søndag 27. november 2016

Nocturnal Animals



”Nocturnal Animals”
Regi: Tom Ford
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2016

Tom Ford debuterte som regissør i 2005 med den svært stilsikre ”A Single Man”. Ford hadde en fortid som klesdesigner for prestisjemerker som Gucci og Saint Laurent, og debutfilmen var så til de grader en manifestasjon av god smak og elegant overflate, men hadde absolutt psykologisk dybde. ”A Single Man” var rett og slett en sensasjon.

Så har det altså gått over ti år før Ford regisserer sin film nr. 2. Han ikke bare regisserer, han er også produsent og manusforfatter. Manuskriptet er basert på romanen ”Tony and Susan” av Austin Wright. Film nr. 2 fra Ford er blitt en blandet opplevelse, selv om den er solid på mange måter så mangler det liksom det lille ekstra som kan løfte den over i klassen for riktig store filmopplevelser.

Hovedpersonen er Susan (Amy Adams), eier av et ganske så avantgardistisk kunstgalleri. Filmen starter med en åpning av en ny utstilling, og akkurat åpningsscenen kan få deg som seer til å håpe på at Ford følger opp det filmatisk høye nivået fra ti år tilbake. Det er billedsterkt, spektakulært og passelig frastøtende vulgært. Men selv om begynnelsen er sterk så tar både historien og billedspråket snart en annen retning.

Susans ekteskap med sin travle ektemann skranter, snart skjønner vi at han er utro. Samtidig mottar Susan et manuskript i posten, fra hennes ex-mann Edward (Jake Gyllenhaal), en forfatterspire hun forlot for 20 år siden fordi hun rett og slett hadde mistet troen på ham. Manuset er romanen ”Nocturnal Animals” - eller ”Nattdyr” (det virker forresten som det er slutt på at engelske filmtitler oversettes). Susan ligger ganske ulykkelig i sengen da hun begynner å lese det tilsendte manuskriptet.

I fortsettelsen hopper filmfortellingen frem og tilbake mellom Susans liv og fortellingen i boken. I bokens historie følger vi en kriminalhistorie fra øde landeveier i Texas, der en familie på biltur (far, mor og datter) trakasseres og overfalles av en gjeng bøller, med tragisk utfall. I fortsettelsen blir historien til en hevnfortelling, og rikelige doser spenning og vold benyttes. Det er kanskje denne parallelle historien som ikke helt klarer å begeistre meg. Denne krimfortellingen har vi liksom sett før. Karakterene er litt for mye klisjeer til at jeg klarer å la meg rive med. Samtidig skjønner Susan at hun gjorde en tabbe den gang hun forlot Edward, men nå har hun en mulighet til å møte ham igjen.

Selv om også ”Nocturnal Animals” har mange billedlige kvaliteter er det som om manuset, eller historien, ikke henger helt sammen. Som sagt; filmen er ikke helt vellykket. Eller skal vi skylde på romanen den er basert på?




(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 26. november 2016)

søndag 20. november 2016

Etter stormen



”Etter stormen”
Originaltittel: Umi yori mo mada fukaku
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 1 t. 57 min.
Produksjonsår: 2016

Japanske Hirokazu Kore-eda fortsetter å lage film med utgangspunkt i tilsynelatende helt vanlige familier, der tre generasjoners samspill rundt hverdagslige hendelser som regel danner en slags basis. I fjor laget han ”Søstre”, en film som jeg selv syns ble for tam og lettere kjedelig. Langt bedre likte jeg ”Som far, så sønn” (2013), mens ”Still walking” (2008) fremdeles er min favoritt blant Kore-edas filmer.

I ”Etter stormen” møter vi igjen tre generasjoner japanere i et hverdaglig drama. Som i tidligere filmer er det heller ikke her den store dramatikken som styrer handlingen, filmfortellingen går ganske så rolig og bedagelig fremover mens vi gradvis blir kjent med hovedpersonene. Det som mangler i ytre dramatikk kompenseres av et sterkt blikk for detaljer, av særegenheter og inngrodde vaner ved karakterene, det er vel i bunn og grunn dette som gjør at filmene oppleves som så menneskelige (i mangel på et bedre ord).

