søndag 18. november 2018

Cold War



”Cold War”
Originaltittel: Zimna wojna
Regi: Pawel Pawlikowski
Lengde: 1 t. 28 min.
Produksjonsår: 2018

Regissør og manusforfatter Pawel Pawlikowski følger opp sin prisbelønnede film ”Ida” (2013) med enda en kunstnerisk ambisiøs og vellykket film, som innehar mange av de samme grep og kvaliteter som begeistret oss for fem år siden.

Tittelen ”Cold War” henspiller selvsagt på tidsepoken, da de realsosialistiske landene i Øst-Europa sto i en ideologisk, økonomisk og militær kamp mot Vestens kapitalistiske og påstått frihetlige motstykke. Filmen flytter seg tidsmessig og geografisk fra 1948 og frem til 1960-tallet, og vi følger Zuzanna (Joanna Kulig), som helst kalles "Zula", og Wiktor (Tomasz Kot), i deres turbulente og tragiske kjærlighetsforhold.

Pawlikowski fortsetter sin svart/hvit estetikk fra ”Ida”, og klarer å trylle frem forbausende kontrastrike bilder som får publikum til å savne de klassiske, europeiske kunstfilmene fra noen tiår tilbake. Det føles helt riktig at fortellingen gjøres i en slik svart/hvitt koloritt, for den kler historien helt perfekt, og skaper en følelse av magi som neppe hadde oppstått i farger. Det er jo forbausende for det moderne menneske å gjenoppleve en type filmfascinasjon som kun slektsledd et par generasjoner tilbake har vært forunt.

Som i ”Ida” spiller musikken en helt sentral rolle for filmopplevelsen, men her i enda større grad. Når filmen starter i 1948 er Wiktor ute på den polske landsbygda og gjør opptak av folkemusikk, for å berge den for ettertiden. Han er en slags folklorist som vil dokumentere tidligere tiders sang- og musikktradisjon. Samtidig blir han kunstnerisk leder for et ensemble som fremfører den samme musikken. Det er her han kommer i kontakt med Zula, som møter på audition og blir tatt opp i ensemblet.

Wiktors og Zulas ensemble gjør stor suksess, og myndighetene ser at dette kan bli et nasjonalt ikon som kan brukes i propagandaformål. Her kommer det inn en statlig administrator som ser til at ensemblet utvider repertoaret med ideologisk korrekte nummer, samtidig som det politiske grepet blir viktigere da ensemblet begynner å opptre i andre land i Øst-Europa.

Vi trenger ikke å referere så mye mer av handlingen. Dette blir på mange måte Joanna Kuligs store film. I rollen som Zula leverer hun bl.a. det cooleste jazz-nummer fremført på film i nyere tid, og er ellers helt fantastisk i rollen. Kulig hadde en mindre roller i ”Ida”, men får vise sitt fulle talent her. 






(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 17. november 2018)

tirsdag 9. oktober 2018

Fornærmelsen



«Fornærmelsen»
Original tittel: L´insulte
Regi: Ziad Doueiri
Lengde: 1 t 53 min.
Produksjonsår: 2017

Denne libanesiske filmen var nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Handlingen utspiller seg i Beirut, og viser hvor politisk og kulturelt splittet det libanesiske samfunnet er, og hvor lite som skal til for å sette fyr på konfliktene som ligger og syder under overflaten.

Regissøren Ziad Doueiri har filmutdanning fra USA, og har vært kameramann for Quentin Tarantino på filmer som «De hensynsløse» og «Pulp Fiction». Her har han vendt hjem og tatt tak i dype traumer som ulike befolkningsgrupper strir med. Styrken til fiksjonsfilmen, til forskjell fra en dokumentarisk film, er at Doueiri her får personifisert og menneskeliggjort konfliktene, på en måte som gjør oss i stand til å se saken fra begge sider.

