tirsdag 20. mars 2018

The Shape of Water



«The Shape of Water»
Regi: Guillermo del Toro
Lengde: 2 t. 1 min.
Produksjonsår: 2017

Mexicaneren Guillermo del Toro har skrevet, produsert og regissert denne filmen som fikk Oscar som årets beste film. Dermed ble den valgt foran filmer som «Darkest Hour», «Dunkirk» og «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», for å nevne noen konkurrenter. 

«The Shape of Water» kan beskrives som en slags fantasyfilm, med handling lagt til slutten av 1950-tallet. På et militært forskningsanlegg har vitenskapsmenn anbrakt en skapning som er fanget i Amazonas. Det er en amfibieaktig fisk, med menneskelige trekk. «Monsteret» holdes fanget i en stor vanntank, hvor vitenskapsmenn forsøker å holde den i live mens de skal utføre ulike eksperimenter på den.

«Tingen» kan muligens gi amerikanerne et fremskritt i romkappløpet, der russerne nettopp har skutt opp en hund i verdensrommet. Denne «skapningen» besitter egenskaper som amerikanerne muligens kan utnytte til sin fordel.

På dette militæranlegget jobber det også sivilister. Elisa Esposito (Sally Hawkins) er renholder, og kommer gradvis nærmere skapningen i vanntanken. Hun er den første som skjønner at dette monsteret er intelligent, at det skjønner språk (hun bruker tegnspråk siden hun er stum), og at det også har følelser temmelig lik menneskene. Som den ensomme sjelen Elisa er forelsker hun seg snart i monsteret, og det virker å være gjensidig.

Filmens plott er ganske banalt og forutsigelig. Karakterene er også temmelig grovt tegnet og lett gjenkjennelige. Det er i det hele tatt ikke intrigens originalitet som kan være begrunnelsen for å gi filmen den gjeveste utmerkelsen i amerikansk film.

Kvalitetene ligger i det visuelle, i tidskoloritten, og selvsagt også hos Sally Hawkins, som er flott i hovedrollen. «The Shape of Water» har en aura av gammelmodighet over seg, det er på mange måter som å se en film fra 1950-tallet, selv om effektene selvsagt er dagens. På et tidspunkt går handlingens «realisme» over i et sang-og-dans nummer, og et filmnostalgisk publikum vil nikke anerkjennende til dette.

Det er to timer grei underholdning i kinosalen, men årets beste film? Det er den ikke.




(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 17. mars 2018)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar