søndag 16. februar 2014

Her



Originaltittel: Her
Regi: Spike Jonze
Lengde: 2 t. 6 min.
Produksjonsår: 2013

Her er en film det virkelig er grunn til å ha forventninger til! Ikke først og fremst fordi den er Oscar-nominert, men fordi regissør Spike Jonze har regissert filmer som ”Beeing John Malkovich” og ”Adaptation” fra før, filmer som virkelig skiller seg ut i den ganske så main-stream orienterte amerikanske filmindustrien. Begge disse har manus skrevet av CharlieKaufmann, og er intellektuelt sprelske og rimelig nyskapende, i tillegg til å være svært underholdende.

”Her” er imidlertid fullt ut Spike Jonze ansvar, dvs. at han både har skrevet manus og regissert. Utgangspunktet er originalt nok (en ide sprø nok til at Charlie Kaufmann kunne ha klekket den ut). Theodore (Joaquin Phoenix), lever av å skrive rørende, personlige brev for folk, ved hjelp av et sofistikert tale-til-håndskrift-til-utskrift program. Han sitter i et kontorlandskap sammen med mange andre og deklamerer personlige, rørende brev på bestilling. Enkelte kunder har han hatt i årevis, og han kjenner dem derfor svært godt.

Handlingen er lagt til fremtiden, en nær fremtid, så nær at filmen knapt kvalifiserer for science fiction. Det som finnes av nye hjelpmidler er stort sett nye dataprogrammer. Filmens karakterer går litt merkelig kledd, nærmest kjedelig 50-/60-talls stil. Filmens bilder er også underlagt en slags matt glans, noe som muligens skal understreke karakterenes sinnsstemning … det hele er lettere sløret, matt, dust … Faktisk grep jeg meg i å ønske at fotografen kunne variert litt mer.

Filmen markedsføres som en romantisk komedie. Akkurat det går ikke helt hjem hos meg. Vel er det romantikk og komedie innimellom, men mest av alt skildrers Theodors grunnleggende ensomhet i en teknifisert verden. Theodor er midt i 30-årene, har et par avsluttede forhold bak seg, og lever et liv der jobben avløses av ensomhet hjemme i leiligheten, der han bl.a. fordriver tiden med avanserte dataspill.

Vendepunktet i livet inntreffer da han kjøper et nytt operativsystem – OS. "Samantha" er et intuitivt og selvstendig dataprogram, som kommuniserer med Theodore via en livlig, kvinnelig stemme (Scarlett Johansson). Raskt skjønner Theodor at dette er noe helt nytt, og han utvikler et personlig og nært forhold til ”Samantha”. Gradvis forveksler han operativsystemet med et virkelig menneske, for dette dataprogrammet er virkelig intelligent og følsomt. På et tidspunkt forteller han sine venner at hans nye kjæreste er et OS, og at det er et perfekt forhold. God sex opplever han også med ”Samantha”.

Dette skal vi muligens le av. Men filmen lodder nok dypere enn som så. Spike Jonze film er ikke så sprø og leken som filmene der Charlie Kaufmann skrev manus, og det gjorde meg nok en smule skuffet. Hadde faktisk ventet litt mer weird stuff enn det jeg fikk servert her. Det var også rart å se Joaquin Phoenix i rollen som Theodore etter å ha sett ham briljere i ”The Master”, Phoenix er neste ugjenkjennelig.   



(sett på Bergen kino, KP 9, fredag 14. februar 2014).

onsdag 12. februar 2014

678 Kairo



Regi: Mohamed Diab
Lengde: 1 t. 39 min.
Produksjonsår: 2010

Denne filmen forteller historien om tre kvinner som alle opplever ulike former for seksuell trakassering og overgrep i dagens Kairo. De tre kvinnene tilhører ulike sosial lag, så filmskaperen vil vise at dette er et gjennomgripende samfunnsproblem, uavhengig av klasse.

Historien er ganske snedig fortalt, ved at de tre kvinnen først presenteres uavhengig av hverandre. Men på et tidspunkt knytter filmen de tre sammen i en episode i byens kaotiske trafikk, og fra dette tidspunktet tar kvinnen kampen opp sammen. 

«678 Kairo» ble laget før den arabiske våren, og viser et samfunn med alvorlige problemer. Her er det ikke den politiske situasjonen som er tema, men kvinnenes stilling. Den velstående kvinnen blir overfalt av en flokk fotballsupportere, arbeiderkvinnen opplever at menn beføler henne på de overfylte bussene, og den unge, mer frigjorte kvinnen blir overfalt av en bilist ute på gaten. Felles for dem er at de opplever seg selv som fritt vilt for menn som ikke har noen respekt for dem, og at de heller ikke får støtte fra sin egen familie.