Det hele starter tilsynelatende som en bagatell. Den libanesiske huseieren Tony heller vann på den palestinske ingeniøren Yasser, som gjør utbedringer på huset hans. Et vannrør som stikker ut er ikke etter forskriftene, og Yasser starter uanmeldt å reparere det. Var det et uhell eller ikke? Yasser blir forbannet og kaller Tony «jævla kødd».
Tony bor i et kristent nabolag, mens Yasser er palestiner og bor i en palestinsk flyktningeleir. Tony er sterk tilhenger av en kristen politiker som er populær pga. sin skarpe tone mot palestinerne, som omtales som inntrenger i Libanon. Som seere havner vi dermed midt i den betente innenrikspolitiske stridigheten, som gjør Libanon og Beirut til slik et brennbart område.

Denne fornærmelsen krever en oppreising! Dermed går Tony til Yassers arbeidsgiver og krever en unnskyldning. Arbeidsgiveren gjør flere forsøk på å skvære opp mellom de to stolte mennene, men uten å lykkes. Saken eskalerer og havner i rettsvesenet. Etter en stund blir dette en sak som opptar hele det libanesiske samfunnet.

Som sagt evner Doueiri å gripe fatt i det menneskelige dramaet bak de politiske konfliktene, noe som gjør at du kan føle sympati med begge parter etter hvert som du får mer og mer kjennskap til den enkeltes skjebne. Mennene, og familiene, er hver på sitt vis innelåst i en arvet og betent strid, som gjør at de selv ikke er i stand til å se galskapen i sin egen adferd. Eller kanskje gjør de nettopp det, til slutt?



(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 6. oktober 2018)

tirsdag 2. oktober 2018

Kvinne på krigsstien



«Kvinne på krigsstien»
Originaltittel: Kona fer í stríð
Regi: Benedikt Erlingsson
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2018

Åpningsfilmen på årets filmfestival i Bergen er denne islandske miljø-thrilleren med komiske tilsetningsstoffer.  

Halldóra Geirharðsdóttir spiller Halla, en Sigourney Weaver -aktig actionhelt, som egenhendig tar på seg oppgaven med å bekjempe miljøødeleggelsene som tungindustrien representerer på Island. Kun bevæpnet med pil og bue slår hun ut strømforsyningen som leder inn mot industrianlegget flere ganger. Dette blir selvsagt en stor sak og alt settes inn på å pågripe denne miljøterroristen.

Filmen går nå sin seiersgang i flere europeiske land. Regissøren selv kunne før premieren fortelle publikum at filmen har solgt 200.000 billetter bare i Frankrike, og den går visstnok bra også i Ukraina (Ukrainalinken er ellers påtakelig i filmen).

«Kvinne på krigsstien» kan selvsagt sees på som en politisk film der miljøtrusselen er den store saken, men filmen er ingen tradisjonell politisk tungvekter, til det er humoren og de absurde innslagene for mange. Betegnelsen «feelgood» er brukt om filmen, og regissør Erlingsson har skrudd sammen en underholdende langfilm, som spiller på flere strenger.

Halla er ikke ung lenger og når hun plutselig får muligheten til å adoptere åpner dette en ny dimensjon i livet. Kampen mot monstermaster og miljøødeleggelser er plutselig ikke alt som opptar henne, en liten pike i Ukraina venter på å bli hentet av sin nye mor. 

Siden handlingen utspilles på Island gir dette selvsagt fotografen Bergsteinn Björgúlfsson anledning til å overrumple seerne med utsøkte bilder fra islandsk natur, noe som gjør kontrastene til tungindustriens herjinger tydelige. 

Filmen får ordinær kinopremiere i Norge senere, og vil ganske sikkert begeistre også det norske kinopublikummet.




(sett på Bergen internasjonale filmfestival  - MB1 – onsdag 26. september 2018)

tirsdag 8. mai 2018

Mannen mot strømmen



«Mannen mot strømmen»
Originaltittel: Lerd
Regi: Mohammad Rasoulof
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2017

Iransk film som vises på kinoer i Vesten er overraskende modige og samfunnskritiske. Overraskende, for det er klart at Iran ikke er noe demokrati med kunstnerisk frihet. Likevel lages det altså filmer som viser sider ved dagliglivet i landet som prestestyret og sensuren garantert ikke har gått god for. Jafar Panahis «Taxi Teheran» er et nylig eksempel, Asghar Farhadis «En handelsreisende» er et annet. 

