tirsdag 8. mai 2018

Mannen mot strømmen



«Mannen mot strømmen»
Originaltittel: Lerd
Regi: Mohammad Rasoulof
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2017

Iransk film som vises på kinoer i Vesten er overraskende modige og samfunnskritiske. Overraskende, for det er klart at Iran ikke er noe demokrati med kunstnerisk frihet. Likevel lages det altså filmer som viser sider ved dagliglivet i landet som prestestyret og sensuren garantert ikke har gått god for. Jafar Panahis «Taxi Teheran» er et nylig eksempel, Asghar Farhadis «En handelsreisende» er et annet. 

«Mannen mot strømmen» ble prisbelønnet i Cannes i fjor. Den skildrer den lille manns kamp mot overmakten, her er det korrupsjon i en liten landsby i Nord-Iran som skaper problemene. Regissør Mohammad Rasoulof har for sikkerhets skyld fått utreiseforbud fra Iran, så det skal ikke være enkelt for en filmkunstner i dette landet.

Gullfiskoppdretteren Reza bor på en liten gård sammen med sin kone, som er rektor på den videregående skolen, og sin sønn som er i ti-års alderen. Gårdsdriften går ikke særlig bra, og Reza har satt seg i gjeld som han har problemer med å betjene. Alt ville gå bra, hvis Reza bare er villig til å betale litt under bordet her og der. Men Reza er en rettskaffen mann som ikke er «samarbeidsvillig». Han er en mann med integritet (den engelske tittelen er da også "A Man of Integrity").

En dag oppdager han at en bedrift lenger opp har stengt av vanntilførselen til eiendommen, noe som er katastrofalt for driften. Det viser seg at selskapet ønsker å overta eiendommen hans, og at de er villige til å ta alle midler i bruk for å oppnå målet.

Filmen har tematiske paralleller til Andrey Zvyagintsevs «Leviatan», der korrupsjon og samrøre mellom lokale myndigheter og mafia var tema. Begge filmene er modige og avslørende, og fungerer som øyeåpnere for våre vestlige blikk. Som «Leviatan» har også «Mannen mot strømmen» sine poetiske sider. Her tar historien små hvilepauser mens vi følger Reza inn i en hule der han bader i en underjordisk vannkilde, mens han nyter det vi antar er en alkoholholdig drikk. Rekreasjon og meditasjon for Reza, som lever under et sterkt psykisk press.

Filmen er neddempet i uttrykket, hovedrolleinnehaver Reza Akhlaghirad nærmest underspiller. Dette gjør at den oppleves litt langsom. Men «Mannen mot strømmen» er en type film som fortjener å bli sett, den er sympatisk rett og slett. 






(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 5. mai 2018)

tirsdag 10. april 2018

Lady Bird



«Lady Bird»
Manus og regi: Greta Gerwig
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2017

Handlingen er lagt til Sacramento, California, året er 2002. Hovedpersonen Christine McPherson, som går siste år på High School, insisterer på å bli kalt Lady Bird, ikke Christine. Lady Bird er en ungdom i opposisjon til hjembyen, som hun mener er utrolig kjedelig, og drømmer om å skape seg et liv på Østkysten, gjerne New York, der de coole kunstnertypene og de intellektuelle hører til. Planen er derfor å søke seg til et college der.

«Lady Bird» er en film der følelsene svinger. Sånn sett er den et godt bilde på ungdomstiden. Det er aldri langt mellom optimisme og fortvilelse, mellom forelskelse og kjærlighetssorg. Filmen evner også å gi et godt bilde på det ofte problematiske forholdet mellom tenåring og foreldre. Her er det særlig forholdet mellom mor og datter som står i fokus, der moren fremstår som streng og kritisk til Lady Birds innfall. Men bak fasaden skjuler det seg selvsagt et varmt hjerte.

Filmen er i stor grad en tenåringsfilm, publikum i kinosalen var derfor en litt sjelden miks av tenåringer og voksne. Men til forskjell fra mange andre sjangerfilmer der miljøet kretser rundt amerikansk ungdom i High School, har denne en annen dybde og er fortalt på en langt mer begavet måte enn du kan frykte. 

23 år gamle Saoirse Ronan, som vi sist så i kassasuksessen «Brooklyn», er god og troverdig i rollen som 17 åringen Lady Bird. Regissør Greta Gerwig er kun 34 år, og kommer selv fra Sacramento. Gerwig har samarbeidet med Noah Baumbach om flere prosjekter tidligere, bl.a. «Frances Ha». Vi kan ane at det er store doser av Gerwig selv i karakteren Lady Bird. 

Filmen ble nominert til hele 5 Oscar-kategorier i 2017, bl.a. for beste film, manus og kvinnelige hovedrolle, men fikk ingen. Det er muligens i overkant. Den er kanskje ikke helt der oppe blant de aller beste, men er absolutt severdig.




(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 7. april 2018)

tirsdag 20. mars 2018

The Shape of Water



«The Shape of Water»
Regi: Guillermo del Toro
Lengde: 2 t. 1 min.
Produksjonsår: 2017

Mexicaneren Guillermo del Toro har skrevet, produsert og regissert denne filmen som fikk Oscar som årets beste film. Dermed ble den valgt foran filmer som «Darkest Hour», «Dunkirk» og «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», for å nevne noen konkurrenter. 

«The Shape of Water» kan beskrives som en slags fantasyfilm, med handling lagt til slutten av 1950-tallet. På et militært forskningsanlegg har vitenskapsmenn anbrakt en skapning som er fanget i Amazonas. Det er en amfibieaktig fisk, med menneskelige trekk. «Monsteret» holdes fanget i en stor vanntank, hvor vitenskapsmenn forsøker å holde den i live mens de skal utføre ulike eksperimenter på den.

«Tingen» kan muligens gi amerikanerne et fremskritt i romkappløpet, der russerne nettopp har skutt opp en hund i verdensrommet. Denne «skapningen» besitter egenskaper som amerikanerne muligens kan utnytte til sin fordel.

På dette militæranlegget jobber det også sivilister. Elisa Esposito (Sally Hawkins) er renholder, og kommer gradvis nærmere skapningen i vanntanken. Hun er den første som skjønner at dette monsteret er intelligent, at det skjønner språk (hun bruker tegnspråk siden hun er stum), og at det også har følelser temmelig lik menneskene. Som den ensomme sjelen Elisa er forelsker hun seg snart i monsteret, og det virker å være gjensidig.

Filmens plott er ganske banalt og forutsigelig. Karakterene er også temmelig grovt tegnet og lett gjenkjennelige. Det er i det hele tatt ikke intrigens originalitet som kan være begrunnelsen for å gi filmen den gjeveste utmerkelsen i amerikansk film.

Kvalitetene ligger i det visuelle, i tidskoloritten, og selvsagt også hos Sally Hawkins, som er flott i hovedrollen. «The Shape of Water» har en aura av gammelmodighet over seg, det er på mange måter som å se en film fra 1950-tallet, selv om effektene selvsagt er dagens. På et tidspunkt går handlingens «realisme» over i et sang-og-dans nummer, og et filmnostalgisk publikum vil nikke anerkjennende til dette.

Det er to timer grei underholdning i kinosalen, men årets beste film? Det er den ikke.




(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 17. mars 2018)

mandag 19. februar 2018

The Florida Project



«The Florida Project»
Regi: Sean Baker
Lengde: 1 t. 55 min
Produksjonsår: 2017

Her får vi et innblikk i en grim, amerikansk hverdag, fjernt fra den amerikanske drømmen. «The Florida Project» skildrer tilværelsen til beboerne på motellet Magic Castle, i Kissimmee Florida, rett ved siden av Disney World. På en slående måte får vi se kontrasten mellom Disney-fasaden på den ene siden og den realiteten som disse sosialhjelpsmottakerne lever under.

Seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) er på en måte hovedpersonen i filmen. Hun bor sammen med moren Halley og har mange lekekamerater i samme livssituasjon på motellet. Filmens åpningsscene viser Moonee og to lekekamerater som løper rundt og bedriver fantestreker, selvsagt til irritasjon for dem som utsettes for dem. Ungene er tydeligvis vant med å leke fritt i og rundt motellet, og vanlig oppdragelse og grensesetting er heller mangelfull. Miljøet er jo ikke egnet for barn, siden barna bor på de små motellrommene sammen med sine (stort sett) enslige foreldre. 

Moonees mor Halley (Bria Vinaite) er uten arbeid og på konstant etterskudd med leien, som må betales hver uke. Halley tjener litt penger på å kjøpe parfyme på et engros utsalg og videreselge til gjester som skal til Disney World. Siden salget ikke kaster så mye av seg unnslår Halley seg ikke for å svindle eller småstjele når sjansen byr seg. Ellers tigger Moonee mat for dem begge på en kafe i nærheten, der en av beboerne på motellet jobber. 

Halley er ikke akkurat noen god rollemodell for datteren. 6-åringen er allerede passe skakkjørt, og vi aner at om oppveksten fortsetter i samme sporet så vil hun ende opp som en enda verre utgave av moren. 

Bestyreren for motellet, Bobby Hicks (Willem Dafoe), har et svare strev med å få ting til å gå rundt. Det er stadige småkonflikter med beboerne, og ungene driver også ugang som han må ordne opp i. Bobby har muligens en tøff fasade, men vi aner at han både har forståelse for beboernes situasjon og ungenes behov. Da Bobby oppdager at Halley plutselig får masse penger, uten at hun har fått seg jobb, skjønner han at det er noe som ikke stemmer. Også i Florida finnes det et barnevern. Vi forstår at Moonees tid på motellet er over da barnevernet dukker opp.

Regissør Sean Baker må ha et fantastisk talent for å instruere barneskuespillere. Brooklynn Prince som Moonee er rett og slett fabelaktig i rollen. Valget av Bria Vinaite i rollen som Halley er også dristig, Bria Vinaite er nemlig en 24-årig skuespillerdebutant fra Litauen. Et svært godt valg! Willem Dafoe er det store navnet her, og Dafoe må ha skjønt av manus at denne filmen er noe helt spesielt.

En viktig film fra USAs bakgård.





(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 17. februar 2018)

tirsdag 13. februar 2018

I, Tonya



«I, Tonya»
Regi: Craig Gillespie
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2017

De fleste som husker OL på Lillehammer i 1994 husker også dramaet som utspilte seg i forkant, mellom USAs to kunstløpdeltakere Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Noen uker før lekene ble Kerrigan angrepet og skadet på trening. Tonya Hardings ex-mann hadde leid en person for å angripe Kerrigan og skade henne, slik at hun ikke kunne stille i OL. Kerrigan kom seg likevel til Lillehammer og tok en sølvmedalje. Hun ble naturligvis folkets helt.

Tonya Harding ble like selvfølgelig folkets hatobjekt nr. 1. Selv om hun ikke hadde noe å gjøre med overfallet på konkurrenten ble hun likevel dømt i etterkant, for å ha løyet under etterforskningen. Tonya Harding ble skandalisert og utestengt fra kunstløpmiljøet på livstid.

I filmen «I, Tonya» får vi se dramaet, og alt som skjedde i forkant, i et helt nytt perspektiv: Tonya Hardings. For oss som bare kjenner historien overfladisk er dette en liten øyeåpner. Tonya Harding var nemlig en person som mot alle odds kjempet seg opp i verdenstoppen i sin idrett, fra et sosialt utgangspunkt hun selv beskriver som «redneck», eller «white trash». Harding var en utypisk kunstløper, nærmest en inntrenger i en idrett dominert av helt andre sosiale miljøer, med helt andre verdier.

Tonja Harding møter på trening i ishallen allerede som 4 åring, og en svært geskjeftig mor krever at hun får innpass, selv om hun er altfor liten. Moren LaVona (Allison Janney) er en knallhard type, som bryter alle regler for god barneoppdragelse. Hun viker ikke unna for fysisk og psykisk mishandling av datteren for å fremme karrieren til Tonja. 

Samtidig ofrer hun alt for at datteren skal kunne drive med idretten. Alt av penger og tid går med. Tonjas drakter sys og designes hjemme, mens konkurrentene kjøper sine. Vi skjønner at Tonjas fattigslige bakgrunn gjør at hun skiller seg ut, og både moren og Tonja selv er fullstendig klar over det.

Som 15-åring treffer Tonja (Margot Robbie) den litt eldre Jeff (Sebastian Stan). De blir et par og de gifter seg svært unge. Dette til tross for at Jeff allerede tidlig i forholdet viser seg å være en voldelig partner. Volden Tonja utsettes for aksepterer hun muligens fordi hun allerede er vant med å bli slått, av moren. Tonja er heller ikke fremmed for voldsbruk, dette speiler nok miljøet. Jeff blir i hvert fall viktig for Tonjas karriere, også etter at de blir skilt. Det er Jeff og en forskrudd kompis som planlegger overfallet på Nancy Kerrigan.

«I, Tonja» er en underholdende og samtidig tankevekkende film. Filmens perspektiv får frem både latteren og alvoret. Tidvis snakker skuespillerne rett i kamera, henvendt til seerne, for liksom å forklare hvorfor de handler som de gjør. Et godt grep. Det er mange skrudde karakterer å feste seg ved her. Du får sympati for Tonja, slik sett fungerer filmen som en slags oppreising for en kvinne som ble både latterliggjort og et hatobjekt. 

Under rulletekstene får vi se korte klipp der de virkelige personene intervjues. Det er tydelig at filmskaperne har etterstrebet stor likhet mellom disse og skuespillerne i filmen. Det gjør filmen enda mer autentisk og troverdig.



(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. februar 2018)