tirsdag 12. desember 2017

Neruda



”Neruda“
Regi: Pablo Larraín
Lengde: 1 t. 47 min
Produksjonsår: 2016

Den chilenske dikteren Pablo Neruda, som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1971, var også politiker. Han var med i kommunistpartiet, og var valgt inn i Senatet. Da kommunistpartiet ble forbudt i Chile i 1948 måtte Neruda gå under jorden, politiet var på jakt etter ham.

Filmen ”Neruda” utspiller seg nettopp i 1948, og vil møter dikteren (som egentlig het Ricardo Eliezer Neftalí Reyes y Basoalto, ”Neruda” var et kunstnernavn) i det forbudet inntreffer. Filmen veksler på å være et portrett av dikteren (spilt av Luis Gnecco, for øvrig svært lik den virkelige Neruda) og politiinspektøren Óscar Peluchonneau (Gael García Bernal, kjent fra filmer som ”Motorsykkeldagbøkene” og ”Babel”), som får i oppdrag å pågripe ham.

Jeg har ikke særlig kunnskap om verken diktningen til Neruda eller om de faktiske hendelsene som er utgangspunkt for filmen. Hva som er fakta og hva som er fiksjon kan jeg derfor ikke bedømme. På litt snodig vis er det politiinspektør Peluchonneau som fremstår som den mest interessante karakteren her, med sine personlige motiver for å ofre seg i politirollen, og det var kanskje ikke meningen?

Neruda selv fremstår som en levemann, en som liker å være i sentrum for oppmerksomheten og som vet å ta for seg av livets goder. Akkurat dette blir et problem når mannen helst skal holde seg i skjul og ligge laft. Men at han er elsket av folket kommer tydelig frem i filmen.

”Neruda” makter ikke å gripe helt, historien er i utgangspunktet interessant, men filmen gjør ikke noe varig inntrykk.




(sett på Bergen Kino, KP4, lørdag 9. desember 2017)

tirsdag 28. november 2017

The Killing of a Sacred Deer



«The Killing of a Sacred Deer»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 2 t 1 min.
Produksjonsår: 2017

Som i Lanthimos forrige film “The Lobster” er det Colin Farrell som har den mannlige hovedrollen, nå som hjertekirurgen Stephen Murphy. Konen Anna (Nicole Kidman) er øyenlege, og sammen har de datteren Kim på 14 og sønnen Bob på 12. Denne kjernefamilien har tilsynelatende alt på plass, der de bor i et stort og flott hus i et pent strøk av byen. 

Tidlig i filmen ser vi imidlertid Stephen møte unggutten Martin på 16. Det er uklart for seerne hvilken relasjon det er mellom de to, men gradvis forstår vi at Martin er den aktive parten, og at han presser seg på. Det blir flere møter, og vi forstår at Stephen ikke føler behov for å fortelle andre om disse møtene. Men Martin lar seg ikke stoppe så lett. Han kommer f.eks. uanmeldt til sykehuset når Stephen er på vakt, og han lar seg ikke avvise. Stephen er ikke klar over Martins motiver i starten, og for å være hyggelig inviterer han Martin hjem på middag, slik blir barna også kjent med Martin. Datteren Kim blir raskt forelsket i den litt eldre Martin, som i starten fremstår som svært høflig og sympatisk.

Det viser seg at relasjonen mellom Stephen og Martin har å gjøre med at hjertekirurgen opererte Martins far, og at pasienten døde. Det er dette som gjør at Stephen i utgangspunktet føler sympati med gutten. Etter hvert skjønner vi imidlertid at Martin anklager kirurgen for dødsfallet, ja at han rett ut mener at Stephen har drept faren. Dette gjør at historien tar en ny og dramatisk vending.

Som i «The Lobster» er det klart at vi ikke befinner oss i et helt realistisk univers. Martin må være i besittelse av overnaturlige evner, noe han benytter for å hevne seg på Stephens familie. Det er også noe i selve spillestilen som gjør at du ser parallellen til «The Lobster». Mye av dialogen fremføres på en underlig, nærmest lidenskapsløs måte. Dette bidrar til det lett underlige inntrykket som filmen formidler. Selv om filmen bruker god tid før den kommer frem til de første dramatiske vendingene, er det hele tiden noe urovekkende som ligger under og som skaper en lavmælt spenning.

