mandag 19. februar 2018

The Florida Project



«The Florida Project»
Regi: Sean Baker
Lengde: 1 t. 55 min
Produksjonsår: 2017

Her får vi et innblikk i en grim, amerikansk hverdag, fjernt fra den amerikanske drømmen. «The Florida Project» skildrer tilværelsen til beboerne på motellet Magic Castle, i Kissimmee Florida, rett ved siden av Disney World. På en slående måte får vi se kontrasten mellom Disney-fasaden på den ene siden og den realiteten som disse sosialhjelpsmottakerne lever under.

Seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) er på en måte hovedpersonen i filmen. Hun bor sammen med moren Halley og har mange lekekamerater i samme livssituasjon på motellet. Filmens åpningsscene viser Moonee og to lekekamerater som løper rundt og bedriver fantestreker, selvsagt til irritasjon for dem som utsettes for dem. Ungene er tydeligvis vant med å leke fritt i og rundt motellet, og vanlig oppdragelse og grensesetting er heller mangelfull. Miljøet er jo ikke egnet for barn, siden barna bor på de små motellrommene sammen med sine (stort sett) enslige foreldre. 

Moonees mor Halley (Bria Vinaite) er uten arbeid og på konstant etterskudd med leien, som må betales hver uke. Halley tjener litt penger på å kjøpe parfyme på et engros utsalg og videreselge til gjester som skal til Disney World. Siden salget ikke kaster så mye av seg unnslår Halley seg ikke for å svindle eller småstjele når sjansen byr seg. Ellers tigger Moonee mat for dem begge på en kafe i nærheten, der en av beboerne på motellet jobber. 

Halley er ikke akkurat noen god rollemodell for datteren. 6-åringen er allerede passe skakkjørt, og vi aner at om oppveksten fortsetter i samme sporet så vil hun ende opp som en enda verre utgave av moren. 

Bestyreren for motellet, Bobby Hicks (Willem Dafoe), har et svare strev med å få ting til å gå rundt. Det er stadige småkonflikter med beboerne, og ungene driver også ugang som han må ordne opp i. Bobby har muligens en tøff fasade, men vi aner at han både har forståelse for beboernes situasjon og ungenes behov. Da Bobby oppdager at Halley plutselig får masse penger, uten at hun har fått seg jobb, skjønner han at det er noe som ikke stemmer. Også i Florida finnes det et barnevern. Vi forstår at Moonees tid på motellet er over da barnevernet dukker opp.

Regissør Sean Baker må ha et fantastisk talent for å instruere barneskuespillere. Brooklynn Prince som Moonee er rett og slett fabelaktig i rollen. Valget av Bria Vinaite i rollen som Halley er også dristig, Bria Vinaite er nemlig en 24-årig skuespillerdebutant fra Litauen. Et svært godt valg! Willem Dafoe er det store navnet her, og Dafoe må ha skjønt av manus at denne filmen er noe helt spesielt.

En viktig film fra USAs bakgård.





(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 17. februar 2018)

tirsdag 13. februar 2018

I, Tonya



«I, Tonya»
Regi: Craig Gillespie
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2017

De fleste som husker OL på Lillehammer i 1994 husker også dramaet som utspilte seg i forkant, mellom USAs to kunstløpdeltakere Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Noen uker før lekene ble Kerrigan angrepet og skadet på trening. Tonya Hardings ex-mann hadde leid en person for å angripe Kerrigan og skade henne, slik at hun ikke kunne stille i OL. Kerrigan kom seg likevel til Lillehammer og tok en sølvmedalje. Hun ble naturligvis folkets helt.

Tonya Harding ble like selvfølgelig folkets hatobjekt nr. 1. Selv om hun ikke hadde noe å gjøre med overfallet på konkurrenten ble hun likevel dømt i etterkant, for å ha løyet under etterforskningen. Tonya Harding ble skandalisert og utestengt fra kunstløpmiljøet på livstid.

I filmen «I, Tonya» får vi se dramaet, og alt som skjedde i forkant, i et helt nytt perspektiv: Tonya Hardings. For oss som bare kjenner historien overfladisk er dette en liten øyeåpner. Tonya Harding var nemlig en person som mot alle odds kjempet seg opp i verdenstoppen i sin idrett, fra et sosialt utgangspunkt hun selv beskriver som «redneck», eller «white trash». Harding var en utypisk kunstløper, nærmest en inntrenger i en idrett dominert av helt andre sosiale miljøer, med helt andre verdier.

Tonja Harding møter på trening i ishallen allerede som 4 åring, og en svært geskjeftig mor krever at hun får innpass, selv om hun er altfor liten. Moren LaVona (Allison Janney) er en knallhard type, som bryter alle regler for god barneoppdragelse. Hun viker ikke unna for fysisk og psykisk mishandling av datteren for å fremme karrieren til Tonja. 

