i fjellene i Guatemala, ved foten av en stor vulkan, ligger et lite jordbrukssamfunn befolket av maya-indianere. De lever av det noen få husdyr kaster av seg, kombinert med å jobbe som innhøstningsarbeidere på kaffeplantasjen. Dette er langt ute på landsbygda, og det moderne livet er stort sett fraværende. Folket lever tett på naturen, og preges av å leve rett under vulkanen («Ixcanul»). Folket ofrer til vulkanen, og virker å ha en blanding av katolsk tro og eldgammel naturreligion.

I dette miljøet lengter ungdommen ut og vekk. Selv det å ta seg inn til byen er noe skremmende, men likevel forlokkende. Folket her snakker ikke spansk, men sitt eget indianerspråk, så vi skjønner at hindringene for å lykkes utenfor sitt lokale miljø er mange. Som blant så mange andre i Latin-Amerika er det drømmen om USA som virkelig lokker. USA ligger «bak vulkanen», og der bor folk i store hus med hager rundt. Mellom arbeidet på kaffeplantasjen og festingen på den lokale baren prates det om å immigrere. Riktignok er de klar over farene som truer ved å legge ut på den lange reisen, men ingenting er egentlig en hindring når drømmene brenner kraftig nok.

I filmen møter vi en liten kjernefamilie. Far, mor og en 17 år gammel datter. Far og mors slit ser ut til å kunne få en fin avkastning når den dobbelt så gamle formannen på plantasjen kaster sine øyne på datteren. Det holdes et selskap der forlovelsen kunngjøres, og fremtiden synes klar. Men jenta har et godt øye til en jevnaldrende gutt, og ekteskapet henger brått i en tynn tråd.

Filmen evner å se tilværelsen med «småkarsfolks» øyne. Historien fortelles i et rolig tempo, med en spenningskurve som stiger raskt mot slutten. Så kan det innvendes at grunnhistorien ikke er særlig original. Dette er til en viss grad underordnet, for filmens styrke hentes fra miljøet der den utspilles, et sjeldent syn på kinolerretet. Historien får også fint frem det klassesamfunnet som disse menneskene lever i, og den avstanden det er mellom den spansktalende staten og indianerbefolkningen. 

Du behøver ikke være sosialantropolog for å like «Ixcanul», men det er en fordel at seeren er åpen for en litt annerledes filmfortelling fra et ganske så ukjent miljø.






(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 3. september 2016)

tirsdag 23. august 2016

The Lobster



«The Lobster»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en film som vanskelig lar seg kategorisere. «The Lobster» kan gå for å være en svart komedie, et absurd drama, en film i fantasyuniverset, eller til og med en science fictionfilm, noe den har vært markedsført som. Likevel er det ikke noe ved omgivelsene som tilsier at vi befinner oss i fremtiden. Derfor er jeg tilbøyelig til å si at vi beveger oss inn i fantasygenren, men at en kullsvart, underliggende humor tilfører en ekstra lekende dimensjon.

Dette er grekeren Yorgos Lanthimos første engelskspråklige film, og den vant juryprisen i Cannes. En rekke toppskuespillere er med: Colin Farrell (hovedrollen), Rachel Weisz, John C. Reilly, Léa Seydoux for å nevne noen. Samtlige skuespillere fremfører sine dialoger på en merkverdig distansert, nærmest følelsesløs måte, noe som bidrar til en stemning av fremmedgjort distanse karakterene imellom.  

Vi befinner oss i et samfunn der alle er tvunget til å leve parvis. Hvis partneren dør eller parene går fra hverandre må de finne seg en ny partner innen 45 dager, ellers forvandles de til et dyr. Hovedpersonen David er blitt forlatt av konen, og han transporteres derfor til et hotell, der han sammen med andre enslige har 45 dager på seg til å finne en ny partner. Hvis han mislykkes blir han forvandlet til en hummer (hans eget ønske, derav tittelen «The Lobster»). 