«Mannen mot strømmen» ble prisbelønnet i Cannes i fjor. Den skildrer den lille manns kamp mot overmakten, her er det korrupsjon i en liten landsby i Nord-Iran som skaper problemene. Regissør Mohammad Rasoulof har for sikkerhets skyld fått utreiseforbud fra Iran, så det skal ikke være enkelt for en filmkunstner i dette landet.

Gullfiskoppdretteren Reza bor på en liten gård sammen med sin kone, som er rektor på den videregående skolen, og sin sønn som er i ti-års alderen. Gårdsdriften går ikke særlig bra, og Reza har satt seg i gjeld som han har problemer med å betjene. Alt ville gå bra, hvis Reza bare er villig til å betale litt under bordet her og der. Men Reza er en rettskaffen mann som ikke er «samarbeidsvillig». Han er en mann med integritet (den engelske tittelen er da også "A Man of Integrity").

En dag oppdager han at en bedrift lenger opp har stengt av vanntilførselen til eiendommen, noe som er katastrofalt for driften. Det viser seg at selskapet ønsker å overta eiendommen hans, og at de er villige til å ta alle midler i bruk for å oppnå målet.

Filmen har tematiske paralleller til Andrey Zvyagintsevs «Leviatan», der korrupsjon og samrøre mellom lokale myndigheter og mafia var tema. Begge filmene er modige og avslørende, og fungerer som øyeåpnere for våre vestlige blikk. Som «Leviatan» har også «Mannen mot strømmen» sine poetiske sider. Her tar historien små hvilepauser mens vi følger Reza inn i en hule der han bader i en underjordisk vannkilde, mens han nyter det vi antar er en alkoholholdig drikk. Rekreasjon og meditasjon for Reza, som lever under et sterkt psykisk press.

Filmen er neddempet i uttrykket, hovedrolleinnehaver Reza Akhlaghirad nærmest underspiller. Dette gjør at den oppleves litt langsom. Men «Mannen mot strømmen» er en type film som fortjener å bli sett, den er sympatisk rett og slett. 






(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 5. mai 2018)

tirsdag 10. april 2018

Lady Bird



«Lady Bird»
Manus og regi: Greta Gerwig
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2017

Handlingen er lagt til Sacramento, California, året er 2002. Hovedpersonen Christine McPherson, som går siste år på High School, insisterer på å bli kalt Lady Bird, ikke Christine. Lady Bird er en ungdom i opposisjon til hjembyen, som hun mener er utrolig kjedelig, og drømmer om å skape seg et liv på Østkysten, gjerne New York, der de coole kunstnertypene og de intellektuelle hører til. Planen er derfor å søke seg til et college der.

«Lady Bird» er en film der følelsene svinger. Sånn sett er den et godt bilde på ungdomstiden. Det er aldri langt mellom optimisme og fortvilelse, mellom forelskelse og kjærlighetssorg. Filmen evner også å gi et godt bilde på det ofte problematiske forholdet mellom tenåring og foreldre. Her er det særlig forholdet mellom mor og datter som står i fokus, der moren fremstår som streng og kritisk til Lady Birds innfall. Men bak fasaden skjuler det seg selvsagt et varmt hjerte.

Filmen er i stor grad en tenåringsfilm, publikum i kinosalen var derfor en litt sjelden miks av tenåringer og voksne. Men til forskjell fra mange andre sjangerfilmer der miljøet kretser rundt amerikansk ungdom i High School, har denne en annen dybde og er fortalt på en langt mer begavet måte enn du kan frykte. 

23 år gamle Saoirse Ronan, som vi sist så i kassasuksessen «Brooklyn», er god og troverdig i rollen som 17 åringen Lady Bird. Regissør Greta Gerwig er kun 34 år, og kommer selv fra Sacramento. Gerwig har samarbeidet med Noah Baumbach om flere prosjekter tidligere, bl.a. «Frances Ha». Vi kan ane at det er store doser av Gerwig selv i karakteren Lady Bird. 

Filmen ble nominert til hele 5 Oscar-kategorier i 2017, bl.a. for beste film, manus og kvinnelige hovedrolle, men fikk ingen. Det er muligens i overkant. Den er kanskje ikke helt der oppe blant de aller beste, men er absolutt severdig.




