tirsdag 15. august 2017

Den andre siden av håpet

«Den andre siden av håpet»
Originaltittel: «Toivon tuolla puolen»
Regi og manus:
Aki Kaurismäki
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2017

Det er bare å ønske velkommen denne filmen fra svartsynets nordiske mester; finske Aki Kaurismäki. Ingen har klart å vri våre fordommer mot finner og Finland til sin fordel som nettopp Kaurismäki. Siden debuten i 1983 har han servert en serie stilsikre lavbudsjettsperler (og noen prøvelser) som alle har den umiskjennelige signaturen hans.

Som en av få genuint originale filmskapere er seeren aldri i tvil om hvem som står ansvarlig for det som utspiller seg på lerretet. Filmene har vært uutholdelige uten humoren som alltid følger med, en komikk som tangerer mot parodien og karikaturen. Finner har jo et rykte på seg for å være både drikkfeldige og fåmælte, noe som Kaurismäki ikke gjør noe for å endre på. Når scenografien i tillegg er tro mot en nitrist 70- og 80-talls estetikk, der «sosialrealistisk» er et stikkord, er stemningen satt. Vi beveger oss i et univers der hverdagslivets mandager og tirsdager beseires ved hjelp av rikelige mengder nikotin og alkohol.

Denne gangen er det to hovedpersoner og handlingsløp som innleder filmfortellingen, før de møtes på en ganske logisk og fiks måte. Khaled (Sherwan Haji) er en flyktning fra Syria som lurer seg i land fra en lastebåt. Han melder seg for politiet og søker asyl. Den tidligere skjorteselgeren Wikström (Sakari Kousmanen) forlater konen og starter et nytt liv ved å kjøpe en restaurant, der han i tillegg arver 3 ansatte fra forrige eier. Via omveier i fortellingen ender Khaled opp som restaurantmedarbeider hos Wikström, uten oppholds- og arbeidstillatelse. Finske myndigheter mener nemlig at Khaled trygt kan sendes tilbake til Aleppo!

Filmen er selvsagt et innlegg i flyktningedebatten, som er den samme i Finland som i resten av Europa. Den tar seg ikke bryet med å nyansere eller analysere i stor grad, det er åpenbart at Kaurismäki er på flyktningenes parti. Khaled er en «ekte» flyktning, med et klart behov for beskyttelse. Men i Finland får han ikke opphold, og blir tvunget til å gå under jorden.

På et tidspunkt sier Khaled: «Jeg elsker Finland, men vær så snill og hjelp meg bort her ifra!» (sånn cirka sitert etter hukommelsen). Du kan le av utsagnet, men det illustrerer på en god måte filmen som en miks mellom komedie og tragedie. «På den andre side av håpet» er et høydepunkt i Kaurismäkis katalog.






(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 12. august)

tirsdag 20. juni 2017

I am not your negro

«I am not your negro»
Regi: Raoul Peck
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2016

Denne dokumentarfilmen bygger på et etterlatt manuskript fra James Baldwin med tittelen «Remember This House», der han portretterer tre berømte venner; Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King jr., alle sentrale i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

Filmen tar opp et meget betent problem i USA, nemlig rasismen og diskrimineringen som den svarte del av befolkningen rammes av. Ved å sentrere fortellingen rundt de tre aktivistene er filmens fokus kampen mot denne undertrykkelsen. Alle de tre aktivistene var venner av James Baldwin, og alle tre ble skutt og drept tidlig på 1960-tallet på grunn av sine lederroller i kampen de kjempet. Det er et brutalt portrett som tegnes av USA, der det i realiteten er snakk om å kreve helt grunnleggende menneskerettigheter for et mindretall av befolkningen.

I filmen er det stemmen til Samuel L. Jackson som ligger som et lydspor over hele filmen, der han leser fra manuskriptet Baldwin skrev, men aldri fullførte. Dette er sentrale hendelser i nyere amerikansk historie, men for at nye generasjoner skal skjønne hva det dreier seg om, og at kampen på ingen måte er slutt, blir dette en viktig historietime i kinosalen. Til tross for at det juridiske systemet i USA på mange måter har innfridd kravene som ble kjempet frem for 50 år siden, har samfunnet i forbausende liten grad endret seg. Dette til tross for at det utenkelige skjedde i 2008 da Barack Obama ble den første svarte presidenten. Rasismen er høyst levende og samfunnet er i stor grad segregert den dag i dag.

