Søstre

”Søstre”

Originaltittel: Umimachi Diary

Regi: Hirokazu Kore-eda

Lengde: 2 t. 8 min.

Produksjonsår: 2015

Den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda har laget en rekke filmer som tar utgangspunkt i familien. Jeg så nylig ”Still walking” fra 2008, og ble begeistret for den, et drama som på subtilt og stilsikkert vis skildret indre spenninger mellom generasjonene. Når kritikerne så har trillet både femmere og seksere på terningen for årets film, var forventningene mine derfor høye.

Vi møter innledningsvis tre søstre som bor sammen. Meldingen om farens død gjør at de drar av sted for å være med i begravelsen. Faren har de ikke sett på 15 år, han stakk av og giftet seg på nytt. Moren tok dette så tungt at også hun forlot døtrene, noe som også har skapt et anstrengt og fjernt forhold til henne. Vel fremme i farens begravelse møter de den 15 år gamle datteren hans fra dette siste ekteskapet. Denne halvsøsteren vekker deres sympati, og de tre søstrene inviterer henne til å bo hos dem. Den engelske tittelen på filmen er ”Our little sister”, noe som indikerer at halvsøsterens inntreden i de tre søstrenes liv er fokus i filmen.

De tre søstrene vi møter først lever tilsynelatende harmonisk sammen, selv om det selvsagt er visse spenninger mellom den eldste, som er en slags naturlig sjef, og den nest eldste, som er litt mer vilter. Men det blir aldri noe skikkelig konflikter ut av det, kun overfladisk og godlynt hverdagsstemning. Farens svik, og morens tilbaketrekking er jo egnet for drama, men den japanske høfligheten feier det meste under teppet. Lillesøsterens inntreden er heller ingen kilde til disharmoni, tvert imot er hun et elskelig og sympatisk vesen som bringer enda mer harmoni og godlynt stemning til huset.

Synd å måtte si det, men ”Søstre” er en skuffende opplevelse. Det er rett og slett for mye harmoni og for lite drama her til å forsvare 2 timer og 8 minutter. Filmen hadde helt klart tjent på å bli klippet ned med 30 minutter, men selv det hadde muligens ikke hjulpet stort. ”Søstre” er en merkelig daff og lunken historie, og da hjelper det ikke så mye at bildene av kirsebærblomstringen er aldri så vakre.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 28. november 2015)

Still walking

«Still walking»
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 1 t. 54 min.
Produksjonsår: 2008

Hirokazu Kore-eda har tydeligvis spesialisert seg på å skildre familielivets hverdagslige gleder og utfordringer. For øyeblikket går hans siste film «Søstre» på norske kinoer, den forrige filmen hans «Like Father, like Son» fra 2013 dikk juryens spesialpris i Cannes, og hadde også familielivet som ramme.

«Still walking» foregår i løpet av et døgn. Det er dagen for å minne familiens eldste sønn, som døde i en drukningsulykke. Den nest eldste sønnen tar med seg sin kone (en enke) og hennes barn, og reiser fra Tokyo ned til Yokohamatraktene for å besøke sin pensjonerte legefar og sin mor. Her er allerede søsteren med familie på plass, og på kjøkkenet er forberedelsene i gang. Familiens overhode, den pensjonerte legen, er en surpomp som helst holder seg for seg selv på sitt kontor i huset.

Om filmen har en hovedperson så er det vel den nest eldste sønnen. Vi forstår allerede innledningsvis at dette årlige besøket er av det vanskelige slaget. Denne sønnen bærer på en hemmelighet, han er nemlig arbeidsledig, noe han ikke vil at faren skal vite. Han gir derfor inntrykk av å ha en travel jobb, noe som forklarer stadige telefonoppringninger. Faren er en bitter mann. Han er mest bitter for at ingen av sønnene kan overta legepraksisen, og han er bitter for at hans eldste sønn omkom mens han reddet en gutt fra å drukne. 

Filmens hverdagslige temaer og rolige puls er en behagelig opplevelse. Selv om vi kan snakke film type familiedrama så kommer det aldri til heftige utbrudd eller dramatiske konfrontasjoner, men vi merker de underliggende konfliktene og undertrykte følelsene like under overflaten. Selv om dette er en japansk film er det ingen problem for en norsk seer å kjenne igjen familieproblematikken, dette er ganske universelt. 

«Still walking» føles som en rik film, en film det er lett å bli glad i, og som du har med deg videre lenge etter at rulletekstene er ferdige. 

Dheepan

”Dheepan”

Regi: Jacques Audiard

Lengde: 1 t. 49 min.

Produksjonsår: 2015

Årets Gullpalmevinner i Cannes forteller en flyktninghistorie som du kanskje ikke har sett før. Vinklingen er troverdig, og det er ganske sikkert mange liknende skjebner å finne der ute akkurat nå, noe som gjør filmen særs aktuell i urolige tider som disse.

Dheepan (Antonythasan Jesuthasan) er geriljaleder for de tamilske tigrene på Sri Lanka. Etter en offensiv fra de singalesiske regjeringstyrkene lider tamiltigrene et endelig, militært nederlag, og de overlevende geriljasoldatene blander seg med flyktningene som samler seg på nordspissen av øya. I flyktningleiren får Dheepan overlevert passene til en liten familie som ble drept 6 måneder tidligere. Dheepan på 36 blir koblet med en kvinne 26, og en foreldreløs jente på 9 år. Sammen skal de spille en familie på flukt. Reisen går først til Madras i India, før de ender opp i en forstad til Paris.

Etter noen korte, innledende scener fra Sri Lanka utspiller hoveddelen av filmen seg i denne forstaden. Den lille ”familien” blir tildelt en sliten leilighet i en boligblokk dominert av kriminelle gjenger, og stort sett befolket av innvandrere fra flere himmelstrøk. Samtidig får familien jobben som portnere, og Dheepan fungerer som en slags vaktmester. Ingen av de tre i familien snakker fransk, og i den første tiden skjønner de lite eller ingenting. Samtidig som de altså skal late som de er en familie, skal de også finne sin plass i et nytt og fremmed land, i et miljø ingen frivillig vil bosette seg i.

Gradvis klarer de å etablere en slags hverdag. 9-åringen begynner på skolen, og ”konen” får jobb som hjemmehjelp for en eldre mann i naboblokken. De må innordne seg en hverdag dominert av narkobander, men på et vis klarer de å skape seg en tilværelse som ser ut til å fungere. Så normal blir den nye tilværelsen, at spesielt Dheepan ser ut til å akseptere sitt nye liv. Men hans ”kone” har ikke glemt at det er flyktningsituasjonen som har ført dem sammen, og ”familiekonfliktene” presser seg på.

Filmens hovedfokus synes å være å skildre eksiltilværelsen til disse krigsflyktningene. Riktignok er Dheepan selv en geriljaleder, men han innser at slaget er tapt, og en ny tilværelse må skapes. Men selv om han ønsker å skape en ny fremtid, forsvinner ikke fortiden. Den er hele tiden med og ligger der som en skygge over hverdagen.

Den lille ”familiens” kamp for å komme videre i livet deles sikkert av mange i disse dager, og filmens aktualitet er muligens en medvirkende årsak til at den fikk den gjeveste utmerkelsen i Cannes.

(sett på Bergen kino, KP6, fredag 13. november 2015)