(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 7. april 2018)

tirsdag 20. mars 2018

The Shape of Water



«The Shape of Water»
Regi: Guillermo del Toro
Lengde: 2 t. 1 min.
Produksjonsår: 2017

Mexicaneren Guillermo del Toro har skrevet, produsert og regissert denne filmen som fikk Oscar som årets beste film. Dermed ble den valgt foran filmer som «Darkest Hour», «Dunkirk» og «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», for å nevne noen konkurrenter. 

«The Shape of Water» kan beskrives som en slags fantasyfilm, med handling lagt til slutten av 1950-tallet. På et militært forskningsanlegg har vitenskapsmenn anbrakt en skapning som er fanget i Amazonas. Det er en amfibieaktig fisk, med menneskelige trekk. «Monsteret» holdes fanget i en stor vanntank, hvor vitenskapsmenn forsøker å holde den i live mens de skal utføre ulike eksperimenter på den.

«Tingen» kan muligens gi amerikanerne et fremskritt i romkappløpet, der russerne nettopp har skutt opp en hund i verdensrommet. Denne «skapningen» besitter egenskaper som amerikanerne muligens kan utnytte til sin fordel.

På dette militæranlegget jobber det også sivilister. Elisa Esposito (Sally Hawkins) er renholder, og kommer gradvis nærmere skapningen i vanntanken. Hun er den første som skjønner at dette monsteret er intelligent, at det skjønner språk (hun bruker tegnspråk siden hun er stum), og at det også har følelser temmelig lik menneskene. Som den ensomme sjelen Elisa er forelsker hun seg snart i monsteret, og det virker å være gjensidig.

Filmens plott er ganske banalt og forutsigelig. Karakterene er også temmelig grovt tegnet og lett gjenkjennelige. Det er i det hele tatt ikke intrigens originalitet som kan være begrunnelsen for å gi filmen den gjeveste utmerkelsen i amerikansk film.

Kvalitetene ligger i det visuelle, i tidskoloritten, og selvsagt også hos Sally Hawkins, som er flott i hovedrollen. «The Shape of Water» har en aura av gammelmodighet over seg, det er på mange måter som å se en film fra 1950-tallet, selv om effektene selvsagt er dagens. På et tidspunkt går handlingens «realisme» over i et sang-og-dans nummer, og et filmnostalgisk publikum vil nikke anerkjennende til dette.

Det er to timer grei underholdning i kinosalen, men årets beste film? Det er den ikke.




(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 17. mars 2018)

mandag 19. februar 2018

The Florida Project



«The Florida Project»
Regi: Sean Baker
Lengde: 1 t. 55 min
Produksjonsår: 2017

Her får vi et innblikk i en grim, amerikansk hverdag, fjernt fra den amerikanske drømmen. «The Florida Project» skildrer tilværelsen til beboerne på motellet Magic Castle, i Kissimmee Florida, rett ved siden av Disney World. På en slående måte får vi se kontrasten mellom Disney-fasaden på den ene siden og den realiteten som disse sosialhjelpsmottakerne lever under.

Seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) er på en måte hovedpersonen i filmen. Hun bor sammen med moren Halley og har mange lekekamerater i samme livssituasjon på motellet. Filmens åpningsscene viser Moonee og to lekekamerater som løper rundt og bedriver fantestreker, selvsagt til irritasjon for dem som utsettes for dem. Ungene er tydeligvis vant med å leke fritt i og rundt motellet, og vanlig oppdragelse og grensesetting er heller mangelfull. Miljøet er jo ikke egnet for barn, siden barna bor på de små motellrommene sammen med sine (stort sett) enslige foreldre. 

Moonees mor Halley (Bria Vinaite) er uten arbeid og på konstant etterskudd med leien, som må betales hver uke. Halley tjener litt penger på å kjøpe parfyme på et engros utsalg og videreselge til gjester som skal til Disney World. Siden salget ikke kaster så mye av seg unnslår Halley seg ikke for å svindle eller småstjele når sjansen byr seg. Ellers tigger Moonee mat for dem begge på en kafe i nærheten, der en av beboerne på motellet jobber. 

