lørdag 30. november 2013

Blå er den varmeste fargen



Tittel: Blå er den varmeste fargen
Original tittel: La vie d'Adèle - Chapitres 1 et 2
Regi: Abdellatif Kechiche
Lengde: 2 t. 59 min.
Produksjonsår: 2013

På forhånd gikk jeg til kinoen med en ørliten skepsis. For det første er filmen 3 timer lang, det er lenge i et kinosete! For det andre visste jeg at filmen inneholdt mange minutter eksplisitte sexscener, ville ikke det være trasig/pinlig/beklemmende å sitte i en sal og se på dette? Men filmen er altså skamrost av det som finnes av kritikere og kronet med Gullpalmen i Cannes, så ”Blå er den varmeste fargen” betyr obligatorisk oppmøte for alle som er opptatt av kvalitetsfilm.

Og la det være sagt med det samme; denne filmen er oppsiktsvekkende bra og forsvarer ganske sikkert alt som ryktene har brakt med seg. Den ”poetiske” tittelen er filmens internasjonale tittel, på fransk heter filmen (direkte oversatt): ”Adèle’s liv – kapittel 1 og 2”. Filmen er basert på en tegneserieroman, men ærlig talt; her må originalverket komme kraftig til kort, denne filmversjonen må være uendelig mye dypere, rikere og gripende.

Veldig kort fortalt er storyen slik: Adèle går siste året på videregående. Filmen bruker tid på å skildre skolemiljøet og gjøre publikum kjent med Adèle. Hun er søkende og har en kort affære med en gutt på skolen. Men opplevelsen mangler liksom noe på å være det helt store. En dag møter hun blikket til Emma på gaten, en jente som har farget håret blått. Emma er 4-5 år eldre, er åpenbart lesbisk (Adèle ser henne først hånd i hånd med en annen jente), hun går på kunstskole og er åpenbart mer erfaren og moden enn Adèle, naturlig nok. Dermed er kapittel 1 i Adèle’s liv over og kapittel 2 kan begynne.

Adèle og Emma blir kjærester. Skildringen av dette forholdet er intenst og virker ekte. Emmas foreldre er vel kjent med datterens seksuelle legning og har ingen problemer med den. Adèle’s foreldre er uvitende, også når Emma kommer på overnattingsbesøk. Scenene med de to jentene hjemme hos familiene er illustrerende for at de to kommer fra ulike klasser/miljøer. Mens Emmas foreldre er typisk velutdannet middelklasse med tilhørende ønske om selvrealisering på datterens vegne, er Adèle’s foreldre arbeiderklasse og opptatt av økonomisk trygghet i jobben. Dette blir etter hvert et problem mellom Emma og Adèle også, for Emma har vanskelig for å forstå at Adèle er fornøyd med å jobbe i barnehage. Har hun ikke større ambisjoner? Og Adèle er tydelig utilpass i møte med Emmas kunstnervenner.

Filmen bringer oss tett inn i forholdet mellom de to jentene. Adèle Exarchopoulos (Adèle) og Léa Seydoux (Emma) leverer begge fantastiske skuespillerprestasjoner. Jeg kan sjelden huske å ha følt meg så nære to jenter på film. Særlig Adèle Exarchopoulos er outstanding, kanskje fordi det jo er henne som er den egentlige hovedpersonen her.

Jeg oppfattet ikke filmen som for lang (men hun jeg så den sammen med gjorde det), selv om 3 timer selvsagt er lenge. Filmens kraft og intensitet maktet å holde på min oppmerksomhet. Sex-scenene var lange og dvelende og skjulte lite, men jeg oppfattet dem ikke som spekulative, selv om dette må være relativt grensesprengende i seriøs film. Faktisk kan man hevde at den gjorde filmen dypere og forholdet mellom Adèle og Emma mer forståelig. Her vil nok amerikansk kinosensur få et stort problem hvis filmen slippes der borte!

Forholdet mellom Adèle og Emma tar slutt. De to møtes igjen på en kafé et år etterpå. Dette møtet skildres med stor smerte og gjør vondt å se på for oss i kinosalen. ”Blå er den varmeste fargen” er en film som har vært i hodet mitt i mange dager etter at jeg så den.

(Sett på Bergen Kino, KP 6, lørdag 23. november 2013).


Den grønne sykkelen



Tittel: Den grønne sykkelen
Original tittel: Wadjda
Regi: Haifaa Al Mansour
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2012

Når så du en Saudi-Arabisk film på kino sist? Lurespørsmål! Du har aldri sett en film fra Saudi-Arabia på kino før, fordi dette rett og slett er historiens første spillefilm laget i Saudi-Arabia av en av landets egne innbyggere, og det attpåtil en kvinne! I dette strengt religiøse kongedømmet finnes det ikke kinoer i det hele tatt, så en spillefilm herfra er en liten sensasjon i seg selv.

Det skal ikke legges skjul på at dette gir filmen et fortrinn, dvs. hvis du er interessert i å se film fra et miljø du aldri før har sett film ifra og er litt nysgjerrig på hvordan dette arter seg. Og det skal regissøren Haifaa Al Mansour ha; ”Den grønne sykkelen” er en helt o.k. film, fortalt i et nøkternt filmspråk, uten de store faktene på noen måter, men med såpass humor og menneskelighet at publikum lar seg forføre i den drøye en og en halve timen det tar å fortelle historien.

Kort fortalt så handler det om 10-åringen Wadjda som bor mer eller mindre alene med sin mor (faren kommer og går, og etter hvert viser det seg at han planlegger å skaffe seg kone nr. 2). Wadjda er litt ”guttejente”, hun ser en ny, grønn sykkel til salgs på markedet, og hun drømmer om å kjøpe den og sykle rundt i gaten slik hennes jevnaldrende guttevenner gjør. Men det går selvsagt ikke an! I dette landet der kvinner nektes å kjøre bil er det også uhørt at jenter skal sykle! Dette er kort sagt filmens plot. Jenten som spiller Wadjda fremstår som handlekraftig, kløktig og sjarmerende og vinner publikums hjerter. Samtidig er skildringen av livet innenfor husets fire vegger et interessant innslag for oss å se, der mor og datter egentlig fremstår som en liten familie lik den vi kjenner så godt fra våre egne himmelstrøk. Men når moren forlater huset må hun ikle seg de vanlige gevanter som kvinner i Saudi-Arabia presser seg inn i, og bare øynene vises. Det er altså en dramatisk effekt å vise vekslingen mellom hjemme- og utescener, og slik viser regissøren oss en side av livet i Saudi-Arabia som normalt er skjult for oss.

Dette er filmens store pluss for min del. Å se en spillefilm fra et slikt miljø, laget av ”en innfødt” som kan se dette med sitt eget blikk, gir filmen den ekstra dimensjonen.

(Sett på Bergen Kino, KP 4, fredag 8. november 2013)