Samtidig ofrer hun alt for at datteren skal kunne drive med idretten. Alt av penger og tid går med. Tonjas drakter sys og designes hjemme, mens konkurrentene kjøper sine. Vi skjønner at Tonjas fattigslige bakgrunn gjør at hun skiller seg ut, og både moren og Tonja selv er fullstendig klar over det.

Som 15-åring treffer Tonja (Margot Robbie) den litt eldre Jeff (Sebastian Stan). De blir et par og de gifter seg svært unge. Dette til tross for at Jeff allerede tidlig i forholdet viser seg å være en voldelig partner. Volden Tonja utsettes for aksepterer hun muligens fordi hun allerede er vant med å bli slått, av moren. Tonja er heller ikke fremmed for voldsbruk, dette speiler nok miljøet. Jeff blir i hvert fall viktig for Tonjas karriere, også etter at de blir skilt. Det er Jeff og en forskrudd kompis som planlegger overfallet på Nancy Kerrigan.

«I, Tonja» er en underholdende og samtidig tankevekkende film. Filmens perspektiv får frem både latteren og alvoret. Tidvis snakker skuespillerne rett i kamera, henvendt til seerne, for liksom å forklare hvorfor de handler som de gjør. Et godt grep. Det er mange skrudde karakterer å feste seg ved her. Du får sympati for Tonja, slik sett fungerer filmen som en slags oppreising for en kvinne som ble både latterliggjort og et hatobjekt. 

Under rulletekstene får vi se korte klipp der de virkelige personene intervjues. Det er tydelig at filmskaperne har etterstrebet stor likhet mellom disse og skuespillerne i filmen. Det gjør filmen enda mer autentisk og troverdig.



(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. februar 2018)



tirsdag 30. januar 2018

Savnet



«Savnet»
Originaltittel: Nelyubov
Regi: Andrey Zvyagintsev
Lengde: 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2017

Kinoannonsen beskriver filmen som «iskalde scener fra et ekteskap», noe som ikke er en underdrivelse. Vi går inn i intimsfæren, inn i et ekteskap som er under avvikling, der bare salg av leilighet og fordeling av barn gjenstår. I motsetning til andre skilsmisser slåss ikke foreldrene om omsorgen for barnet, her er situasjonen den at hverken mor eller far er interessert i å sitte igjen med gutten. Begge har allerede innledet forhold til ny partner, og barnet har ingen plass i den nye tilværelsen. For gutten Alyosha blir mangelen på kjærlighet uutholdelig, og han bestemmer seg for å rømme hjemmefra.

Handlingen i «Savnet» dreier seg dermed om letingen etter Alyosha, der en stor gruppe frivillige hjelpere snur hver stein i jakten. Det er likevel savnet etter kjærlighet og normal omsorg, den andre betydningen av filmtittelen, som utgjør grunnfortellingen. Her er det langt mellom lykkelige mennesker, og like lang er avstanden menneskene imellom. Særlig moren Zhenya fremstår som en iskald og bitter karakter. Hennes oppmerksomhet er stort sett rettet mot mobiltelefonen, som fungerer som en ekstra kroppsdel. Håpet hennes er at fremtiden med en litt eldre og velstående mann skal gi henne det livet hun higer etter. Det hun måtte ha av kjærlighet investerer hun fullt og helt i dette forholdet. 

Faren Boris har heller ikke noe overskuddskjærlighet å avse til sin lille sønn. Han jobber i et stort firma der sjefen er sterkt religiøs og krever at alle ansatte skal leve i kjærnefamilier. Når ekteskapet ryker er Boris derfor redd for å miste jobben. At hans elskerinne er høygravid kompliserer situasjonen enda mer.

Regissør Andrey Zvyagintsev fortsetter å levere sterke tidsbilder fra dagens Russland, der Putins ånd aldri er langt unna. Her blir vi minnet om den dagsaktuelle politiske situasjonen når hovedpersonene lar bilradioens nyhetssendinger fungere som lydspor i bakgrunnen. Som i Zvyagintsevs forrige film, mesterverket «Leviatan», får vi innsikt i sider av russisk virkelighet som vi vanskelig kan få andre steder. Slik balanserer Zvyagintsevs filmer på elegant vis samfunnskritikken med dype, menneskelige portretter. 

Selv om det russiske settingen gir en passelig fremmedartet kulisse, er ikke ekteskapsdrama og jakten på et bedre liv noe ukjent tema. Dette dramaet kunne vært tatt fra Ingmar Bergman. Zvyagintsev er ikke nødvendigvis noe dårligere. 




