mandag 16. september 2019

Barn



«Barn»
Regi og manus: Dag Johan Haugerud
Lengde: 2 t. 37 min.
Produksjonsår: 2019

Dette er et helstøpt drama skrevet og regissert av Dag Johan Haugerud, en lysende begavelse som tydeligvis lykkes med alt han gjør. Haugerud har etter hvert en lang produksjon av filmer og romaner på samvittigheten, men det spørs om ikke han kunstnerisk topper med denne nye filmen, hvor et stort persongalleri av kjente skuespillere alle sammen leverer førsteklasses prestasjoner.

Filmen tar tak i en rekke moralske dilemmaer som en gruppe mennesker havner i etter et tragisk dødsfall på en skole i Oslo. En elev ligger død på fotballbanen, og en klassevenninne blir umiddelbart pågrepet for å ha forvoldt klassekameratens død. Var det en ulykke? Eller var det rett og slett en voldshandling? Filmen åpner med denne dramatiske hendelsen, og i to og en halv time følger vi saken videre der den utspiller seg på skolen og hjemme hos rektor, lærere og pårørende.

De som er kjent med Haugeruds tidligere filmer vil kjenne igjen flere av rolleinnehaverne. Det er ikke mulig å komme utenom Henriette Steenstrup i rollen som skolens rektor. Steenstrup gjør en glitrende rolle her, hvor hun briljant balanserer mellom et alvor som rollen krever, samtidig som hennes komiske talent også skinner gjennom. Andre av filmens hovedkarakterer er også glitrende, og hver og en kunne fortjent en egen omtale, men her gjelder reglen om «ingen nevnt, ingen glemt» - med unntak av rektor Liv da.

Det er tydelig at regissør Haugerud har knekt en kode når det gjelder å få norsk dialog på film til å høres naturlig ut. Ofte blir det til at teaterskuespillere opptrer «teatralsk» på film, men her er denne irriterende faktoren helt fraværende. Manusforfatter Haugerud har full kontroll og replikkvekslingene glir naturlig og uanstrengt.

Dramaet har jo krutt i seg til å bli dødsens alvorlig, men som vanlig har Haugerud klart å flette inn doser med komikk og pinligheter, noe ikke minst Henriette Steenstrup vet å formidle med den største kløkt. «Barn» kommer til å gå sin seiersgang på festivaler, og blir garantert årets norsk Oscar-kandidat.






(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 14. september 2019)

fredag 31. mai 2019

Ansiktet


«Ansiktet»Originaltittel: Twarz
Regi: Malgorzata Szumowska
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2018

Polen er et viktig filmland som stadig eksporterer gode og originale filmer, også til Norge. De siste årene er det nok å nevne Pawel Pawlikowskis «Ida» (2013) og «Cold War» (2018), og Tomasz Wasilewskis «United States of Love» (2016). Selv om «Ansiktet» ikke er helt i samme toppklasse er filmen likevel høyst severdig, og den viser vilje til å ta noen originale grep.

Her havner vi ute på den polske landsbygda, i et slags polsk «white trash»-miljø når det gjelder holdninger til fremmede, kjønnsroller o.l. Her står kirken og katolisismen sterkt, selv om folk flest ikke akkurat opptrer så veldig kristelig utenfor kirken. Når vi vet at Polen har vendt seg i en markant nasjonalistisk retning, og at den katolske kirke har fått en veldig sterk posisjon i det post-kommunistiske samfunnet, blir denne filmfortellingen for en litt skrudd samfunnssatire å regne. Filmen er markedsført som en komedie, men selv om den har endel komiske scener så lodder den dypere enn som så.

Hovedpersonen her er Jacek (Mateusz Kosciukiewicz), som med sitt lange hår og lidenskap for svartmetall er en outsider i bygda. I en scene roper unger «satanist» etter ham da han passerer i bil med musikken på full guffe. Jacek jobber med å bygge en diger Kristus-statue i den sterkt religiøse bygda, en statue som skal bli større enn den i Rio de Janeiro. Han forlover seg med kjæresten Dagmara (Malgorzata Gorol), og de to kan kanskje passe sammen, for de er begge på kant med den gjengse oppfatning i lokalmiljøet om hvordan livet skal leves.

Så skjer filmen dramatiske dreiepunkt, som snur livet opp ned for Jacek. Her trenger vi ikke røpe noe, annet enn at hendelsen bidrar ytterligere til å vise hvilke krefter som styrer folks oppfatninger og holdninger. En scene der en exorsist tilkalles av den lokale presten er riktig kostelig.

Filmen er fotografert med et snevert dybdefokus, slik at kun en del av lerretet er skarpt, mens alt annet er ufokusert og tåkete. Dette er et originalt grep som holdes gjennom hele filmen, og kan kanskje sies å være typisk for polsk films vilje til stadig å utforske mediet.