«The Killing …» blir likevel ikke den ultimate filmopplevelsen. I forhold til «The Lobster» beveger denne filmen seg på en skala nærmere normalen, på tross av sine ikke-realistiske innslag. Spillestilen er heller ikke så outrert som i «The Lobster». Selv om Farrell og Kidman er de store stjernene så er det Barry Keoghan, i rollen som Martin, som gjør sterkest inntrykk. Keoghan ble sist sett i «Dunkirk». Jeg tipper at han har en stor skuespillerfremtid foran seg.




(sett på Bergen Kino, KP6, lørdag 25. november 2017)

tirsdag 7. november 2017

Skyggenes dal



«Skyggenes dal»
Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2017

«Skyggenes dal» er debutfilmen til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen. Broren Marius er fotografen. Begge er utdannet fra den nasjonale filmskolen i Łódź i Polen. Brødrene Matzow Gulbrandsen har laget flere kortfilmer tidligere. Denne filmen har det tatt flere år å fullføre, først og fremst i mangel på finansiering.

Handlingen utspiller seg i en bygd i Rogaland. Hovedpersonen Aslak er 6 år og det meste av fortellingen sees fra hans synsvinkel. Han bor alene med moren, i et hus tett ved skogen. Han har en storebror, men vi skjønner raskt at noe er galt. Rommet til broren står tomt, og Aslak får beskjed fra moren om ikke å gå inn der. Selvsagt virker dette ekstra spennende på ham.

Flere bønder opplever at sauer forsvinner. Flere sauekadavre blir funnet, og på praten mellom de voksne skjønner vi at de mistenker at ulv er på ferde. Men siden det er 6 år gamle Aslak som tolker det blander han disse hendelsene sammen med eventyret om en varulv som en eldre lekekamerat finner i en bok. Når Aslak sin hund forsvinner drar Aslak ut for å lete etter ham, og han er modig nok til å gå inn i skogen.

Den ytre handlingen er enkel. Det som gir filmen kvaliteter er naturscenene, der mye skjer i eller ved skogen. Her er påvirkningen fra den polske filmskolens tradisjoner tydelig. Det ligger et slør av europeisk kunstfilm i disse bildene. Så er da filmen også blitt lagt merke til internasjonalt under tittelen «Valley of Shadows», hvor referanser til både Andrej Tarkovskij og Ingmar Bergman er brukt. Ellers er filmen påtakelig dyster, eller mørk, noe ikke minst lydsporet bygger opp rundt. 

Det er her det skurrer for meg. Angivelig skal dette være en barnefilm med 9 års grense. Det er vanskelig å tro at så små barn kan få noe særlig ut av «Skyggenes dal». Til det er fortellingen for langsom, og ikke minst … filmens mørke stemning må virke truende eller skremmende. Motsatt blir filmen for enkel for et voksent publikum. Det er rett og slett uklart for meg hvem målgruppen for filmen kan være. 

Som det ofte klages på i norsk film er også deler av dialogen ikke særlig godt fremført, tidvis blir det for stivt og kunstig. «Skyggenes dal» er en film jeg sikkert hadde likt godt, hvis «barnefilm»-elementene var fjernet, og regissør og manusforfatter hadde tenkt et voksent filmpublikum isteden. Nå faller denne filmen litt mellom to stoler.




 (sett på Bergen kino, KP6, lørdag 4. november 2017)

tirsdag 24. oktober 2017

Om kropp og sjel




«Om kropp og sjel»
Originaltittel: Testről és lélekről
Regi og manus: Ildikó Enyedi
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Her er en film som makter å løfte en enkel kjærlighetshistorie mellom to voksne, ensomme mennesker opp på et høyere nivå. De to synes ubehjelpelige hver på sitt vis, ute av stand til å nærme seg hverandre. Men noen besynderlige hendelser skaper et fellesskap som til slutt forener dem.

Filmen åpner med noen vakre og vare skogsscener med to hjorter, som viser seg å ha en helt spesiell betydning i historien som fortelles. Slik skapes en slående kontrast til miljøet hvor filmen ellers utspiller seg; nemlig på et slakteri i Budapest. Her skal den nye kvalitetskontrolløren Maria (Alexandra Borbély) sørge for at alle produktene tilfredsstiller de gitte kvaliteter før de sendes ut på markedet. 

