tirsdag 9. oktober 2018

Fornærmelsen



«Fornærmelsen»
Original tittel: L´insulte
Regi: Ziad Doueiri
Lengde: 1 t 53 min.
Produksjonsår: 2017

Denne libanesiske filmen var nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Handlingen utspiller seg i Beirut, og viser hvor politisk og kulturelt splittet det libanesiske samfunnet er, og hvor lite som skal til for å sette fyr på konfliktene som ligger og syder under overflaten.

Regissøren Ziad Doueiri har filmutdanning fra USA, og har vært kameramann for Quentin Tarantino på filmer som «De hensynsløse» og «Pulp Fiction». Her har han vendt hjem og tatt tak i dype traumer som ulike befolkningsgrupper strir med. Styrken til fiksjonsfilmen, til forskjell fra en dokumentarisk film, er at Doueiri her får personifisert og menneskeliggjort konfliktene, på en måte som gjør oss i stand til å se saken fra begge sider.

Det hele starter tilsynelatende som en bagatell. Den libanesiske huseieren Tony heller vann på den palestinske ingeniøren Yasser, som gjør utbedringer på huset hans. Et vannrør som stikker ut er ikke etter forskriftene, og Yasser starter uanmeldt å reparere det. Var det et uhell eller ikke? Yasser blir forbannet og kaller Tony «jævla kødd».
Tony bor i et kristent nabolag, mens Yasser er palestiner og bor i en palestinsk flyktningeleir. Tony er sterk tilhenger av en kristen politiker som er populær pga. sin skarpe tone mot palestinerne, som omtales som inntrenger i Libanon. Som seere havner vi dermed midt i den betente innenrikspolitiske stridigheten, som gjør Libanon og Beirut til slik et brennbart område.

Denne fornærmelsen krever en oppreising! Dermed går Tony til Yassers arbeidsgiver og krever en unnskyldning. Arbeidsgiveren gjør flere forsøk på å skvære opp mellom de to stolte mennene, men uten å lykkes. Saken eskalerer og havner i rettsvesenet. Etter en stund blir dette en sak som opptar hele det libanesiske samfunnet.

Som sagt evner Doueiri å gripe fatt i det menneskelige dramaet bak de politiske konfliktene, noe som gjør at du kan føle sympati med begge parter etter hvert som du får mer og mer kjennskap til den enkeltes skjebne. Mennene, og familiene, er hver på sitt vis innelåst i en arvet og betent strid, som gjør at de selv ikke er i stand til å se galskapen i sin egen adferd. Eller kanskje gjør de nettopp det, til slutt?



(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 6. oktober 2018)

tirsdag 2. oktober 2018

Kvinne på krigsstien



«Kvinne på krigsstien»
Originaltittel: Kona fer í stríð
Regi: Benedikt Erlingsson
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2018

Åpningsfilmen på årets filmfestival i Bergen er denne islandske miljø-thrilleren med komiske tilsetningsstoffer.  

Halldóra Geirharðsdóttir spiller Halla, en Sigourney Weaver -aktig actionhelt, som egenhendig tar på seg oppgaven med å bekjempe miljøødeleggelsene som tungindustrien representerer på Island. Kun bevæpnet med pil og bue slår hun ut strømforsyningen som leder inn mot industrianlegget flere ganger. Dette blir selvsagt en stor sak og alt settes inn på å pågripe denne miljøterroristen.

Filmen går nå sin seiersgang i flere europeiske land. Regissøren selv kunne før premieren fortelle publikum at filmen har solgt 200.000 billetter bare i Frankrike, og den går visstnok bra også i Ukraina (Ukrainalinken er ellers påtakelig i filmen).

«Kvinne på krigsstien» kan selvsagt sees på som en politisk film der miljøtrusselen er den store saken, men filmen er ingen tradisjonell politisk tungvekter, til det er humoren og de absurde innslagene for mange. Betegnelsen «feelgood» er brukt om filmen, og regissør Erlingsson har skrudd sammen en underholdende langfilm, som spiller på flere strenger.