Det er den 50 år gamle sønnen som trer frem som hovedpersonen i filmen. Ryota er forfatter, men det er snart 15 år siden han ga ut sin eneste roman. Til daglig livnærer han seg som privatdetektiv, ansatt i et byrå som stort sett spionerer på utro ektefeller. Ryota er en ikke spesielt strukturert person som er i konstant pengetrøbbel, hovedsakelig fordi han ligge runder for gambling. Pengene forsvinner på veddeløpsbanen og i kiosker som selger lottokuponger. Så mye skriving blir det ikke tid til, Ryotas forfattekarriere er definitivt på nedadgående.

Han gamle mor har nettopp blitt enke, og dette gjør at Ryota avlegger henne et sjeldent besøk. Det viser seg at moren rett og slett er lettet over at faren er borte, samlivet som har vart i 50 år har tydeligvis tært på tålmodigheten hennes. Det virker som om Ryota er en kopi av sin avdøde far, en mann som også lå under for gambling og som bidro lite. Ryota står på dårlig fot med sin søster, og han er skilt fra Kyoko, som han har sønnen Shingo med. At Ryota ligger på etterskudd med betaling av barnebidrag gjør at ex-konen truer med å nekte ham besøksrett til gutten.

Ryota er altså en presset mann, men han er likevel ikke en som anstrenger seg for mye. Hirokazu Kore-edas fortellerstil er stort sett fri for sterke og følelsesladde scener, han ser på karakterene med et lett humoristisk og heller medfølende blikk, som om han vil vise oss at helt vanlige mennesker nok har sine svakheter, men at alle likevel kan forstås på sine egne premisser.

”Etter stormen” er to timer hverdagsrealisme som likevel har en slags magi over seg, en ganske fengslende filmfortelling fra den japanske hverdagen, der folk i bunn og grunn er lett gjenkjennelige også for oss.





  (sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 19. november 2016)

tirsdag 1. november 2016

Dagen i morgen



«Dagen i morgen»
Originaltittel: L'Avenir
Regi: Mia Hansen-Løve
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2016

Denne franske filmen er på mange måter Isabelle Hupperts film. Hun er sentral i så godt som alle scener og må ta hovedæren for at filmen ble en o.k. opplevelse. Huppert er faktisk 63 år, helt utrolig. Men når man ser på hva hun har gjort siden debuten i 1971 (!) så er det klart at hun er en av de aller største i europeisk film. Det er nok å nevne et par av filmene hun har gjort med Michael Haneke, som «Pianolærerinnen» (2001) og «Amour» (2012) for å skjønne hvor listen ligger.

Her spiller Huppert en filosofilærer på videregående. I åpningsscenen må hun forsere streikende elever som prøver å hindre lærere og medelever å komme seg inn i skolebygningen. For så vidt en dagsaktuell scene, Frankrike er for tiden preget av streiker og demonstrasjoner, bl.a. om retten til gratis utdanning.

Nathalie (Isabelle Huppert) virker rimelig tilfreds med tilværelsen. Ved siden av å undervise skriver hun også lærebok og essays. Når ektemannen Heinz en dag kunngjør at han har truffet en annen og har til hensikt å forlate henne, begynner nedturen. Forlaget bestemmer seg attpåtil for å dumpe henne. Og så er det den alderdomssvekkede moren som ringer til alle døgnets tider og truer med å ta livet av seg. 

Nathalie har det altså ikke lett, men takler det tilsynelatende godt. Hun må definere seg selv og livet sitt på nytt. En tidligere elev har tydeligvis et godt øye til henne, og hun besøker han på en bondegård der han bor sammen med en gruppe anarkister. Noen romanse blir det imidlertid ikke, det litt umake vennskapet forblir på et intellektuelt plan.

I det hele tatt er det lite dramatikk og sterke følelser her. Litt atypisk for å være en fransk film, som ellers gjerne er heftige og temperamentsfulle opplevelser. Nathalie beveger seg i et gjennomgående intellektuelt miljø, der filosofi og bøker er i sentrum. Det virker faktisk som at dette har gitt henne en ballast til å takle motgang. 

«Dagen i morgen» har fått til dels strålende kritikker, og regissør Mia Hansen-Løve regnes som et nytt stjerneskudd. Sant og si har jeg litt problemer med å se denne filmen helt der oppe blant året store filmopplevelser. For meg er det Isabelle Huppert som redder kvelden.





(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 29. oktober 2016)