Halley er ikke akkurat noen god rollemodell for datteren. 6-åringen er allerede passe skakkjørt, og vi aner at om oppveksten fortsetter i samme sporet så vil hun ende opp som en enda verre utgave av moren. 

Bestyreren for motellet, Bobby Hicks (Willem Dafoe), har et svare strev med å få ting til å gå rundt. Det er stadige småkonflikter med beboerne, og ungene driver også ugang som han må ordne opp i. Bobby har muligens en tøff fasade, men vi aner at han både har forståelse for beboernes situasjon og ungenes behov. Da Bobby oppdager at Halley plutselig får masse penger, uten at hun har fått seg jobb, skjønner han at det er noe som ikke stemmer. Også i Florida finnes det et barnevern. Vi forstår at Moonees tid på motellet er over da barnevernet dukker opp.

Regissør Sean Baker må ha et fantastisk talent for å instruere barneskuespillere. Brooklynn Prince som Moonee er rett og slett fabelaktig i rollen. Valget av Bria Vinaite i rollen som Halley er også dristig, Bria Vinaite er nemlig en 24-årig skuespillerdebutant fra Litauen. Et svært godt valg! Willem Dafoe er det store navnet her, og Dafoe må ha skjønt av manus at denne filmen er noe helt spesielt.

En viktig film fra USAs bakgård.





(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 17. februar 2018)

tirsdag 13. februar 2018

I, Tonya



«I, Tonya»
Regi: Craig Gillespie
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2017

De fleste som husker OL på Lillehammer i 1994 husker også dramaet som utspilte seg i forkant, mellom USAs to kunstløpdeltakere Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Noen uker før lekene ble Kerrigan angrepet og skadet på trening. Tonya Hardings ex-mann hadde leid en person for å angripe Kerrigan og skade henne, slik at hun ikke kunne stille i OL. Kerrigan kom seg likevel til Lillehammer og tok en sølvmedalje. Hun ble naturligvis folkets helt.

Tonya Harding ble like selvfølgelig folkets hatobjekt nr. 1. Selv om hun ikke hadde noe å gjøre med overfallet på konkurrenten ble hun likevel dømt i etterkant, for å ha løyet under etterforskningen. Tonya Harding ble skandalisert og utestengt fra kunstløpmiljøet på livstid.

I filmen «I, Tonya» får vi se dramaet, og alt som skjedde i forkant, i et helt nytt perspektiv: Tonya Hardings. For oss som bare kjenner historien overfladisk er dette en liten øyeåpner. Tonya Harding var nemlig en person som mot alle odds kjempet seg opp i verdenstoppen i sin idrett, fra et sosialt utgangspunkt hun selv beskriver som «redneck», eller «white trash». Harding var en utypisk kunstløper, nærmest en inntrenger i en idrett dominert av helt andre sosiale miljøer, med helt andre verdier.

Tonja Harding møter på trening i ishallen allerede som 4 åring, og en svært geskjeftig mor krever at hun får innpass, selv om hun er altfor liten. Moren LaVona (Allison Janney) er en knallhard type, som bryter alle regler for god barneoppdragelse. Hun viker ikke unna for fysisk og psykisk mishandling av datteren for å fremme karrieren til Tonja. 

Samtidig ofrer hun alt for at datteren skal kunne drive med idretten. Alt av penger og tid går med. Tonjas drakter sys og designes hjemme, mens konkurrentene kjøper sine. Vi skjønner at Tonjas fattigslige bakgrunn gjør at hun skiller seg ut, og både moren og Tonja selv er fullstendig klar over det.

Som 15-åring treffer Tonja (Margot Robbie) den litt eldre Jeff (Sebastian Stan). De blir et par og de gifter seg svært unge. Dette til tross for at Jeff allerede tidlig i forholdet viser seg å være en voldelig partner. Volden Tonja utsettes for aksepterer hun muligens fordi hun allerede er vant med å bli slått, av moren. Tonja er heller ikke fremmed for voldsbruk, dette speiler nok miljøet. Jeff blir i hvert fall viktig for Tonjas karriere, også etter at de blir skilt. Det er Jeff og en forskrudd kompis som planlegger overfallet på Nancy Kerrigan.

