tirsdag 26. juli 2016

Flukten



Originaltittel: "Tjuvheder"
Regi: Peter Grönlund
Lengde: 1 t. 36 min.
Produksjonsår: 2015

Filmens store styrke er det realistiske inntrykket den gir av rusmisbrukernes daglige kamp for å overleve. Både miljøskildringen og skuespillerne imponerer, og etterlater et preg av autensitet, i en grad som man sjelden opplever i kinosalen.

Hovedpersonen Minna er en godt voksen rusmisbruker, som i filmens åpningsscene er i ferd med å bli kastet ut av leiligheten pga. manglende betaling av husleie. Hun står plutselig igjen med noen få eiendeler alene på gaten, inkludert en katt i bur. Etter å ha overnattet på et hybelhus kommer hun i kontakt med den jevngamle alkoholikeren Katja, som finner et tilfluktssted for dem på en provisorisk campingplass, der andre rusmisbrukere bor på nåde for myndighetene. Stedet drives på en indre justis, der ”alle hjelper hverandre”, noe som viser seg ikke å være i samsvar med virkeligheten. Å bo blant narkomane og alkoholikere er tvert imot alles kamp mot alle.

For å finansiere rusmisbruket raner Minna en annen i miljøet. Det hun ikke vet er at denne er langer for en fryktet skikkelse i narkomiljøet, en karakter som vil skremme vannet av de fleste om du møter ham på gaten. Raner du en av hans folk er du i alvorlig trøbbel. For å betale tilbake blir Minna selv langer og vikler seg stadig lengre ned i håpløsheten.

De fleste av skuespillerne er tydeligvis ikke utdannet ved teaterskolen, men tilhører selv rusmiljøet. Du kjenner igjen karakterene fra Nygårdsparken eller STRAX-huset, og du får et innblikk i hvilken stressende hverdag disse lever i. En rusmisbruker har aldri fri, det går 24/7, inntil mange bukker under. ”Flukten” klarer å formidle dette livet på en overbevisende måte.

Peter Grönlund (f. 1977) har brukt sin erfaring fra sosialarbeid og rusomsorg i arbeidet med ”Flukten”, som er hans første spillefilm. Han står også ansvarlig for manus. En imponerende regidebut har det blitt.




(sett på Bergen kino, KP7, mandag 25. juli 2016)

søndag 17. juli 2016

Historien om den sjenerte giganten



Originaltittel: Fusi
Regi: Dagur Kári
Lengde: 1 t. 34 min.
Produksjonsår: 2015

Ny prisbelønnet film fra Island, denne gangen vinneren av Nordisk Råds Filmpris for 2015. ”Historien om den sjenerte giganten” er den norske tittelen, mens den islandske originaltittelen bærer hovedpersonens navn – ”Fusi”. Den engelske tittelen er for ordens skyld ”Virgin Mountain”, noe som henspiller på hovedpersonens fremtoning som et fjell av en mann, samt hans manglende erfaringer med kvinner.

Fusi er en mann i 40-årene som bor hjemme hos mor. Han jobber som bagasjesjauer på flyplassen, på fritiden går tiden med til å rekonstruere historiske slag fra 2. verdenskrig hjemme i stuen. Dette er altså en mann som leker som en gutt fremdeles. Det er ikke noe som tyder på at Fusi er ”tilbakestående”, men han mangler helt klart visse sosiale ferdigheter. Likevel virker det som om livet hans er noenlunde greit. Ting tar en ny vending den dagen morens kjæreste gir ham et gavekort på et kurs i Line Dance. Meget motvillig møter han opp, men snur i døren. Likevel fører dette fremstøtet til at han får kontakt med en kvinne, og ting begynner å utvikle seg i en helt uventet retning.

Filmen har sin store styrke i portrettet som tegnes av hovedpersonen Fusi. Dette er en filmkarakter du er nødt til å bli glad i. De fleste kjenner gjerne en eller flere voksne menn som faller gjennom i det sosiale spillet, som ikke har noen karriere, ikke kone eller kjæreste eller egne barn. Vel, Fusi er en slik en. Han har heller ikke nok vett til å avslå tilbud om å leke med barn i nabolaget, noe som til slutt gjør ham sosialt stigmatisert. Legg også til at kollegaene liker å erte og mobbe ham, og du kan lett forestille deg en taperkarakter.

Men Fusi har mange sterke sider, han er praktisk anlagt, fikser ting, og han har nok grunnleggende sett også en tro på seg selv. Han har derfor ressurser å mobilisere når han for første gang i livet må kjempe for kjærligheten. Det Fusi mangler av talegaver kompenserer han med gode gjerninger. Fusi er rett og slett en mann med et stort hjerte. Et stort hjerte skjult i en like stor kropp.

Filmen er både skrevet og er regissert av Dagur Kári, hans fjerde langfilm siden debuten i 2003. Han står også bak filmmusikken, som ett av to medlemmer i elektronikaduoen ”Slowblow”. Gunnar Jónsson er det perfekte valg i rollen som Fusi, og prestasjonen sikret ham prisen som beste skuespiller ved Tribeca Film Festival i NYC. 




(sett på Bergen kino, KP4, fredag 15. juli 2016)

onsdag 13. juli 2016

Småfugler



Originaltittel: Þrestir
Regi: Rúnar Rúnarsson
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Rúnar Rúnarsson har både skrevet, produsert og regissert dette islandske dramaet, som for det meste utspiller seg i en liten bygd nord på Island, der det meste av næringslivet er konsentrert rundt fiskebruket.

16 år gamle Ari bor i Reykjavik, men rykkes opp med roten da moren bestemmer seg for å dra utenlands sammen med sin nye mann. Ari må motvillig flytte til faren, som han har hatt lite kontakt med de siste årene. Han pakker en koffert og en sekk og tar fly nordover. Far og sønn møtes med et håndtrykk, og bilturen videre mot bygden preges av at de to er blitt fremmede for hverandre.

Ari får et tøft møte med sitt nye hjem. Farens hus er stort, men forfallent. Han får stadig besøk av drikkekompiser, og fyll og fest er tydeligvis det som preger livet utenom arbeidet på fiskebruket. Lyspunktet for Ari er farmoren, som er oppriktig glad for å se ham igjen.

Filmen kan sees på som et far-og-sønn-drama, men er også en skildring av ungdomstid og alt den innebærer av utfordringer. Miljøskildringen er røff, det står litt i stil til landskapet. Rusmisbruk og seksuelle overgrep er en del av hverdagen tydeligvis. Selv om det er filmet under sommertiden kan vi levende forestille oss hvor tøft det må være i dette lille samfunnet på vinterhalvåret. 

Filmen har vunnet flere priser internasjonalt. Den er satt opp på norske kinoer av Arthaus, etter å ha blitt stemt frem som vinner av 100 filmentusiaster som årets sommerfilm. Men det er alt annet enn sommerstemning som preger denne filmopplevelsen.




(sett på Bergen Kino, KP4, tirsdag 12. juli 2016)