torsdag 7. mars 2019

Burning



«Burning»
Manus og regi: Lee Chang-dong
Lengde: 2 t. 28 min.
Produksjonsår: 2018

Dette er en sør-koreansk film basert på en novelle av japanske Haruki Murakami. De som kjenner Murakamis forfatterskap vil finne flere av forfatterens karakteristiske grep i denne historien. Her har en katt fått en viktig rolle, et par av hovedkarakterene er omgitt av mystikk, og gradvis får fortellingen en kriminalliknende dreining.

Kort fortalt er dette historien om Lee Jong-su, som har avsluttet universitetsstudier i kreativ skriving. Mens han planlegger å skrive en roman tar han småjobber. En dag treffer han ved en tilfeldighet en gammel skolevenninne fra hjembyen, og det utvikler seg raskt til et forhold. I hvert fall for Lee Jong-su, jenta Shin Hae-mi er mer en fri fugl. Hun reiser plutselig til Afrika, og Lee Jong-su får oppdraget med å mate katten hennes når hun er borte.

Etter noen uker returnerer hun, og Lee Jong-su møter henne på flyplassen, bare for å oppdage at hun i Afrika har blitt kjæreste med Ben, en litt eldre, og viser det seg, rik mann. Ben er også omsluttet av mystikk. Hvor kommer rikdommen hans fra? Hva jobber han med? Han blir en sør-koreansk versjon av Great Gatsby. For Lee Jong-su blir Ben en rival som han vanskelig kan konkurrere mot.

«Burning» tar seg god tid. Informasjon dryppes gradvis, mysteriene utvikler seg litt omstendelig, men dette er et tempo som kler filmen godt. Hadde den vært klippet ned med 30-40 minutter ville litt av magien blitt borte. Det betyr av seerne må være innstilt på å gi filmen en sjanse. Gjør de det vil de sitte igjen med en fin kinoopplevelse. 

Kanskje er dette den beste filmatiseringen av Haruki Murakami som er gjort? 






(sett på Bergen kino, KP4, onsdag 6. mars 2019)

mandag 4. februar 2019

The Favourite


«The Favourite»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 2 t.
Produksjonsår: 2018

Fortellingen foregår på tidlig 1700-tall, og det meste av handlingen i filmen skjer rundt det britiske hoffet. Storbritannia er i krig med Frankrike, og på tronen sitter en syk og svekket dronning Anne. Hun er i realiteten under kontroll av Sarah Churchill - Hertuginnen av Marlborough, som ved sitt vennskap og hemmelig kjærlighetsforhold til dronningen, manipulerer og kontrollerer henne.

Hertuginnen er en sterk tilhenger av krigen, mens opposisjonen av landeiere – toryene – ønsker å avslutte krigen fordi den koster dem mye i form av høye skatter. Inn fra siden kommer Abigaill Hill, Sarahs kusine, som har opplevd et sosial fall. Av Hertuginnen får hun aller nådigs en stilling blant tjenerskapet. Men for Abigaill er dette bare et springbrett. Hun viser seg snart å være en dyktig intrigemaker og manipulerer seg nærmere og nærmere dronningens gunst. Slik blir hun er farlig utfordrer for den mektige
Hertuginnen av Marlborough.

Regissør
Yorgos Lanthimos har en cv bestående av flere særegne filmer som skiller seg ut fra mainstreem-filmen. «Dogtooth» (2009), «The Lobster» (2015) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017) har alle fått en mengde internasjonale nominasjoner og priser. «The Favourite» føyer seg inn i rekken av lovprisninger, men er kanskje den mest «normale» filmopplevelsen av disse.

Tidsepoken og lokasjonen innbyr selvsagt til et klassisk «kostymedrama», og her er det ikke spart på noe. Det er en lekker og stilsikker filmøvelse. I et par scener er også Lanthimos karakteristiske innfall til å kjenne igjen, men filmen er egentlig overraskende konvensjonell om vi sammenlikner med hans tidligere filmografi. Årsaken er åpenbar; Lanthimos har vært manusforfatter i sine tidligere filmer, det er han ikke denne gangen.