(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 27. januar 2018)

tirsdag 23. januar 2018

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri



«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»
Manus og regi: Martin McDonagh
Lengde: 1 t. 55 min.
Produksjonsår: 2017

I utgangspunktet er regissør og manusforfatter Martin McDonagh langt hjemmefra når han legger handlingen i filmen til en amerikansk sørstat. McDonagh er nemlig irsk, og han har en stor karriere som dramatiker og skuespillforfatter. Når han så velger et miljø som nærmest kan kalles for «bortebane» er det godt gjort at du som seer ikke et øyeblikk vil mistenke at det er en utlending som står bak.

I «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» møter vi Mildred Hayes (Frances McDorman) som ikke slår seg til ro med at mordet på datteren Angela aldri synes å bli oppklart. Mildred klandrer det lokale politiet for ikke å gjøre jobben sin, og i desperasjon og sinne får hun en lys ide om å leie reklameplass på tre utrangerte reklameskilt ved veikanten der hun bor. Med noen enkle men effektive plakater, der den lokale sheriffen stilles til ansvar, skaper hun stor oppmerksomhet om drapssaken. Den lokale tv-stasjonen lager et innslag, og Mildred Hayes har oppnådd det hun ønsker.

Sheriff Willoughby (Woody Harrelson) prøver først med det gode. Han reiser hjem til Mildred for å forsøke å få henne til å fjerne plakatene. Da Mildred står på sitt blir Willoughby personlig, han forteller at han er dødelig syk av kreft og at han håper at Mildred forstår at han har gjort alt som står i hans makt for å løse drapssaken, men at ingen spor har ført frem. Kan Mildred være så snill å ta hensyn til hans situasjon? 

«Three Billboards …» balanserer ofte på kanten mellom drama og komedie. Noen scener likner noe du kan forvente å se i en film som Cohen-brødrene står bak, med svart humor. Selvsagt har tilstedeværelsen av Frances McDorman noe å gjøre med disse Cohen-assosiasjonene, siden hun er en av brødrene favorittskuespillere. Mildred Hayes er en karakter som tatt ut av en Cohen-film, og miljøskildringen av Ebbing, Missouri kunne også passe her.

Det som gjør at filmen balanserer mellom drama og komikk er personer som er lett kamuflerte karikaturer. Betjent Dixon (Sam Rockwell) er en voldelig og rasistisk sørstatspoliti-type, en lite smart fyr som liker å bruke makt. Hele politikorpset i Ebbing står i stil til dette, med en språkbruk og fremferd som du håper er en karikatur, og ikke virkelighet. Men du mistenker at det faktisk er slik. Dette gjenspeiler mye av miljøet for øvrig, her er mange sinte og forurettede mennesker som lett havner i konflikt med andre, konflikter som ender i vold. Dette er Donald Trump-land, et USA i bakevjen.

Det er lite kontroversielt å tippe at Frances McDorman får noen priser for denne rollen.




(sett på Bergen kino, MB1, lørdag 20. januar 2018)

tirsdag 16. januar 2018

The Party



«The Party»
Regi og manus: Sally Potter
Lengde: 1 t. 11 min.
Produksjonsår: 2017

«The Party» er en vellykket sort komedie, som med fotografisk raffinement, dyktige skuespillere og et godt manus ikke har noen problemer med å holde på publikums oppmerksomhet de knappe 70 minuttene filmen varer.

Kanskje er filmens lengde det som faktisk gjør «The Party» så vellykket. Det er sjelden det settes opp så korte kinofilmer, men i dette tilfellet betyr det en film uten overflødige scener, karakterer eller replikker. Filmen bærer unektelig preg av kunne være en teaterforestilling, men i dette tilfellet uten å være det. Teaterpreget skyldes at handlingen utspiller seg innendørs og at det kun er syv personer som bekler alle filmens roller. Samtlige syv roller er viktige, og alle skuespillerne må sies å levere sterke prestasjoner.

Rammen for filmen er altså en fest. Janet (Kristin Scott Thomas) er nettopp utpekt som skyggeminister for helsespørsmål i opposisjonspartiet (Labour), og har bedt sine nærmeste venner hjem til seg for å markere denne ærefulle utnevnelsen. Hennes mann Bill (Timothy Spall) har vært en viktig støttespiller i alle år, ved at han har satt sine egne ambisjoner til side for at Janet skal lykkes i politikken. Til festen kommer fem venner, mens den sjette inviterte ventes å komme senere.

Det er ikke noe poeng i å referere mer av handlingen, rammen er satt. Det som gjør filmen til en opplevelse er den lekre sort-hvitt fotograferingen, manuskriptets stadige overraskende vendinger, og skuespillernes prestasjoner. «The Party» blir derfor en fest også for kinogjengere som vet å sette pris på slike kvaliteter.






(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 13. januar 2018)