På hotellet er de underlagt et strengt regime. En regel for partnervalg synes å være at en potensiell partner skal passe akkurat mht. til personlighet, her er det ikke mulig å slippe unna med bløff. Halve filmen går med på å skildre livet på dette hotellet, der hverdagen, i tillegg til å jakte på en ny partner, bl.a. består av jakt på «einstøinger» i skogen utenfor. For hver «einstøing» gjestene klarer å skyte blir oppholdet forlenget med ett døgn, noe som gjør at 45-dagers fristen kan utvides betraktelig.

David flykter fra hotellet og slår seg sammen med «einstøingene» i skogen, en flokk nærmest lovløse individer. Den andre halvparten av filmen foregår der. Hos «einstøingene» gjelder helt motsatte leveregler enn på hotellet. Her er det strengt forbudt å innlede et forhold til en annen person, det er den absolutte individualismen som gjelder. Pardans er f.eks. ikke tillatt, isteden danses det med hodetelefoner, der hver danser kjører sitt eget soundtrack med elektronika. Fornøyelig! 

«The Lobster» er en underlig film, som tidvis også er veldig vakker, med visuelt slående, stiliserte opptrinn. Likevel når den ikke helt frem, den er ikke morsom nok til å passere som komedie, og den blir for subtil hvis det er meningen at vi skal tolke den som en form for samfunnskritikk. Filmen føles mer som å være i en drøm, der normal logikk er opphevet, en verden som likner litt på et mareritt som du er glad for å våkne opp ifra.  




(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 20. august 2016)

tirsdag 26. juli 2016

Flukten



Originaltittel: "Tjuvheder"
Regi: Peter Grönlund
Lengde: 1 t. 36 min.
Produksjonsår: 2015

Filmens store styrke er det realistiske inntrykket den gir av rusmisbrukernes daglige kamp for å overleve. Både miljøskildringen og skuespillerne imponerer, og etterlater et preg av autensitet, i en grad som man sjelden opplever i kinosalen.

Hovedpersonen Minna er en godt voksen rusmisbruker, som i filmens åpningsscene er i ferd med å bli kastet ut av leiligheten pga. manglende betaling av husleie. Hun står plutselig igjen med noen få eiendeler alene på gaten, inkludert en katt i bur. Etter å ha overnattet på et hybelhus kommer hun i kontakt med den jevngamle alkoholikeren Katja, som finner et tilfluktssted for dem på en provisorisk campingplass, der andre rusmisbrukere bor på nåde for myndighetene. Stedet drives på en indre justis, der ”alle hjelper hverandre”, noe som viser seg ikke å være i samsvar med virkeligheten. Å bo blant narkomane og alkoholikere er tvert imot alles kamp mot alle.

For å finansiere rusmisbruket raner Minna en annen i miljøet. Det hun ikke vet er at denne er langer for en fryktet skikkelse i narkomiljøet, en karakter som vil skremme vannet av de fleste om du møter ham på gaten. Raner du en av hans folk er du i alvorlig trøbbel. For å betale tilbake blir Minna selv langer og vikler seg stadig lengre ned i håpløsheten.

De fleste av skuespillerne er tydeligvis ikke utdannet ved teaterskolen, men tilhører selv rusmiljøet. Du kjenner igjen karakterene fra Nygårdsparken eller STRAX-huset, og du får et innblikk i hvilken stressende hverdag disse lever i. En rusmisbruker har aldri fri, det går 24/7, inntil mange bukker under. ”Flukten” klarer å formidle dette livet på en overbevisende måte.

Peter Grönlund (f. 1977) har brukt sin erfaring fra sosialarbeid og rusomsorg i arbeidet med ”Flukten”, som er hans første spillefilm. Han står også ansvarlig for manus. En imponerende regidebut har det blitt.




(sett på Bergen kino, KP7, mandag 25. juli 2016)

søndag 17. juli 2016

Historien om den sjenerte giganten



Originaltittel: Fusi
Regi: Dagur Kári
Lengde: 1 t. 34 min.
Produksjonsår: 2015

Ny prisbelønnet film fra Island, denne gangen vinneren av Nordisk Råds Filmpris for 2015. ”Historien om den sjenerte giganten” er den norske tittelen, mens den islandske originaltittelen bærer hovedpersonens navn – ”Fusi”. Den engelske tittelen er for ordens skyld ”Virgin Mountain”, noe som henspiller på hovedpersonens fremtoning som et fjell av en mann, samt hans manglende erfaringer med kvinner.

