I, Tonya

«I, Tonya»
Regi: Craig Gillespie
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2017

De fleste som husker OL på Lillehammer i 1994 husker også dramaet som utspilte seg i forkant, mellom USAs to kunstløpdeltakere Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Noen uker før lekene ble Kerrigan angrepet og skadet på trening. Tonya Hardings ex-mann hadde leid en person for å angripe Kerrigan og skade henne, slik at hun ikke kunne stille i OL. Kerrigan kom seg likevel til Lillehammer og tok en sølvmedalje. Hun ble naturligvis folkets helt.

Tonya Harding ble like selvfølgelig folkets hatobjekt nr. 1. Selv om hun ikke hadde noe å gjøre med overfallet på konkurrenten ble hun likevel dømt i etterkant, for å ha løyet under etterforskningen. Tonya Harding ble skandalisert og utestengt fra kunstløpmiljøet på livstid.

I filmen «I, Tonya» får vi se dramaet, og alt som skjedde i forkant, i et helt nytt perspektiv: Tonya Hardings. For oss som bare kjenner historien overfladisk er dette en liten øyeåpner. Tonya Harding var nemlig en person som mot alle odds kjempet seg opp i verdenstoppen i sin idrett, fra et sosialt utgangspunkt hun selv beskriver som «redneck», eller «white trash». Harding var en utypisk kunstløper, nærmest en inntrenger i en idrett dominert av helt andre sosiale miljøer, med helt andre verdier.

Tonja Harding møter på trening i ishallen allerede som 4 åring, og en svært geskjeftig mor krever at hun får innpass, selv om hun er altfor liten. Moren LaVona (Allison Janney) er en knallhard type, som bryter alle regler for god barneoppdragelse. Hun viker ikke unna for fysisk og psykisk mishandling av datteren for å fremme karrieren til Tonja. 

Samtidig ofrer hun alt for at datteren skal kunne drive med idretten. Alt av penger og tid går med. Tonjas drakter sys og designes hjemme, mens konkurrentene kjøper sine. Vi skjønner at Tonjas fattigslige bakgrunn gjør at hun skiller seg ut, og både moren og Tonja selv er fullstendig klar over det.

Som 15-åring treffer Tonja (Margot Robbie) den litt eldre Jeff (Sebastian Stan). De blir et par og de gifter seg svært unge. Dette til tross for at Jeff allerede tidlig i forholdet viser seg å være en voldelig partner. Volden Tonja utsettes for aksepterer hun muligens fordi hun allerede er vant med å bli slått, av moren. Tonja er heller ikke fremmed for voldsbruk, dette speiler nok miljøet. Jeff blir i hvert fall viktig for Tonjas karriere, også etter at de blir skilt. Det er Jeff og en forskrudd kompis som planlegger overfallet på Nancy Kerrigan.

«I, Tonja» er en underholdende og samtidig tankevekkende film. Filmens perspektiv får frem både latteren og alvoret. Tidvis snakker skuespillerne rett i kamera, henvendt til seerne, for liksom å forklare hvorfor de handler som de gjør. Et godt grep. Det er mange skrudde karakterer å feste seg ved her. Du får sympati for Tonja, slik sett fungerer filmen som en slags oppreising for en kvinne som ble både latterliggjort og et hatobjekt. 

Under rulletekstene får vi se korte klipp der de virkelige personene intervjues. Det er tydelig at filmskaperne har etterstrebet stor likhet mellom disse og skuespillerne i filmen. Det gjør filmen enda mer autentisk og troverdig.

(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. februar 2018)