Tre særs dyktige skuespillere briljerer i rollene sine. Olivia Colman som Dronning Anne, Rachel Weisz som
Hertuginnen av Marlborough og Emma Stone som Abigaill Hill spiller på et stort register, og er alle sterkt medvirkende til at filmen har fått så fine kritikker. Likevel savnes litt av den ville lekenheten og de gale opptrinnene som Yorgos Lanthimos tidligere filmer har vært preget av. «The Favourite» når derfor ikke helt opp til forventningene som han selv har lagt opp til.






(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 2. februar 2019).

søndag 20. januar 2019

Shoplifters



”Shoplifters”
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 2 t. 1 min.
Produksjonsår: 2018

Mange av Hirokazu Kore-edas filmer er vist på norske kinoer tidligere. Filmer som ”Etter stormen”, ”Søstre”, ”Som far, så sønn” og ”Still walking” har sikret den japanske regissøren et fast publikum i Norge. Kore-edas siste film, ”Shoplifters” - gullpalmevinner fra Cannes, beveger seg i kjente spor for de som kjenner japanerens filmografi.

Igjen er det nære familierelasjoner i en hverdagslig ramme som er grunnlaget. Vrien her er at familien vi møter viser seg slett ikke å være i familie med hverandre, de bare opptrer som om de er i slekt. Det som binder dem sammen avdekkes gradvis etter hvert som historien utspiller seg i et bedagelig tempo, slik vi er vant med fra Hirokazu Kore-edas tidligere filmer. Her har vi å gjøre med en regissør som bryter fundamentalt med de fleste andres oppfatning av hvordan en kinofilm skal fortelles, det er hverdagslige, stort sett udramatiske episoder som binder scenene og fortellingen sammen.

Fraværet av action vil nok plage en del kinogjengere som ikke er vant med Kore-eda filmspråk. Andre vil tvert imot lære å sette pris på både tempo og det menneskelige preget, der små detaljer gjerne viser seg å ha en større betydning.

Som vanlig opererer Kore-eda med familiebånd i tre generasjoner. Her er det bestemoren som fungerer som hovedforsørger for både barn og barnebarn, med sin alderspensjon. Foreldregenerasjonen har dårlig betalte jobber, på ustabile vilkår og er avhengig av å spe på lønnen med nasking i butikker. Her får også barna en rolle i tidlig alder, det er rett og slett en familie av butikktyver vi blir kjent med. Denne aparte Tokyo-familien viser et dagligliv som turister neppe legger merke til, der de bor en trang, hytteliknende og rotete bolig litt i utkanten av sentrum. Dette er japanere som strever for å holde hodet over vannet.

Historiens kjerne er at den umake familien ”adopterer” en fem år gammel jente som de en dag finner forlatt på en veranda. Det er tydelig at dette er en forsømt unge, og som godhjertede mennesker gir de henne mat og lar henne overnatte. Når hun dagen etter blir værende, istedenfor å bringes hjem, for så å gli inn i familien som en like naturlig del som de andre (som altså heller ikke er så veldig i familie), blir historien også litt krimaktig når jenten en dag blir etterlyst på TV.

For kjennere av Hirokazu Kore-edas filmer er det ikke bare miljøet og filmspråket som er gjenkjennelig, også mange av skuespillerne er vi vant med å se fra hans tidligere filmer. Det blir to timer med fin Kore-eda stemning i kinosalen ut av dette.






(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 19. januar 2019)

søndag 18. november 2018

Cold War



”Cold War”
Originaltittel: Zimna wojna
Regi: Pawel Pawlikowski
Lengde: 1 t. 28 min.
Produksjonsår: 2018

Regissør og manusforfatter Pawel Pawlikowski følger opp sin prisbelønnede film ”Ida” (2013) med enda en kunstnerisk ambisiøs og vellykket film, som innehar mange av de samme grep og kvaliteter som begeistret oss for fem år siden.

Tittelen ”Cold War” henspiller selvsagt på tidsepoken, da de realsosialistiske landene i Øst-Europa sto i en ideologisk, økonomisk og militær kamp mot Vestens kapitalistiske og påstått frihetlige motstykke. Filmen flytter seg tidsmessig og geografisk fra 1948 og frem til 1960-tallet, og vi følger Zuzanna (Joanna Kulig), som helst kalles "Zula", og Wiktor (Tomasz Kot), i deres turbulente og tragiske kjærlighetsforhold.