Halla er ikke ung lenger og når hun plutselig får muligheten til å adoptere åpner dette en ny dimensjon i livet. Kampen mot monstermaster og miljøødeleggelser er plutselig ikke alt som opptar henne, en liten pike i Ukraina venter på å bli hentet av sin nye mor. 

Siden handlingen utspilles på Island gir dette selvsagt fotografen Bergsteinn Björgúlfsson anledning til å overrumple seerne med utsøkte bilder fra islandsk natur, noe som gjør kontrastene til tungindustriens herjinger tydelige. 

Filmen får ordinær kinopremiere i Norge senere, og vil ganske sikkert begeistre også det norske kinopublikummet.




(sett på Bergen internasjonale filmfestival  - MB1 – onsdag 26. september 2018)

tirsdag 8. mai 2018

Mannen mot strømmen



«Mannen mot strømmen»
Originaltittel: Lerd
Regi: Mohammad Rasoulof
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2017

Iransk film som vises på kinoer i Vesten er overraskende modige og samfunnskritiske. Overraskende, for det er klart at Iran ikke er noe demokrati med kunstnerisk frihet. Likevel lages det altså filmer som viser sider ved dagliglivet i landet som prestestyret og sensuren garantert ikke har gått god for. Jafar Panahis «Taxi Teheran» er et nylig eksempel, Asghar Farhadis «En handelsreisende» er et annet. 

«Mannen mot strømmen» ble prisbelønnet i Cannes i fjor. Den skildrer den lille manns kamp mot overmakten, her er det korrupsjon i en liten landsby i Nord-Iran som skaper problemene. Regissør Mohammad Rasoulof har for sikkerhets skyld fått utreiseforbud fra Iran, så det skal ikke være enkelt for en filmkunstner i dette landet.

Gullfiskoppdretteren Reza bor på en liten gård sammen med sin kone, som er rektor på den videregående skolen, og sin sønn som er i ti-års alderen. Gårdsdriften går ikke særlig bra, og Reza har satt seg i gjeld som han har problemer med å betjene. Alt ville gå bra, hvis Reza bare er villig til å betale litt under bordet her og der. Men Reza er en rettskaffen mann som ikke er «samarbeidsvillig». Han er en mann med integritet (den engelske tittelen er da også "A Man of Integrity").

En dag oppdager han at en bedrift lenger opp har stengt av vanntilførselen til eiendommen, noe som er katastrofalt for driften. Det viser seg at selskapet ønsker å overta eiendommen hans, og at de er villige til å ta alle midler i bruk for å oppnå målet.

Filmen har tematiske paralleller til Andrey Zvyagintsevs «Leviatan», der korrupsjon og samrøre mellom lokale myndigheter og mafia var tema. Begge filmene er modige og avslørende, og fungerer som øyeåpnere for våre vestlige blikk. Som «Leviatan» har også «Mannen mot strømmen» sine poetiske sider. Her tar historien små hvilepauser mens vi følger Reza inn i en hule der han bader i en underjordisk vannkilde, mens han nyter det vi antar er en alkoholholdig drikk. Rekreasjon og meditasjon for Reza, som lever under et sterkt psykisk press.

Filmen er neddempet i uttrykket, hovedrolleinnehaver Reza Akhlaghirad nærmest underspiller. Dette gjør at den oppleves litt langsom. Men «Mannen mot strømmen» er en type film som fortjener å bli sett, den er sympatisk rett og slett. 






(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 5. mai 2018)

tirsdag 10. april 2018

Lady Bird



«Lady Bird»
Manus og regi: Greta Gerwig
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2017

Handlingen er lagt til Sacramento, California, året er 2002. Hovedpersonen Christine McPherson, som går siste år på High School, insisterer på å bli kalt Lady Bird, ikke Christine. Lady Bird er en ungdom i opposisjon til hjembyen, som hun mener er utrolig kjedelig, og drømmer om å skape seg et liv på Østkysten, gjerne New York, der de coole kunstnertypene og de intellektuelle hører til. Planen er derfor å søke seg til et college der.

«Lady Bird» er en film der følelsene svinger. Sånn sett er den et godt bilde på ungdomstiden. Det er aldri langt mellom optimisme og fortvilelse, mellom forelskelse og kjærlighetssorg. Filmen evner også å gi et godt bilde på det ofte problematiske forholdet mellom tenåring og foreldre. Her er det særlig forholdet mellom mor og datter som står i fokus, der moren fremstår som streng og kritisk til Lady Birds innfall. Men bak fasaden skjuler det seg selvsagt et varmt hjerte.

Filmen er i stor grad en tenåringsfilm, publikum i kinosalen var derfor en litt sjelden miks av tenåringer og voksne. Men til forskjell fra mange andre sjangerfilmer der miljøet kretser rundt amerikansk ungdom i High School, har denne en annen dybde og er fortalt på en langt mer begavet måte enn du kan frykte. 

23 år gamle Saoirse Ronan, som vi sist så i kassasuksessen «Brooklyn», er god og troverdig i rollen som 17 åringen Lady Bird. Regissør Greta Gerwig er kun 34 år, og kommer selv fra Sacramento. Gerwig har samarbeidet med Noah Baumbach om flere prosjekter tidligere, bl.a. «Frances Ha». Vi kan ane at det er store doser av Gerwig selv i karakteren Lady Bird. 

Filmen ble nominert til hele 5 Oscar-kategorier i 2017, bl.a. for beste film, manus og kvinnelige hovedrolle, men fikk ingen. Det er muligens i overkant. Den er kanskje ikke helt der oppe blant de aller beste, men er absolutt severdig.




(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 7. april 2018)

tirsdag 20. mars 2018

The Shape of Water



«The Shape of Water»
Regi: Guillermo del Toro
Lengde: 2 t. 1 min.
Produksjonsår: 2017

Mexicaneren Guillermo del Toro har skrevet, produsert og regissert denne filmen som fikk Oscar som årets beste film. Dermed ble den valgt foran filmer som «Darkest Hour», «Dunkirk» og «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», for å nevne noen konkurrenter. 

«The Shape of Water» kan beskrives som en slags fantasyfilm, med handling lagt til slutten av 1950-tallet. På et militært forskningsanlegg har vitenskapsmenn anbrakt en skapning som er fanget i Amazonas. Det er en amfibieaktig fisk, med menneskelige trekk. «Monsteret» holdes fanget i en stor vanntank, hvor vitenskapsmenn forsøker å holde den i live mens de skal utføre ulike eksperimenter på den.

«Tingen» kan muligens gi amerikanerne et fremskritt i romkappløpet, der russerne nettopp har skutt opp en hund i verdensrommet. Denne «skapningen» besitter egenskaper som amerikanerne muligens kan utnytte til sin fordel.

På dette militæranlegget jobber det også sivilister. Elisa Esposito (Sally Hawkins) er renholder, og kommer gradvis nærmere skapningen i vanntanken. Hun er den første som skjønner at dette monsteret er intelligent, at det skjønner språk (hun bruker tegnspråk siden hun er stum), og at det også har følelser temmelig lik menneskene. Som den ensomme sjelen Elisa er forelsker hun seg snart i monsteret, og det virker å være gjensidig.

Filmens plott er ganske banalt og forutsigelig. Karakterene er også temmelig grovt tegnet og lett gjenkjennelige. Det er i det hele tatt ikke intrigens originalitet som kan være begrunnelsen for å gi filmen den gjeveste utmerkelsen i amerikansk film.

Kvalitetene ligger i det visuelle, i tidskoloritten, og selvsagt også hos Sally Hawkins, som er flott i hovedrollen. «The Shape of Water» har en aura av gammelmodighet over seg, det er på mange måter som å se en film fra 1950-tallet, selv om effektene selvsagt er dagens. På et tidspunkt går handlingens «realisme» over i et sang-og-dans nummer, og et filmnostalgisk publikum vil nikke anerkjennende til dette.

Det er to timer grei underholdning i kinosalen, men årets beste film? Det er den ikke.




(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 17. mars 2018)