Blå er den varmeste fargen

Tittel: Blå er den varmeste fargen
Original tittel: La vie d'Adèle - Chapitres 1 et 2
Regi: Abdellatif Kechiche
Lengde: 2 t. 59 min.
Produksjonsår: 2013

På forhånd gikk jeg til kinoen med en ørliten skepsis. For det første er filmen 3 timer lang, det er lenge i et kinosete! For det andre visste jeg at filmen inneholdt mange minutter eksplisitte sexscener, ville ikke det være trasig/pinlig/beklemmende å sitte i en sal og se på dette? Men filmen er altså skamrost av det som finnes av kritikere og kronet med Gullpalmen i Cannes, så ”Blå er den varmeste fargen” betyr obligatorisk oppmøte for alle som er opptatt av kvalitetsfilm.

Og la det være sagt med det samme; denne filmen er oppsiktsvekkende bra og forsvarer ganske sikkert alt som ryktene har brakt med seg. Den ”poetiske” tittelen er filmens internasjonale tittel, på fransk heter filmen (direkte oversatt): ”Adèle’s liv – kapittel 1 og 2”. Filmen er basert på en tegneserieroman, men ærlig talt; her må originalverket komme kraftig til kort, denne filmversjonen må være uendelig mye dypere, rikere og gripende.

Veldig kort fortalt er storyen slik: Adèle går siste året på videregående. Filmen bruker tid på å skildre skolemiljøet og gjøre publikum kjent med Adèle. Hun er søkende og har en kort affære med en gutt på skolen. Men opplevelsen mangler liksom noe på å være det helt store. En dag møter hun blikket til Emma på gaten, en jente som har farget håret blått. Emma er 4-5 år eldre, er åpenbart lesbisk (Adèle ser henne først hånd i hånd med en annen jente), hun går på kunstskole og er åpenbart mer erfaren og moden enn Adèle, naturlig nok. Dermed er kapittel 1 i Adèle’s liv over og kapittel 2 kan begynne.

Adèle og Emma blir kjærester. Skildringen av dette forholdet er intenst og virker ekte. Emmas foreldre er vel kjent med datterens seksuelle legning og har ingen problemer med den. Adèle’s foreldre er uvitende, også når Emma kommer på overnattingsbesøk. Scenene med de to jentene hjemme hos familiene er illustrerende for at de to kommer fra ulike klasser/miljøer. Mens Emmas foreldre er typisk velutdannet middelklasse med tilhørende ønske om selvrealisering på datterens vegne, er Adèle’s foreldre arbeiderklasse og opptatt av økonomisk trygghet i jobben. Dette blir etter hvert et problem mellom Emma og Adèle også, for Emma har vanskelig for å forstå at Adèle er fornøyd med å jobbe i barnehage. Har hun ikke større ambisjoner? Og Adèle er tydelig utilpass i møte med Emmas kunstnervenner.

Filmen bringer oss tett inn i forholdet mellom de to jentene. Adèle Exarchopoulos (Adèle) og Léa Seydoux (Emma) leverer begge fantastiske skuespillerprestasjoner. Jeg kan sjelden huske å ha følt meg så nære to jenter på film. Særlig Adèle Exarchopoulos er outstanding, kanskje fordi det jo er henne som er den egentlige hovedpersonen her.

Jeg oppfattet ikke filmen som for lang (men hun jeg så den sammen med gjorde det), selv om 3 timer selvsagt er lenge. Filmens kraft og intensitet maktet å holde på min oppmerksomhet. Sex-scenene var lange og dvelende og skjulte lite, men jeg oppfattet dem ikke som spekulative, selv om dette må være relativt grensesprengende i seriøs film. Faktisk kan man hevde at den gjorde filmen dypere og forholdet mellom Adèle og Emma mer forståelig. Her vil nok amerikansk kinosensur få et stort problem hvis filmen slippes der borte!

Forholdet mellom Adèle og Emma tar slutt. De to møtes igjen på en kafé et år etterpå. Dette møtet skildres med stor smerte og gjør vondt å se på for oss i kinosalen. ”Blå er den varmeste fargen” er en film som har vært i hodet mitt i mange dager etter at jeg så den.

(Sett på Bergen Kino, KP 6, lørdag 23. november 2013).