Siden dette er en dokumentar ledsages filmens dialog av et rikt utvalg filmklipp, fra de første offentlige demonstrasjonene som borgerrettighetsbevegelsen arrangerte på 1950-tallet og frem til dags dato. En ting slo meg under filmen, og det er hvordan politiet i USA har gått fra å være utstyrt med en batong på 1950-tallet, via rifle og hjelm på 1960-tallet og til full militarisering i dag. Det er klipp i filmen fra demonstrasjoner i forbindelse med drap på svarte utført av politiet, og det er skremmende å se politiets avdelinger rykke frem. Det ser ut som de er på vei inn i en bydel i Irak, for politiet er militært utrustet og utstyrt, som om amerikanske byer er en krigssone.
Å kjempe for grunnleggende rettigheter er tydeligvis farlig i USA. 

Rasismen er grunnfestet. Det kan kanskje utsettes på filmen at den i liten grad tar opp spørsmålet om hvorfor det er slik. Hvorfor møtes svarte på denne måten? Er det så enkelt som at rasistene er onde mennesker? Jeg får ikke helt tak på James Baldwins forklaringer. Vi serveres filmklipp av folk som forsvarer segregering med begrunnelse i at det er ”Guds vilje”.

Men det er ingen fremtredende klasseanalyse her. Afrikanerne ble tross alt importert til USA som slavearbeidere, og gjorde hvite rike med sitt arbeid på plantasjene. Når dette opphørte ble mange forvist til en pariatilværelse i ghettoen i storbyene, som overflødige, som en forsørgerbyrde for samfunnet. Men denne marxistiske analysen finnes ikke i filmen.





(sett på Bergen kino, KP11, søndag 18. juni 2017)

tirsdag 13. juni 2017

The Sense of an Ending



”The Sense of an Ending”
Regi: Ritesh Batra
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er et britisk drama basert på en roman med samme tittel av Julian Barnes. Hovedpersonen er den eldre og fraskilte mannen Anthony Webster (Jim Broadbent) som en dag får et brev som starter en selvransakende prosess. I studietiden hadde han et forhold til den kjølige og mystiske Veronica. Det er Veronicas mor som nå har testamentert en dagbok til ham, noe som i starten er helt uforståelig for Anthony. Filmen nøster opp trådene tilbake til ungdomstiden, der flere av Anthonys studiekamerater også dukker frem fra glemselen som viktige karakterer.

Det er lett å trekke paralleller til filmen «45 Years» som gikk på kino for en tid tilbake. Også der var det et uventet brev fra fortiden som utløste et drama for mottakeren flere tiår etter at hendelsene var skjedd. At Charlotte Rampling har en hovedrolle i begge filmene bidrar selvsagt til dette, her spiller hun den eldre utgaven av Veronica. «The Sense of an Ending» har altså mye av den samme problematikken og utløser mange av de samme følelsene i seerne.

I «45 Years» var det Tom Courtenay som spilte den mannlige hovedrollen med glans. Her gjør Jim Broadbent en strålende rolle som den eldre mannen, en som omtales som «surpomp» av kone og datter, men som også innehar rikelige doser med humor og selvironi, nok til å gjøre Anthony til en sympatisk og menneskelig karakter.

Det er litt urettferdig å veie «The Sense of an Ending» opp mot den strålende «45 Years», likhetene er likevel mange. Nå når ikke denne filmen helt opp i toppklassen, kanskje fordi intrigene ikke betyr fullt så mye personlig for Anthony, tross alt. Han er en eldre mann som trives i tilværelsen som fraskilt, og han har ballast nok til å takle de uforutsette avsløringen som kommer ramlende inn fra fortiden.

Filmen er likevel verdt billetten, mye takket være gode skuespillere.





(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. juni 2017)

fredag 26. mai 2017

Klasseforstanderen



«Klasseforstanderen»
Originaltittel: Ucitelka
Regi: Jan Hrebejk
Lengde: 1 t. 42 min.
Produksjonsår: 2016

Denne slovakiske filmen skal bygge på en sann historie fra begynnelsen av 1980-tallet. Vi er i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia. Den nye klasseforstanderen ønsker klassen velkommen til et nytt skoleår, og for å bli kjent med barna vil hun at hver enkelt elev presenterer seg med navn og forteller hva foreldrene jobber med. Alt noteres sirlig i lærerens notatbok. 

Det viser seg at hun har en baktanke med dette, snart opplever nemlig foreldrene at telefonen ringer på kveldstid. Det er læreren som ber om små eller store personlige tjenester, alt etter hva foreldrene kan tenkes å kunne stille opp med. Raskt viser det seg også at læreren straffer barna til foreldre som ikke kan eller som vegrer seg for å yte henne disse tjenestene, i form av dårlige karakterer eller direkte mobbing.