Det blir raskt klart at Maria er en pertentlig fagperson som følger instruksene til fulle, noe som tydeligvis ikke er helt som slakteriet er vant med. At Maria heller ikke glir inn i arbeidsmiljøet på en naturlig måte, som følge av en stiv og formell fremtoning, gir henne en vanskelig start.

Eller er hun bare sjenert? Økonomisjefen Endre (Géza Morcsányi) blir tiltrukket av denne sosialt hjelpeløse kollegaen. Endre er kanskje 15 år eldre og bor alene. Han er heller ikke uten lyter, en ubrukelig venstrearm henger og dingler langs kroppen. Fra sin posisjon på kontoret observerer han hvordan den nye kvalitetskontrolløren fryses ut og drives gjøn med. 

Det er særlig Maria som fascinerer. Gradvis blir vi kjent med et menneske som kan være traumatisert fra barndommen av, i hvert fall går hun ennå til en psykolog som hun tydeligvis har hatt et svært langt forhold til. Eller kanskje har Maria en form for autisme? Hun avslører en stenografisk hukommelse, er rigid og regelorientert, og forstår ikke sosiale spilleregler. Aspergers syndrom? Dessuten lider hun av berøringsangst.

Et tyveri av medisiner starter en etterforskning, og det er denne etterforskningen som gjør at Endre og Maria blir klar over at de deler noe felles. Mer kan ikke sies uten å ødelegge sentrale poenger i fortellingen.

«Om kropp og sjel» vant Gullbjørnen i Berlin i år. Filmatisk oppstår det fine kontraster mellom scener fra slakteriet og de naturidylliske fra skogen. Kjærlighetshistorien mellom Maria og Endre rører seerne, den fortelles med klokskap i både manus og regi av Ildikó Enyedi.




 (sett på Bergen kino, KP4, lørdag 21. oktober 2017)

onsdag 18. oktober 2017

The Square



«The Square»
Regi og manus: Ruben Östlund
Lengde: 2 t. 22 min.
Produksjonsår: 2017

Her har vi årets Gullpalmevinner fra Cannes. Svenske Ruben Östlund har gjort seg bemerket som en original filmskaper. Hans spillefilmdebut fra 2004, «Gitarmongo», hadde stor underholdningsverdi, med sin kvasi-dokumentariske skildring av ymse eksistenser litt på siden av det ordinære samfunnet. Siden har Östlund laget tre langfilmer til, med «Turist» fra 2014 som den siste og mest «normale» i rekken.

Med «The Square» har Ruben Östlund funnet tilbake til den sunne og kreative galskapen som lå bak «Gitarmongo», uten at de to filmene på noen som helst måte kan sammenliknes. «The Square» er både en satirisk kommentar til den moderne kunstverden og en skarp samtidsskildring. 

Gjennomgående er filmen preget av høy underholdningsverdi, ikke minst på grunn av en serie mer eller mindre «gale» opptrinn. «The Square» er sånn sett et overskuddsprodukt fra en kreativ hjerne, der Östlund i tillegg til regi også er ansvarlig for manus.  

Hovedpersonen Christian (Claes Bang) er direktør ved samtidskunstmuseet X-Royal. Her vises moderne kunst, innpakket i det typiske kuratorspråket som er akademisert og teoretisert tett innpå parodien. Det er lett å ironisere og skape morsomheter ut av dette, noe som Östlund også gjør. Christian er ellers en kulturdirektørtype det er lett å kjenne igjen fra tilsvarende institusjoner. Vi får også et fornøyelig møte med reklamebransjen, i form av to pr-rådgivere som er innleid for å skape oppmerksomhet rundt kunstverket som har gitt filmen sitt navn.

Handlingen blåses skikkelig i gang av et opptrinn ute på gaten, der en livredd kvinne flykter skrikende fra en brølende og truende mann. Christian og en forbipasserende havner tilfeldig i denne situasjonen, som blir retningsgivende for mye av den påfølgende handlingen i filmen.

Som sagt er det scener i «The Square» som føles litt grensesprengende, mer i kraft av å overraske, og dermed begeistre denne kinogjengeren, enn faktisk å være det. Filmen oppleves som et friskt pust, et kjærkomment møte som klarer å begeistre. Det er ikke så ofte det skjer.




(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 14. oktober 2017)