Pawlikowski fortsetter sin svart/hvit estetikk fra ”Ida”, og klarer å trylle frem forbausende kontrastrike bilder som får publikum til å savne de klassiske, europeiske kunstfilmene fra noen tiår tilbake. Det føles helt riktig at fortellingen gjøres i en slik svart/hvitt koloritt, for den kler historien helt perfekt, og skaper en følelse av magi som neppe hadde oppstått i farger. Det er jo forbausende for det moderne menneske å gjenoppleve en type filmfascinasjon som kun slektsledd et par generasjoner tilbake har vært forunt.

Som i ”Ida” spiller musikken en helt sentral rolle for filmopplevelsen, men her i enda større grad. Når filmen starter i 1948 er Wiktor ute på den polske landsbygda og gjør opptak av folkemusikk, for å berge den for ettertiden. Han er en slags folklorist som vil dokumentere tidligere tiders sang- og musikktradisjon. Samtidig blir han kunstnerisk leder for et ensemble som fremfører den samme musikken. Det er her han kommer i kontakt med Zula, som møter på audition og blir tatt opp i ensemblet.

Wiktors og Zulas ensemble gjør stor suksess, og myndighetene ser at dette kan bli et nasjonalt ikon som kan brukes i propagandaformål. Her kommer det inn en statlig administrator som ser til at ensemblet utvider repertoaret med ideologisk korrekte nummer, samtidig som det politiske grepet blir viktigere da ensemblet begynner å opptre i andre land i Øst-Europa.

Vi trenger ikke å referere så mye mer av handlingen. Dette blir på mange måte Joanna Kuligs store film. I rollen som Zula leverer hun bl.a. det cooleste jazz-nummer fremført på film i nyere tid, og er ellers helt fantastisk i rollen. Kulig hadde en mindre roller i ”Ida”, men får vise sitt fulle talent her. 






(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 17. november 2018)

tirsdag 9. oktober 2018

Fornærmelsen



«Fornærmelsen»
Original tittel: L´insulte
Regi: Ziad Doueiri
Lengde: 1 t 53 min.
Produksjonsår: 2017

Denne libanesiske filmen var nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Handlingen utspiller seg i Beirut, og viser hvor politisk og kulturelt splittet det libanesiske samfunnet er, og hvor lite som skal til for å sette fyr på konfliktene som ligger og syder under overflaten.

Regissøren Ziad Doueiri har filmutdanning fra USA, og har vært kameramann for Quentin Tarantino på filmer som «De hensynsløse» og «Pulp Fiction». Her har han vendt hjem og tatt tak i dype traumer som ulike befolkningsgrupper strir med. Styrken til fiksjonsfilmen, til forskjell fra en dokumentarisk film, er at Doueiri her får personifisert og menneskeliggjort konfliktene, på en måte som gjør oss i stand til å se saken fra begge sider.

Det hele starter tilsynelatende som en bagatell. Den libanesiske huseieren Tony heller vann på den palestinske ingeniøren Yasser, som gjør utbedringer på huset hans. Et vannrør som stikker ut er ikke etter forskriftene, og Yasser starter uanmeldt å reparere det. Var det et uhell eller ikke? Yasser blir forbannet og kaller Tony «jævla kødd».
Tony bor i et kristent nabolag, mens Yasser er palestiner og bor i en palestinsk flyktningeleir. Tony er sterk tilhenger av en kristen politiker som er populær pga. sin skarpe tone mot palestinerne, som omtales som inntrenger i Libanon. Som seere havner vi dermed midt i den betente innenrikspolitiske stridigheten, som gjør Libanon og Beirut til slik et brennbart område.

Denne fornærmelsen krever en oppreising! Dermed går Tony til Yassers arbeidsgiver og krever en unnskyldning. Arbeidsgiveren gjør flere forsøk på å skvære opp mellom de to stolte mennene, men uten å lykkes. Saken eskalerer og havner i rettsvesenet. Etter en stund blir dette en sak som opptar hele det libanesiske samfunnet.

Som sagt evner Doueiri å gripe fatt i det menneskelige dramaet bak de politiske konfliktene, noe som gjør at du kan føle sympati med begge parter etter hvert som du får mer og mer kjennskap til den enkeltes skjebne. Mennene, og familiene, er hver på sitt vis innelåst i en arvet og betent strid, som gjør at de selv ikke er i stand til å se galskapen i sin egen adferd. Eller kanskje gjør de nettopp det, til slutt?



(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 6. oktober 2018)