Klasseforstanderen Maria Drazdechova (Zuzana Maurery) er filmens sentrale karakter, en manipulerende skikkelse som bruker elevene som sitt eget nettverk for å skaffe seg fordeler. Dette er altså i Tsjekkoslovakia, der kommunistpartiet har kontroll. Et kompliserende faktum er det at Maria er leder for partiets fagforening på skolen, og dermed nyter en form for beskyttelse. Likevel tar noen få foreldre initiativ til å reise en formell klage på klasseforstanderen, og skoleledelsen kaller inn til foreldremøte.

Filmens struktur veksler mellom dette foreldremøtet og klipp fra klasserommet, supplert med episoder der klasseforstanderen ber om eller mottar sine tjenester, som i realiteten er bestikkelser eller korrupsjon i praksis. Klasseforstanderen ynder å fremstille seg som en hjelpetrengende person, hun har nemlig blitt enke. Det viser seg etter hvert at ikke bare foreldrene, men også flere av elevene må gjøre private tjeneste for henne, for å få gode karakterer. Klasseforstanderen styrer klassen som sin egen private bedrift.

Filmen gir et bilde av et øst-europeisk samfunn med vareknapphet og en viss kamp for tilværelsen. Her er personlige kontakter en vei utenom køer og byråkrati, en korrupsjonskultur som du bare må akseptere for å kunne leve «et godt liv». Så er det alltids noen som ikke vil underkaste seg, disse fryses ut eller degraderes. Dette skjer f.eks. med astrofysikeren som mister jobben fordi konen «hopper av» til Vesten. Slik viser også filmen litt av livet utenfor klasserommet og skolen, der det meste av filmens handling utspiller seg.

Dermed blir «Klasseforstanderen» ikke bare en historie om en lærers maktmisbruk, men også et tidsbilde fra et land og et system som nå er historie.





(sett på Bergen kino, KP10, torsdag 25. mai 2017)

mandag 22. mai 2017

Frantz



«Frantz»
Regi: François Ozon
Lengde: 1 t. 53 min.
Produksjonsår: 2016

Historien starter i 1919, 1. verdskrig er over. Vi er i Quedlinburg, en by i Tyskland. I filmens åpningsscene følger vi Anna, en ung kvinne, som er på vei til gravstedet med blomster som hun skal legge på graven til sin forlovede Frantz, som er drept i krigen. Men da hun kommer frem oppdager hun at noen allerede har lagt blomster på graven. En kirkegårdsarbeider kan opplyse om at det er en franskmann som har gjort det.

Anna bor i huset til sine vordende svigerforeldre, som betrakter henne som sin datter nå når deres eneste sønn er død. Faren, en lege med hjemmekontor, er svært bitter over sønnens død og er den som sliter mest med sorgen. En pasient oppsøker ham, men dette er mer et påskudd for å be om tillatelse til å fri til Anna. Denne mannen er dobbelt så gammel som den unge kvinnen, men situasjonen tatt i betraktning synes det som en løsning for «datteren» i huset.

Imidlertid blir alt snudd på hodet da Adrien, franskmannen, uventet dukker opp. At en franskmann kommer til byen rett etter krigen er i seg selv ikke enkelt, hatet mot franskmennene er høyst levende. I utgangspunktet møtes derfor Adrien med mistro og fiendtlighet av familien, men gradvis vinner han deres tillit. Adrien sier han kjente Frantz fra Paris, og at de var gode venner. Han kan fortelle om fine stunder på kafeer og i gallerier, og disse historiene blir en trøst for den sørgende familien. At der gradvis oppstår følelser mellom Anna og Adrien er også tydelig.



Kun 2 billetter ble solgt til denne visningen av kvalitetsfilmen "Frantz"

 
Filmen tar seg tid til å etablere et fint tidsbilde, der miljøet fremstår som troverdig. Historien fortelles også i et tempo som synes å være i pakt med tiden, her er ikke heftig klipping eller scener som forstyrrer den kronologiske orden. Seeren kan bare ta seg fri fra stress og oppjaget tempo utenfor kinosalen og la seg oppsluke av dette dramaet som gradvis tiltar i kompleksitet. Du blir rett og slett fengslet og revet med, i en film nærmest fri for ytre dramatikk, med unntak av noen få krigsscener.

«Frantz» starter i sort/hvitt, som om den er et tidsdokument, men veksler så mellom sort/hvitt og farger. Den har et humanistisk budskap som formidles på en klok og lite påtrengende måte. Filmen kan lett sees på som en anti-krigsfilm, et budskap den sørgende faren fint målbærer i møtet med byens andre fedre, som også har mistet sønner i krigen, men som nå tørster etter hevn.




(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 20. mai 2017)