tirsdag 25. april 2017

Song to song

«Song to song»
Regi og manus: Terrence Malick
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2017

Siden 1973 og «Badlands» har Terrence Malick laget til sammen syv filmer (inkl. denne). Ingen stor produksjon på 44 år. Når Malick regnes som et stort/beryktet navn i filmkretser er det fordi filmene hans enten er veldig gode, eller ganske mislykkede. Denne regissøren er ambisiøs, han er ikke fornøyd med å lage middelmådige filmer, Malick sikter alltid høyere, vil alltid strekke seg lenger enn det som er vanlig i Hollywood-universetollywooduniversetH. Det er prisverdig.

Jeg regner Malicks «The Tree of Life» (2010) som en film der ambisjoner og resultat i stor grad samsvarer, noe som gjorde den til en av de beste kinoopplevelsene så langt i dette tiåret. Noe av filmspråket fra «The Tree of Life» kan du gjenkjenne her, men resultatet blir et helt annet. Spekket med indre monologer som legges som «voice-over» i lydbildet, blir «Song to song» en tålmodighetsprøve for seeren.

Tilsynelatende er dette en film som prøver å legge an en filosofisk tilnærming til livets små og store spørsmål. Den ytre handlingen er sparsommelig og egentlig av underordnet betydning. Vi møter et knippe unge, lovende mennesker i musikkbransjen, som via en plateselskapseier får muligheten. Noen scener foregår backstage på en stor festival, noe som liksom bidrar til litt autensitet. Den litt eldre plateselskapsdirektøren opptrer først som «en av gutta», men viser seg på sikt å være en kyniker som utnytter ungdommens talent til egen vinning. Ikke noe nytt akkurat. Denne karen (Michael Fassbender) lever i stor rikdom, noe som gjør at mye av filmen utspiller seg i luksuriøse leiligheter eller på storslagne eiendommer oppe i åsen.

Partyfaktoren er høy, samtidig som sjelelivet eksponeres i de indre monologene. Om dette elementet er ment å vise oss kontrastene mellom det tilsynelatende heftige, spennende og kreative miljøet og personenes indre demoner, så lykkes ikke filmen i å løfte dette til en høyere syntese. Det blir en uendelig rekke av scener der kamera svirrer rundt og skuespillerne tydelig er instruert til å opptre «lekent», disse opptrinnene er det mange av og det er tydelig at Malick mener at disse scenene skal si mye om karakterene.

Dessverre utvikler vi ikke så mye sympati for personene vi møter. Filmen makter ikke å få oss med inn i sjelelivet, vi blir mer og mer oppgitte tilskuere til det jeg egentlig oppfatter som privilegerte menneskers sutring. Det er nesten synd på skuespillerne. Her er flust med kjente navn, i tillegg til Fassbender spilles hovedrollene av Ryan Gosling, Rooney Mara og Natalie Portman. Kjente rockestjerner som Patti Smith, Iggy Pop, John Lydon m.fl. opptrer som seg selv, uten at disse egentlig løfter filmen, de er muligens med for å vise miljøet vi befinner oss i.

«Song to song» er ganske mislykket og derfor ikke en film å anbefale.






(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 22. april 2017)

tirsdag 18. april 2017

Kammerpiken



«Kammerpiken»
Original tittel: Agassi
Regi: Park Chan-wook
Lengde: 2 t. 25 min.
Produksjonsår: 2016

Dette er en filmatisering av Sarah Waters' roman «Renkesmed», men regissør og manusforfatter Park Chan-wook har flyttet handlingen fra viktoriatidens England til Korea tidlig på 1930-tallet, da landet var under japansk okkupasjon. Park Chan-wook har tidligere laget filmen «Oldboy», som jeg husker som en smart, sexy, stilistisk forseggjort thriller fra det moderne Sør-Korea, og når traileren for denne filmen allerede har fristet meg i uker så er det klart at forventningene er høye når vi tar plass i kinosalen.

På overflaten er dette en kriminalhistorie. En falsk greve klekker ut en plan for å rane til seg formuen til en japansk adelsjente som er enearving til sin onkels palass. Han betaler en ung, kvinnelig lommetyv for å ta seg jobb som kammerpike i palasset. Hennes oppgave skal være å fortelle så mye fordelaktig om «greven» at adelsdamen kan forelske seg i ham, for slik å kunne inngå ekteskap og svindle til seg formuen. Men de to jentene utvikler et forhold og dermed skjærer det hele seg.