«I, Tonja» er en underholdende og samtidig tankevekkende film. Filmens perspektiv får frem både latteren og alvoret. Tidvis snakker skuespillerne rett i kamera, henvendt til seerne, for liksom å forklare hvorfor de handler som de gjør. Et godt grep. Det er mange skrudde karakterer å feste seg ved her. Du får sympati for Tonja, slik sett fungerer filmen som en slags oppreising for en kvinne som ble både latterliggjort og et hatobjekt. 

Under rulletekstene får vi se korte klipp der de virkelige personene intervjues. Det er tydelig at filmskaperne har etterstrebet stor likhet mellom disse og skuespillerne i filmen. Det gjør filmen enda mer autentisk og troverdig.



(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. februar 2018)



tirsdag 30. januar 2018

Savnet



«Savnet»
Originaltittel: Nelyubov
Regi: Andrey Zvyagintsev
Lengde: 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2017

Kinoannonsen beskriver filmen som «iskalde scener fra et ekteskap», noe som ikke er en underdrivelse. Vi går inn i intimsfæren, inn i et ekteskap som er under avvikling, der bare salg av leilighet og fordeling av barn gjenstår. I motsetning til andre skilsmisser slåss ikke foreldrene om omsorgen for barnet, her er situasjonen den at hverken mor eller far er interessert i å sitte igjen med gutten. Begge har allerede innledet forhold til ny partner, og barnet har ingen plass i den nye tilværelsen. For gutten Alyosha blir mangelen på kjærlighet uutholdelig, og han bestemmer seg for å rømme hjemmefra.

Handlingen i «Savnet» dreier seg dermed om letingen etter Alyosha, der en stor gruppe frivillige hjelpere snur hver stein i jakten. Det er likevel savnet etter kjærlighet og normal omsorg, den andre betydningen av filmtittelen, som utgjør grunnfortellingen. Her er det langt mellom lykkelige mennesker, og like lang er avstanden menneskene imellom. Særlig moren Zhenya fremstår som en iskald og bitter karakter. Hennes oppmerksomhet er stort sett rettet mot mobiltelefonen, som fungerer som en ekstra kroppsdel. Håpet hennes er at fremtiden med en litt eldre og velstående mann skal gi henne det livet hun higer etter. Det hun måtte ha av kjærlighet investerer hun fullt og helt i dette forholdet. 

Faren Boris har heller ikke noe overskuddskjærlighet å avse til sin lille sønn. Han jobber i et stort firma der sjefen er sterkt religiøs og krever at alle ansatte skal leve i kjærnefamilier. Når ekteskapet ryker er Boris derfor redd for å miste jobben. At hans elskerinne er høygravid kompliserer situasjonen enda mer.

Regissør Andrey Zvyagintsev fortsetter å levere sterke tidsbilder fra dagens Russland, der Putins ånd aldri er langt unna. Her blir vi minnet om den dagsaktuelle politiske situasjonen når hovedpersonene lar bilradioens nyhetssendinger fungere som lydspor i bakgrunnen. Som i Zvyagintsevs forrige film, mesterverket «Leviatan», får vi innsikt i sider av russisk virkelighet som vi vanskelig kan få andre steder. Slik balanserer Zvyagintsevs filmer på elegant vis samfunnskritikken med dype, menneskelige portretter. 

Selv om det russiske settingen gir en passelig fremmedartet kulisse, er ikke ekteskapsdrama og jakten på et bedre liv noe ukjent tema. Dette dramaet kunne vært tatt fra Ingmar Bergman. Zvyagintsev er ikke nødvendigvis noe dårligere. 




(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 27. januar 2018)

tirsdag 23. januar 2018

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri



«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»
Manus og regi: Martin McDonagh
Lengde: 1 t. 55 min.
Produksjonsår: 2017

I utgangspunktet er regissør og manusforfatter Martin McDonagh langt hjemmefra når han legger handlingen i filmen til en amerikansk sørstat. McDonagh er nemlig irsk, og han har en stor karriere som dramatiker og skuespillforfatter. Når han så velger et miljø som nærmest kan kalles for «bortebane» er det godt gjort at du som seer ikke et øyeblikk vil mistenke at det er en utlending som står bak.