(sett på Bergen kino, KP 10, torsdag 30. mai)

torsdag 7. mars 2019

Burning



«Burning»
Manus og regi: Lee Chang-dong
Lengde: 2 t. 28 min.
Produksjonsår: 2018

Dette er en sør-koreansk film basert på en novelle av japanske Haruki Murakami. De som kjenner Murakamis forfatterskap vil finne flere av forfatterens karakteristiske grep i denne historien. Her har en katt fått en viktig rolle, et par av hovedkarakterene er omgitt av mystikk, og gradvis får fortellingen en kriminalliknende dreining.

Kort fortalt er dette historien om Lee Jong-su, som har avsluttet universitetsstudier i kreativ skriving. Mens han planlegger å skrive en roman tar han småjobber. En dag treffer han ved en tilfeldighet en gammel skolevenninne fra hjembyen, og det utvikler seg raskt til et forhold. I hvert fall for Lee Jong-su, jenta Shin Hae-mi er mer en fri fugl. Hun reiser plutselig til Afrika, og Lee Jong-su får oppdraget med å mate katten hennes når hun er borte.

Etter noen uker returnerer hun, og Lee Jong-su møter henne på flyplassen, bare for å oppdage at hun i Afrika har blitt kjæreste med Ben, en litt eldre, og viser det seg, rik mann. Ben er også omsluttet av mystikk. Hvor kommer rikdommen hans fra? Hva jobber han med? Han blir en sør-koreansk versjon av Great Gatsby. For Lee Jong-su blir Ben en rival som han vanskelig kan konkurrere mot.

«Burning» tar seg god tid. Informasjon dryppes gradvis, mysteriene utvikler seg litt omstendelig, men dette er et tempo som kler filmen godt. Hadde den vært klippet ned med 30-40 minutter ville litt av magien blitt borte. Det betyr av seerne må være innstilt på å gi filmen en sjanse. Gjør de det vil de sitte igjen med en fin kinoopplevelse. 

Kanskje er dette den beste filmatiseringen av Haruki Murakami som er gjort? 






(sett på Bergen kino, KP4, onsdag 6. mars 2019)

mandag 4. februar 2019

The Favourite


«The Favourite»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 2 t.
Produksjonsår: 2018

Fortellingen foregår på tidlig 1700-tall, og det meste av handlingen i filmen skjer rundt det britiske hoffet. Storbritannia er i krig med Frankrike, og på tronen sitter en syk og svekket dronning Anne. Hun er i realiteten under kontroll av Sarah Churchill - Hertuginnen av Marlborough, som ved sitt vennskap og hemmelig kjærlighetsforhold til dronningen, manipulerer og kontrollerer henne.

Hertuginnen er en sterk tilhenger av krigen, mens opposisjonen av landeiere – toryene – ønsker å avslutte krigen fordi den koster dem mye i form av høye skatter. Inn fra siden kommer Abigaill Hill, Sarahs kusine, som har opplevd et sosial fall. Av Hertuginnen får hun aller nådigs en stilling blant tjenerskapet. Men for Abigaill er dette bare et springbrett. Hun viser seg snart å være en dyktig intrigemaker og manipulerer seg nærmere og nærmere dronningens gunst. Slik blir hun er farlig utfordrer for den mektige
Hertuginnen av Marlborough.

Regissør
Yorgos Lanthimos har en cv bestående av flere særegne filmer som skiller seg ut fra mainstreem-filmen. «Dogtooth» (2009), «The Lobster» (2015) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017) har alle fått en mengde internasjonale nominasjoner og priser. «The Favourite» føyer seg inn i rekken av lovprisninger, men er kanskje den mest «normale» filmopplevelsen av disse.

Tidsepoken og lokasjonen innbyr selvsagt til et klassisk «kostymedrama», og her er det ikke spart på noe. Det er en lekker og stilsikker filmøvelse. I et par scener er også Lanthimos karakteristiske innfall til å kjenne igjen, men filmen er egentlig overraskende konvensjonell om vi sammenlikner med hans tidligere filmografi. Årsaken er åpenbar; Lanthimos har vært manusforfatter i sine tidligere filmer, det er han ikke denne gangen.

Tre særs dyktige skuespillere briljerer i rollene sine. Olivia Colman som Dronning Anne, Rachel Weisz som
Hertuginnen av Marlborough og Emma Stone som Abigaill Hill spiller på et stort register, og er alle sterkt medvirkende til at filmen har fått så fine kritikker. Likevel savnes litt av den ville lekenheten og de gale opptrinnene som Yorgos Lanthimos tidligere filmer har vært preget av. «The Favourite» når derfor ikke helt opp til forventningene som han selv har lagt opp til.






(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 2. februar 2019).