Filmen er laget i en slags gotisk kulisse, og mye av handlingen utspiller seg et stort og småskummelt kråkeslott av et hus. Historien fortelles i flere kapitler, og for hvert nytt kapittel skifter fortellingen vinkel. Slik viser det seg at vi er vitne til et alle-lurer-alle komplott, der ingen av karakterene er til å stole på. 

«Kammerpiken» er blitt en internasjonal kinosuksess, og den er også blitt en hit i hjemlandet Sør-Korea. Den er blitt tolket som en feministisk film, på grunn av dens sterke kvinnekarakterer, men også fordi den viser mer enn det som er vanlig å vise på kino. For koreanerne er filmens sexscener banebrytende. Men siden regissøren er en mann er det lov til å undres over hvor feministisk frigjørende det er å vise nakne kvinner på film?

«Kammerpiken» er utsøkt vakker, stilsikker og raffinert. Den er også leken i måten den refererer til filmhistorien på, det er mange scener her som kunne vært klippet ut av en skrekkfilm fra 1930- eller 40-tallet om filmen hadde filmen vært skutt i sort/hvitt. Filmen mangler likevel litt av magien som gjorde «Oldboy» til en sensasjon i sin tid, men den har ingen problemer med å holde på interessen i nesten to og en halv time.





 (sett på Bergen kino, KP6, torsdag 6. april 2017)

tirsdag 4. april 2017

Æresborgeren




«Æresborgeren»
Originaltittel: El Ciudadano Ilustre
Regi:
Gastón Duprat og Mariano Cohn
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2016

Filmen åpner med at forfatteren Daniel Mantovani mottar Nobelprisen i litteratur. Hjemme i Barcelona får han invitasjoner fra fjern og nær om å komme og delta på en mengde arrangementer, men Daniel avslår alle, med ett unntak. Fra hjembyen Salas i Argentina har det kommet et brev fra borgermesteren. Daniel ønskes velkommen for å motta en utmerkelse som Æresborger, og for å delta på flere lokale arrangementer. Forfatteren forlot hjembyen i en alder av 20, og på de 40 årene som har gått har han ikke vendt tilbake en eneste gang. Etter først å ha lagt til side også denne invitasjonen bestemmer han seg likevel for å reise.

Byen store sønn bestemmer seg altså for å vende tilbake, men helst ønsker han så lite oppmerksomhet som mulig. Borgermesteren vil det imidlertid annerledes. Vel fremme må Daniel stå sammen med borgermesteren og den lokale skjønnhetsdronningen og hilsen fra toppen av en brannbil, mens bilen langsom kjører gjennom gatene. Pinlig. I starten går det likevel rimelig bra, arrangementet der han møter lokale lesere er godt besøkt. Verre blir det når han skal sitte i juryen for en lokal malerkonkurranse og er så taktløs at han refuserer lokale kunstnere. Spesielt en av de refuserte legger ham for hat.

Daniel Mantovani har brukt hjembyen Salas som kulisse for alle sine romaner. Sånn sett har han gjort hjemstedet sitt berømt over hele verden, i hvert fall i litterære kretser. Men selv om lokalbefolkningen personlig mener å gjenkjenne flere av de litterære skikkelsene fra bøkene, insisterer forfatteren på at alle romanpersonene er skapt av ham og ikke må forveksles med virkelige personer. Dette er det ikke alle som tar for god fisk. Gradvis blir møtet med hjembyen mer og mer anstrengt, og før besøket er offisielt avsluttet blir han mer eller mindre oppfordret til å rømme stedet. 

«Æresborgeren» er først og fremst en litt lavmælt komedie, uten den virkelig store gapskratten, men med flere pussige, humrende øyeblikk. Oscar Martinez kler hovedrollen som Daniel Mantovani godt, Martinez hadde forresten en rolle i «Wild Tales», en annen argentinsk komedie som gikk på kino for et par år siden. Her er han passelig arrogant og verdensvant, men i møte med gamle kjente er både fire tiår med fravær og berømmelsen han nå nyter som forfatter, en hindring for å gjenoppta ekte kontakt. Derfor disse lett komiske opptrinnene.






(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 1. april 2017)