I «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» møter vi Mildred Hayes (Frances McDorman) som ikke slår seg til ro med at mordet på datteren Angela aldri synes å bli oppklart. Mildred klandrer det lokale politiet for ikke å gjøre jobben sin, og i desperasjon og sinne får hun en lys ide om å leie reklameplass på tre utrangerte reklameskilt ved veikanten der hun bor. Med noen enkle men effektive plakater, der den lokale sheriffen stilles til ansvar, skaper hun stor oppmerksomhet om drapssaken. Den lokale tv-stasjonen lager et innslag, og Mildred Hayes har oppnådd det hun ønsker.

Sheriff Willoughby (Woody Harrelson) prøver først med det gode. Han reiser hjem til Mildred for å forsøke å få henne til å fjerne plakatene. Da Mildred står på sitt blir Willoughby personlig, han forteller at han er dødelig syk av kreft og at han håper at Mildred forstår at han har gjort alt som står i hans makt for å løse drapssaken, men at ingen spor har ført frem. Kan Mildred være så snill å ta hensyn til hans situasjon? 

«Three Billboards …» balanserer ofte på kanten mellom drama og komedie. Noen scener likner noe du kan forvente å se i en film som Cohen-brødrene står bak, med svart humor. Selvsagt har tilstedeværelsen av Frances McDorman noe å gjøre med disse Cohen-assosiasjonene, siden hun er en av brødrene favorittskuespillere. Mildred Hayes er en karakter som tatt ut av en Cohen-film, og miljøskildringen av Ebbing, Missouri kunne også passe her.

Det som gjør at filmen balanserer mellom drama og komikk er personer som er lett kamuflerte karikaturer. Betjent Dixon (Sam Rockwell) er en voldelig og rasistisk sørstatspoliti-type, en lite smart fyr som liker å bruke makt. Hele politikorpset i Ebbing står i stil til dette, med en språkbruk og fremferd som du håper er en karikatur, og ikke virkelighet. Men du mistenker at det faktisk er slik. Dette gjenspeiler mye av miljøet for øvrig, her er mange sinte og forurettede mennesker som lett havner i konflikt med andre, konflikter som ender i vold. Dette er Donald Trump-land, et USA i bakevjen.

Det er lite kontroversielt å tippe at Frances McDorman får noen priser for denne rollen.




(sett på Bergen kino, MB1, lørdag 20. januar 2018)

tirsdag 16. januar 2018

The Party



«The Party»
Regi og manus: Sally Potter
Lengde: 1 t. 11 min.
Produksjonsår: 2017

«The Party» er en vellykket sort komedie, som med fotografisk raffinement, dyktige skuespillere og et godt manus ikke har noen problemer med å holde på publikums oppmerksomhet de knappe 70 minuttene filmen varer.

Kanskje er filmens lengde det som faktisk gjør «The Party» så vellykket. Det er sjelden det settes opp så korte kinofilmer, men i dette tilfellet betyr det en film uten overflødige scener, karakterer eller replikker. Filmen bærer unektelig preg av kunne være en teaterforestilling, men i dette tilfellet uten å være det. Teaterpreget skyldes at handlingen utspiller seg innendørs og at det kun er syv personer som bekler alle filmens roller. Samtlige syv roller er viktige, og alle skuespillerne må sies å levere sterke prestasjoner.

Rammen for filmen er altså en fest. Janet (Kristin Scott Thomas) er nettopp utpekt som skyggeminister for helsespørsmål i opposisjonspartiet (Labour), og har bedt sine nærmeste venner hjem til seg for å markere denne ærefulle utnevnelsen. Hennes mann Bill (Timothy Spall) har vært en viktig støttespiller i alle år, ved at han har satt sine egne ambisjoner til side for at Janet skal lykkes i politikken. Til festen kommer fem venner, mens den sjette inviterte ventes å komme senere.

Det er ikke noe poeng i å referere mer av handlingen, rammen er satt. Det som gjør filmen til en opplevelse er den lekre sort-hvitt fotograferingen, manuskriptets stadige overraskende vendinger, og skuespillernes prestasjoner. «The Party» blir derfor en fest også for kinogjengere som vet å sette pris på slike kvaliteter.






(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 13. januar 2018)