Fusi er en mann i 40-årene som bor hjemme hos mor. Han jobber som bagasjesjauer på flyplassen, på fritiden går tiden med til å rekonstruere historiske slag fra 2. verdenskrig hjemme i stuen. Dette er altså en mann som leker som en gutt fremdeles. Det er ikke noe som tyder på at Fusi er ”tilbakestående”, men han mangler helt klart visse sosiale ferdigheter. Likevel virker det som om livet hans er noenlunde greit. Ting tar en ny vending den dagen morens kjæreste gir ham et gavekort på et kurs i Line Dance. Meget motvillig møter han opp, men snur i døren. Likevel fører dette fremstøtet til at han får kontakt med en kvinne, og ting begynner å utvikle seg i en helt uventet retning.

Filmen har sin store styrke i portrettet som tegnes av hovedpersonen Fusi. Dette er en filmkarakter du er nødt til å bli glad i. De fleste kjenner gjerne en eller flere voksne menn som faller gjennom i det sosiale spillet, som ikke har noen karriere, ikke kone eller kjæreste eller egne barn. Vel, Fusi er en slik en. Han har heller ikke nok vett til å avslå tilbud om å leke med barn i nabolaget, noe som til slutt gjør ham sosialt stigmatisert. Legg også til at kollegaene liker å erte og mobbe ham, og du kan lett forestille deg en taperkarakter.

Men Fusi har mange sterke sider, han er praktisk anlagt, fikser ting, og han har nok grunnleggende sett også en tro på seg selv. Han har derfor ressurser å mobilisere når han for første gang i livet må kjempe for kjærligheten. Det Fusi mangler av talegaver kompenserer han med gode gjerninger. Fusi er rett og slett en mann med et stort hjerte. Et stort hjerte skjult i en like stor kropp.

Filmen er både skrevet og er regissert av Dagur Kári, hans fjerde langfilm siden debuten i 2003. Han står også bak filmmusikken, som ett av to medlemmer i elektronikaduoen ”Slowblow”. Gunnar Jónsson er det perfekte valg i rollen som Fusi, og prestasjonen sikret ham prisen som beste skuespiller ved Tribeca Film Festival i NYC. 




(sett på Bergen kino, KP4, fredag 15. juli 2016)

onsdag 13. juli 2016

Småfugler



Originaltittel: Þrestir
Regi: Rúnar Rúnarsson
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Rúnar Rúnarsson har både skrevet, produsert og regissert dette islandske dramaet, som for det meste utspiller seg i en liten bygd nord på Island, der det meste av næringslivet er konsentrert rundt fiskebruket.

16 år gamle Ari bor i Reykjavik, men rykkes opp med roten da moren bestemmer seg for å dra utenlands sammen med sin nye mann. Ari må motvillig flytte til faren, som han har hatt lite kontakt med de siste årene. Han pakker en koffert og en sekk og tar fly nordover. Far og sønn møtes med et håndtrykk, og bilturen videre mot bygden preges av at de to er blitt fremmede for hverandre.

Ari får et tøft møte med sitt nye hjem. Farens hus er stort, men forfallent. Han får stadig besøk av drikkekompiser, og fyll og fest er tydeligvis det som preger livet utenom arbeidet på fiskebruket. Lyspunktet for Ari er farmoren, som er oppriktig glad for å se ham igjen.

Filmen kan sees på som et far-og-sønn-drama, men er også en skildring av ungdomstid og alt den innebærer av utfordringer. Miljøskildringen er røff, det står litt i stil til landskapet. Rusmisbruk og seksuelle overgrep er en del av hverdagen tydeligvis. Selv om det er filmet under sommertiden kan vi levende forestille oss hvor tøft det må være i dette lille samfunnet på vinterhalvåret. 