Filmens tema er egentlig ganske sjokkerende, den viser et totalt skakkjørt samfunn med holdninger som knapt er til å fatte for oss på denne kant av verden. Denne sosialrealistiske skildringen viser en avgrunn mellom vestlige idealer og virkeligheten i det arabiske Egypt. Filmen tar utgangspunkt i faktiske hendelser. Det eneste oppmuntrende med disse historiene må være at noen nå begynner å reagere på forholdene og våger å konfrontere de forkastelige holdningene som preger samfunnet.


tirsdag 4. februar 2014

Manhattan



Regi: Woody Allen
Lengde: 1 t. 36 min.
Produksjonsår: 1979

For mange, meg selv inkludert, er dette høydepunktet i Woody Allens omfangsrike filmproduksjon. «Manhattan» er en velskrevet romantisk komedie som samtidig er en kjærlighetserklæring til byen New York. Ja, «Manhattan» er selve New York-filmen, der den elegant bruker storbyens ikoniske kjennetegn som ramme rundt fortellingen.

Filmens første 7-8 minutter setter standarden. I kontrastfulle sort-hvitt bilder sveiper kameraet over et utvalg scener fra byen. Skyskrapernes skyline, soloppgang i Central Park, Staten Island fergen som legger til kai, diverse gatebilder, Brooklyn Bridge osv. liksom kjærtegnes av kamera, alt mens en voice over (Woody Allen i hovedrollen som forfatteren Isaac) leser flere mulige åpninger på romanen han holder på å skrive, en roman som tydeligvis aspirerer å være selve New York romanen, boken som skal vise forfatterens kjærlighet til byen han bor og virker i. Disse ikoniske bildene akkompagneres av George Gershwins «Rhapsody in Blue», og en av filmhistoriens mest effektive åpningssekvenser er satt.

Det er nesten umulig å forestille seg en karakter som Isaac (eller andre Woody Allen-karakterer) utenfor dette urbane miljøet, hovedsakelig lokalisert på Manhattan, bydelen vi gjerne forbinder med New York. Det er som om disse folkene utelukkende kan bo og leve akkurat her, det er vanskelig å forestille seg disse personene ute på prærien eller nede i Sør-statene, eller i noe annet amerikansk miljø for den saks skyld, de er uløselig knyttet til det intellektuelle, urbane middelklassemiljøet de befinner seg i, med alle sine kulturelle referanser og preferanser. For disse menneskene er Central Park det nærmeste de kommer natur, utenfor byens gater, restauranter, kinoer og gallerier vil de være hjelpeløse.

Isaac (Woody Allen) er forfatter, men tjener sine penger på å skrive manus for TV, noe han avskyr, siden dette ikke er høykulturelt nok. Isaac er 42, men har et forhold til 17 år gamle Tracy (Mariel Hemingway) som går siste år på videregående. Aldersforskjellen plager ham, men ikke henne, og tilsynelatende heller ikke Isaacs jevnaldrende venner, en observasjon som umiddelbart får meg til å tenke at 1979 ikke er 2014, og at det i dag neppe hadde vært mulig å slippe unna med et så umake kjærlighetsforhold i film, uten at dette hadde blitt problematisert med en helt annen vinkling. Uansett, Isaac har det strålende seksuelt med Tracy, men muligens ikke intellektuelt.

I hvert fall faller han for Mary (Diane Keaton), en dame som han først reagerer på med avsky, siden hun snakker ned alle de kulturelle heltene hans (Ingmar Bergman, Heinrich Bøll, Vincent van Gough osv …). På toppen av det hele er Isaac plaget av at hans ex-kone (Meryl Streep) skriver bok om ham, en bok som avslører intime detaljer fra deres samliv. Ex-konen (egentlig ex-kone nr. 2) har gått fra ham til fordel for en annen kvinne (!), noe som Isaac opplever som seksuelt ydmykende.

Denne heller intrikate historien får manusforfatteren Allen til å briljere. Selvfølgelig er filmen full av minneverdige replikkvekslinger og one-linere, noe som gjør at filmen er velegnet til utallige gjensyn. Dette må være sjette eller syvende gangen for min del. Fremdeles lar jeg meg overraske og begeistre!