tirsdag 19. januar 2016

Tale of Tales



«Tale of Tales»
Regi: Matteo Garrone
Spilletid: 2 t. 14 min.
Produksjonsår: 2015

Lansert som «napolitanske eventyr for voksne» er dette en filmatisering av en samling eventyr samlet en gang på 1700-tallet. Her finner vi veldig tidlige versjoner av kjente eventyr som «Skjønnheten og udyret» og «Askepott», fortellinger som mange i dag best kjenner i disneyfiserte utgaver, ganske så fjernt fra utgangspunktet.

Regissør Matteo Garrone er mest kjent for sin filmatisering av dokumentarboken «Gomorrah» (2008) om den napolitanske mafiaen. Dette er noe helt annet. «Tale of Tales» utspiller seg i et middelalderlandskap, men det er ingen realistisk ramme rundt
historiene. Siden dette er eventyr dras vi med inn i en slags fantasyverden, der vi møter skikkelser fjernt fra den kjente biologien. På 1700-tallet, da disse historiene ble samlet
inn kan vi imidlertid gå ut ifra at slike karakterer levde i folks bevissthet og ble oppfattet som reelle, på samme måte som tusser og troll var en del av folketroen i Norge for noen hundre år siden.

Selve strukturen i filmen er delt inn i tre separate fortellinger (eller eventyr), men alle
karakterene samles i sluttscenen, slik får filmen et slags helhetlig preg. Det er mye å
glede seg over her; gjennomgående er bildene på lerretet slående vakre, der er så
forseggjorte og detaljerte interiører her at du tenker at bildene godt kunne vært tatt rett
ut av klassiske malerier. Utendørsscenene er ikke mindre vakre, der de utspiller seg i
fantastiske landskap, gjerne drapert i trolske, tåkelagte stemninger.

Det er mye humor i disse fortellingene, og det som på 1700-tallet nok like mye var
skrekk- og grøsserhistorier, er jo i historiens forklarende lys blitt avmystifisert og dermed
også avdramatisert. Tilbake står klassiske karakterer, lett gjenkjennelige også for
moderne kinogjengere. Det var mye humring og latter i salen, særlig i de scenene som
var de mest groteske eller «skremmende».

«Tale of Tales» er blitt en underholdende og flott filmopplevelse. Den selges inn med
store stjerner i hovedrollene (Selma Hayek, Vincent Cassel, John C. Reilly) og filmen
konkurrerte om Gullpalmen i Cannes (der «Dheepan» ble vinneren). 





(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 16. januar 2016

torsdag 7. januar 2016

45 år



«45 år»
Originaltittel: 45 years
Regi: Andrew Haigh
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en film for det godt voksne publikum. Salen i Bergen kino var nesten fullsatt denne kvelden, ikke mange av de fremmøtte var under 50 år. Regissør Andrew Haigh har også skrevet manus, og på mange måter kunne dette vært en teaterforestilling. Det er samspillet mellom Tom Courtenay og Charlotte Rampling som virkelig løfter filmopplevelsen, begge de to veteranene overbeviser stort.

Geoff og Kate lever et stille og rolig liv på den engelske landsbygda. Kate er mer aktiv enn Geoff, hun åpner gjerne dagen med en tur med hunden, mens Geoff virker mer resignert, kanskje pga. helseproblemer. 40-års jubileet ble avlyst fordi Geoff ble hjertesyk, nå skal det tapte tas igjen.

Filmen bæres i stor grad av de to hovedrolleinnehaverne Tom Courtenay og Charlotte Rampling, som spiller et ektepar med et nært forestående 45-års jubileum å feire. Filmen starter uken før den store festen, og historien er delt opp i små kapitler der vi får en dag-til-dag skildring av ekteparet frem mot den store festen.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at de to ektefellene fremdeles har et godt samliv. Men så får Geoff et brev fra Sveits. For 50 år siden ble hans tidligere kjæreste utsatt for en dødelig ulykke på en isbre, på en tur sammen med Geoff. Nå er denne kvinnen funnet nedfrosset i isen! Denne historien er ukjent for Kate. Og hvorfor kommer det brev til Geoff så lang tid etterpå? Var de egentlig gift?

Nyheten setter i gang mange prosesser hos begge ektefellene, og Kate føler at ektemannen har skjult et viktig kapittel i livet sitt. Var den døde kvinnen hans store kjærlighet i livet? Har Kate likevel ikke hatt hovedrollen i livet hans slik som hun har trodd? Festen må gjennomføres, det er for sent å avlyse, hun må bite tennene sammen og holde fasaden.





(sett på Bergen kino, KP8, søndag 3. januar 2016)