Filmen har vunnet flere priser internasjonalt. Den er satt opp på norske kinoer av Arthaus, etter å ha blitt stemt frem som vinner av 100 filmentusiaster som årets sommerfilm. Men det er alt annet enn sommerstemning som preger denne filmopplevelsen.




(sett på Bergen Kino, KP4, tirsdag 12. juli 2016)

mandag 30. mai 2016

Human



”Human”
Regi: Yann Arthus-Bertrand
Lengde: 3 t. 10 min.
Produksjonsår: 2015

”Human” er så mye mer enn en film. Regissør Yann Arthus-Bertrand har langt videre ambisjoner enn som så. ”Human” er et mangehodet prosjekt (se http://www.human-themovie.org/ for informasjon), men denne kvelden på Bergen kino er det selve langfilmversjonen vi ser, og vi får bedømme den som filmopplevelse, først og fremst.

Filmens i er tydeligvis å si noe om det å være et menneske i en urettferdig verden. Regissørens grep er enkelt; nemlig å plassere vanlige mennesker foran kamera og la dem snakke uten å bli avbrutt, om tema som er allmennmenneskelige, eller eksistensielle. Om det er kjærligheten, døden, dramatiske hendelser, forbrytelser, gode gjerninger, håp, savn, lengsler eller gleder, et rikt utvalg intervjuobjekter slippes løs i monologer. Noen av dem er ofre, andre er forbrytere, i sum er de uansett hva vi vil kalle ”vanlige” folk, som har levd lenge nok og som har reflektert over sitt eget liv og skjebne.

Utvalget og spennvidden er stort. Regissøren har fartet verden rundt (her er også scener fra Svalbard) og intervjuet et stort antall mennesker, det er en film som tilsynelatende har ambisjon om å formidle erfaringer fra hele kloden. Likevel er fraværet av de rike og privilegerte påfallende, den rike verden er først og fremst representert ved noen slående helikopterscener over Manhattan, der den velkjente og prangende arkitekturen blir en slående kontrast til alt annet denne filmen fremhever.   

Samtlige intervjuobjekter filmes i nærbilde, det er bare ansiktene som sees, på svart bakgrunn. Det gjelder også han som forteller oss at han mistet begge armene og begge bena, kun ansiktet vises. Det er ellers usedvanlig rike ansikter som trer frem, det er som om selve ansiktsuttrykket forteller sin egen historie, om levd liv. For en nordmann er det det påfallende å se disse ansiktene i nærbilde, for de fleste er slitne, mange har dårlige tenner, noen ikke tenner i det hele tatt. Det vitner om at utvalget mennesker er tatt fra nedre sjikt, arbeiderklassen eller prekariatet, eller småbønder, landarbeidere, dagarbeidere. Her er det ingen rike eller vellykkede, ingen plastiskopererte, botoxinjiserte. Ingen gjemmer seg bak en fasade, dette er ekte mennesker, ekte skjebner, de fleste uten mulighet til å påvirke egen livssituasjon nevneverdig. Mange lever fra dag til dag, de kjemper for å overleve, den viktigste driften de synes å ha er å kjempe for at barna deres skal få et bedre liv. Håp har de ennå, håpet holder dem i live.

Disse monologene avløses av spektakulære, slående vakre sekvenser hvor enten naturen selv er motivet, eller det er mennesker som sammen skaper situasjonene i samspill med hverandre. Arthus-Bertrands prosjekt vever menneskeheten sammen, binder folk fra ulike kontinenter, ulike raser og religioner i et stort blandakor, og alle monologene går opp i en høyer enhet, en sang om det å være menneske, om å tilhøre en felles menneskehet, på tross av alle skiller er det så mye som samler, som gjør oss til deltakere på en felles scene.

Med en lengde på over 3 timer vil nok filmen ekskludere noen. De som likevel oppsøker ”Human” i kinosalen er nok et publikum som vet hva de går til, og som følgelig er positivt innstilte. Det betyr igjen at de som kanskje burde se filmen ikke vil gjøre det. 





(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 28. mai 2016)