Oppe i fjellene i Guatemala, ved
foten av en stor vulkan, ligger et lite jordbrukssamfunn befolket av
maya-indianere. De lever av det noen få husdyr kaster av seg, kombinert
med å jobbe som innhøstningsarbeidere på kaffeplantasjen. Dette er langt ute på
landsbygda, og det moderne livet er stort sett fraværende. Folket lever tett på
naturen, og preges av å leve rett under vulkanen («Ixcanul»). Folket ofrer til
vulkanen, og virker å ha en blanding av katolsk tro og eldgammel naturreligion.
I dette miljøet lengter ungdommen ut og vekk. Selv det å ta seg inn
til byen er noe skremmende, men likevel forlokkende. Folket her snakker ikke
spansk, men sitt eget indianerspråk, så vi skjønner at hindringene for å lykkes
utenfor sitt lokale miljø er mange. Som blant så mange andre i Latin-Amerika er
det drømmen om USA som virkelig lokker. USA ligger «bak vulkanen», og der bor
folk i store hus med hager rundt. Mellom arbeidet på kaffeplantasjen og
festingen på den lokale baren prates det om å immigrere. Riktignok er de klar
over farene som truer ved å legge ut på den lange reisen, men ingenting er
egentlig en hindring når drømmene brenner kraftig nok.
I filmen møter vi en liten kjernefamilie. Far, mor og en 17 år gammel
datter. Far og mors slit ser ut til å kunne få en fin avkastning når den
dobbelt så gamle formannen på plantasjen kaster sine øyne på datteren. Det
holdes et selskap der forlovelsen kunngjøres, og fremtiden synes klar. Men
jenta har et godt øye til en jevnaldrende gutt, og ekteskapet henger brått i en
tynn tråd.
Filmen evner å se tilværelsen med «småkarsfolks» øyne. Historien
fortelles i et rolig tempo, med en spenningskurve som stiger raskt mot slutten.
Så kan det innvendes at grunnhistorien ikke er særlig original. Dette er til en
viss grad underordnet, for filmens styrke hentes fra miljøet der den utspilles,
et sjeldent syn på kinolerretet. Historien får også fint frem det
klassesamfunnet som disse menneskene lever i, og den avstanden det er mellom
den spansktalende staten og indianerbefolkningen.
Du behøver ikke være sosialantropolog for å like «Ixcanul», men det er
en fordel at seeren er åpen for en litt annerledes filmfortelling fra et ganske
så ukjent miljø.
(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 3. september 2016)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar