onsdag 18. oktober 2017

The Square



«The Square»
Regi og manus: Ruben Östlund
Lengde: 2 t. 22 min.
Produksjonsår: 2017

Her har vi årets Gullpalmevinner fra Cannes. Svenske Ruben Östlund har gjort seg bemerket som en original filmskaper. Hans spillefilmdebut fra 2004, «Gitarmongo», hadde stor underholdningsverdi, med sin kvasi-dokumentariske skildring av ymse eksistenser litt på siden av det ordinære samfunnet. Siden har Östlund laget tre langfilmer til, med «Turist» fra 2014 som den siste og mest «normale» i rekken.

Med «The Square» har Ruben Östlund funnet tilbake til den sunne og kreative galskapen som lå bak «Gitarmongo», uten at de to filmene på noen som helst måte kan sammenliknes. «The Square» er både en satirisk kommentar til den moderne kunstverden og en skarp samtidsskildring. 

Gjennomgående er filmen preget av høy underholdningsverdi, ikke minst på grunn av en serie mer eller mindre «gale» opptrinn. «The Square» er sånn sett et overskuddsprodukt fra en kreativ hjerne, der Östlund i tillegg til regi også er ansvarlig for manus.  

Hovedpersonen Christian (Claes Bang) er direktør ved samtidskunstmuseet X-Royal. Her vises moderne kunst, innpakket i det typiske kuratorspråket som er akademisert og teoretisert tett innpå parodien. Det er lett å ironisere og skape morsomheter ut av dette, noe som Östlund også gjør. Christian er ellers en kulturdirektørtype det er lett å kjenne igjen fra tilsvarende institusjoner. Vi får også et fornøyelig møte med reklamebransjen, i form av to pr-rådgivere som er innleid for å skape oppmerksomhet rundt kunstverket som har gitt filmen sitt navn.

Handlingen blåses skikkelig i gang av et opptrinn ute på gaten, der en livredd kvinne flykter skrikende fra en brølende og truende mann. Christian og en forbipasserende havner tilfeldig i denne situasjonen, som blir retningsgivende for mye av den påfølgende handlingen i filmen.

Som sagt er det scener i «The Square» som føles litt grensesprengende, mer i kraft av å overraske, og dermed begeistre denne kinogjengeren, enn faktisk å være det. Filmen oppleves som et friskt pust, et kjærkomment møte som klarer å begeistre. Det er ikke så ofte det skjer.




(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 14. oktober 2017)

torsdag 12. oktober 2017

Thelma



«Thelma»
Regi: Joachim Trier
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er årets norske Oscar-kandidat, og den fjerde spillefilmen til den tidvis genierklærte Joachim Trier. Etter den råsterke «Louder Than Bombs» (2015), der han mønstret et sterkt internasjonalt ensemble, er Trier tilbake i Norge, i norsk språkdrakt og med relativt ubeskrevne skuespillere i bærende roller. Trier har skrevet manuset sammen med sin faste kompanjong Eskil Vogt.

«Thelma» er en slags genrehybrid, der den lener seg mot skrekk- eller grøsserfilmen, mens filmskaperne nok vil vise oss et psykologisk drama. For første gang i Triers filmkatalog er jeg tilbøyelig til å hevde at historien halter litt når det gjelder troverdighet, i den betydning at hovedkarakteren Thelmas (Eili Harboe) psykiske forandringer, som nyankommet student til Oslo og på Blindern, gis en heller klisjefylt forklaring. 

Det er ellers ikke noe å utsette på skuespillerne. Eili Harboe er bare 23 år, men har allerede rukket å medvirke i bl.a. «Kompani Orheim» (2012) og «Bølgen» (2015). Hun er troverdig i rollen som Thelma, uavhengig av hva vi synes om troverdigheten til selve karakteren. På samme måte gjør modellen og sangeren Kaya Wilkins en helt o.k. rolle som Thelmas studievenninne Anja. De langt mer rutinerte skuespillerne Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen har rollene som Thelmas foreldre.

Min hovedinnvending mot filmen er rett og slett at psykologiseringen rundt traumene til Thelma lener seg for mye mot stereotypiene rundt det religiøse mørket, som selvsagt er lokalisert et sted på Sør-Vestlandet. For å være et filmplot klekket ut av parhestene Trier/Vogt synes jeg dette blir litt for enkelt.

Ellers har filmen flere sekvenser med strobelys, der altså lyset kommer i raskt pulserende glimt, noe som jeg oppfatter som særs ubehagelig. Derfor satt jeg i perioder med lukkede øyne i kinosalen! 





(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 7. oktober 2017)

tirsdag 15. august 2017

Den andre siden av håpet

«Den andre siden av håpet»
Originaltittel: «Toivon tuolla puolen»
Regi og manus:
Aki Kaurismäki
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2017

Det er bare å ønske velkommen denne filmen fra svartsynets nordiske mester; finske Aki Kaurismäki. Ingen har klart å vri våre fordommer mot finner og Finland til sin fordel som nettopp Kaurismäki. Siden debuten i 1983 har han servert en serie stilsikre lavbudsjettsperler (og noen prøvelser) som alle har den umiskjennelige signaturen hans.

Som en av få genuint originale filmskapere er seeren aldri i tvil om hvem som står ansvarlig for det som utspiller seg på lerretet. Filmene har vært uutholdelige uten humoren som alltid følger med, en komikk som tangerer mot parodien og karikaturen. Finner har jo et rykte på seg for å være både drikkfeldige og fåmælte, noe som Kaurismäki ikke gjør noe for å endre på. Når scenografien i tillegg er tro mot en nitrist 70- og 80-talls estetikk, der «sosialrealistisk» er et stikkord, er stemningen satt. Vi beveger oss i et univers der hverdagslivets mandager og tirsdager beseires ved hjelp av rikelige mengder nikotin og alkohol.

Denne gangen er det to hovedpersoner og handlingsløp som innleder filmfortellingen, før de møtes på en ganske logisk og fiks måte. Khaled (Sherwan Haji) er en flyktning fra Syria som lurer seg i land fra en lastebåt. Han melder seg for politiet og søker asyl. Den tidligere skjorteselgeren Wikström (Sakari Kousmanen) forlater konen og starter et nytt liv ved å kjøpe en restaurant, der han i tillegg arver 3 ansatte fra forrige eier. Via omveier i fortellingen ender Khaled opp som restaurantmedarbeider hos Wikström, uten oppholds- og arbeidstillatelse. Finske myndigheter mener nemlig at Khaled trygt kan sendes tilbake til Aleppo!

Filmen er selvsagt et innlegg i flyktningedebatten, som er den samme i Finland som i resten av Europa. Den tar seg ikke bryet med å nyansere eller analysere i stor grad, det er åpenbart at Kaurismäki er på flyktningenes parti. Khaled er en «ekte» flyktning, med et klart behov for beskyttelse. Men i Finland får han ikke opphold, og blir tvunget til å gå under jorden.

På et tidspunkt sier Khaled: «Jeg elsker Finland, men vær så snill og hjelp meg bort her ifra!» (sånn cirka sitert etter hukommelsen). Du kan le av utsagnet, men det illustrerer på en god måte filmen som en miks mellom komedie og tragedie. «På den andre side av håpet» er et høydepunkt i Kaurismäkis katalog.






(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 12. august)

tirsdag 20. juni 2017

I am not your negro

«I am not your negro»
Regi: Raoul Peck
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2016

Denne dokumentarfilmen bygger på et etterlatt manuskript fra James Baldwin med tittelen «Remember This House», der han portretterer tre berømte venner; Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King jr., alle sentrale i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

Filmen tar opp et meget betent problem i USA, nemlig rasismen og diskrimineringen som den svarte del av befolkningen rammes av. Ved å sentrere fortellingen rundt de tre aktivistene er filmens fokus kampen mot denne undertrykkelsen. Alle de tre aktivistene var venner av James Baldwin, og alle tre ble skutt og drept tidlig på 1960-tallet på grunn av sine lederroller i kampen de kjempet. Det er et brutalt portrett som tegnes av USA, der det i realiteten er snakk om å kreve helt grunnleggende menneskerettigheter for et mindretall av befolkningen.

I filmen er det stemmen til Samuel L. Jackson som ligger som et lydspor over hele filmen, der han leser fra manuskriptet Baldwin skrev, men aldri fullførte. Dette er sentrale hendelser i nyere amerikansk historie, men for at nye generasjoner skal skjønne hva det dreier seg om, og at kampen på ingen måte er slutt, blir dette en viktig historietime i kinosalen. Til tross for at det juridiske systemet i USA på mange måter har innfridd kravene som ble kjempet frem for 50 år siden, har samfunnet i forbausende liten grad endret seg. Dette til tross for at det utenkelige skjedde i 2008 da Barack Obama ble den første svarte presidenten. Rasismen er høyst levende og samfunnet er i stor grad segregert den dag i dag.

Siden dette er en dokumentar ledsages filmens dialog av et rikt utvalg filmklipp, fra de første offentlige demonstrasjonene som borgerrettighetsbevegelsen arrangerte på 1950-tallet og frem til dags dato. En ting slo meg under filmen, og det er hvordan politiet i USA har gått fra å være utstyrt med en batong på 1950-tallet, via rifle og hjelm på 1960-tallet og til full militarisering i dag. Det er klipp i filmen fra demonstrasjoner i forbindelse med drap på svarte utført av politiet, og det er skremmende å se politiets avdelinger rykke frem. Det ser ut som de er på vei inn i en bydel i Irak, for politiet er militært utrustet og utstyrt, som om amerikanske byer er en krigssone.
Å kjempe for grunnleggende rettigheter er tydeligvis farlig i USA. 

Rasismen er grunnfestet. Det kan kanskje utsettes på filmen at den i liten grad tar opp spørsmålet om hvorfor det er slik. Hvorfor møtes svarte på denne måten? Er det så enkelt som at rasistene er onde mennesker? Jeg får ikke helt tak på James Baldwins forklaringer. Vi serveres filmklipp av folk som forsvarer segregering med begrunnelse i at det er ”Guds vilje”.

Men det er ingen fremtredende klasseanalyse her. Afrikanerne ble tross alt importert til USA som slavearbeidere, og gjorde hvite rike med sitt arbeid på plantasjene. Når dette opphørte ble mange forvist til en pariatilværelse i ghettoen i storbyene, som overflødige, som en forsørgerbyrde for samfunnet. Men denne marxistiske analysen finnes ikke i filmen.





(sett på Bergen kino, KP11, søndag 18. juni 2017)

tirsdag 13. juni 2017

The Sense of an Ending



”The Sense of an Ending”
Regi: Ritesh Batra
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er et britisk drama basert på en roman med samme tittel av Julian Barnes. Hovedpersonen er den eldre og fraskilte mannen Anthony Webster (Jim Broadbent) som en dag får et brev som starter en selvransakende prosess. I studietiden hadde han et forhold til den kjølige og mystiske Veronica. Det er Veronicas mor som nå har testamentert en dagbok til ham, noe som i starten er helt uforståelig for Anthony. Filmen nøster opp trådene tilbake til ungdomstiden, der flere av Anthonys studiekamerater også dukker frem fra glemselen som viktige karakterer.

Det er lett å trekke paralleller til filmen «45 Years» som gikk på kino for en tid tilbake. Også der var det et uventet brev fra fortiden som utløste et drama for mottakeren flere tiår etter at hendelsene var skjedd. At Charlotte Rampling har en hovedrolle i begge filmene bidrar selvsagt til dette, her spiller hun den eldre utgaven av Veronica. «The Sense of an Ending» har altså mye av den samme problematikken og utløser mange av de samme følelsene i seerne.

I «45 Years» var det Tom Courtenay som spilte den mannlige hovedrollen med glans. Her gjør Jim Broadbent en strålende rolle som den eldre mannen, en som omtales som «surpomp» av kone og datter, men som også innehar rikelige doser med humor og selvironi, nok til å gjøre Anthony til en sympatisk og menneskelig karakter.

Det er litt urettferdig å veie «The Sense of an Ending» opp mot den strålende «45 Years», likhetene er likevel mange. Nå når ikke denne filmen helt opp i toppklassen, kanskje fordi intrigene ikke betyr fullt så mye personlig for Anthony, tross alt. Han er en eldre mann som trives i tilværelsen som fraskilt, og han har ballast nok til å takle de uforutsette avsløringen som kommer ramlende inn fra fortiden.

Filmen er likevel verdt billetten, mye takket være gode skuespillere.





(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. juni 2017)