Manila in the Claws of Light

«Manila in the Claws of Light»
Originaltittel: Maynila sa mga Kuko ng Liwanag
Regi: Lino Brocka
Lengde: 2 t. 5 min.
Produksjonsår: 1975
  
Takket være penger fra bl.a. Martin Scorseses “World Cinema Foundation” har denne filmen fått nytt liv på verdens cinemateker. Nyrestaurert og i topp teknisk stand kan vi derfor se det som regnes som filippinsk films internasjonale gjennombrudd, for øvrig den eneste filippinske filmen omtalt i "1001 Movies You Must See Before You Die".

Historien er like enkel som den er klassisk: Julio, en ung gutt reiser til Manila for å lete etter kjæresten Ligaya, som ett år tidligere ble lokket til storbyen fra provinsen, med løfte om jobb. Etter en stund opphører all kontakt, og gutten aner at noe er galt. Jakten på jenten blir filmens overordnede plot.

Men dette er selvsagt ikke en tradisjonell spenningsfilm. Filmens ry og kvaliteter, det som gjør at den vises på cinemateker mer enn 40 år senere, ligger i det usminkede portrettet av Manila på 1970-tallet. Perspektivet er sett nedenfra, fra slummen, der livet er en daglig kamp, og der hver peso har betydning for om familien har mat på bordet eller ikke. Og i jakten på det daglige utkomme må folk slite med arbeidsgivere som utnytter folk rått, eller de må fornedre seg på et lavbudsjetts sexmarked. Ellers er det muligens en overraskelse å se at ikke bare kvinnelig, men også mannlig prostitusjon skildres så åpenlyst i en over 40 år gammel filippinsk film.

Deler av filmen har et dokumentarisk preg. Dette gjelder særlig skildringen av arbeidet på byggeplassene, der arbeiderne jobber så svetten siler under kummerlige og farlige forhold, og fullstendig prisgitt arbeidsgivernes råtne spilleregler. Her kan vi se paralleller til kinesiske Jia Zhangke, som har mange dokumentariske trekk i sine filmer fra det nye Kina. Lino Brocka mikser bilder fra byggeplassen med et støyende lydspor, fylt opp av hamring, boring og generell byggestøy, noe som sterkt bidrar til filmens autentiske preg. 

Personskildringen kan ellers sies å være stereotype. De to fra provinsen er gode og edle mennesker. Her klippes det inn scener fra en idyllisk strand, der de to elskende drømmer om en bedre femtid. Byggeformannen er en personifisert drittsekk, mens kineserne fremstilles som griske og skruppeløse pengefolk. Men virkeligheten er minst like brutal! Denne historien om folk fra provinsen som trekker inn mot storbyen i jakt på et bedre liv utspiller seg daglig over store deler av verden. Tilværelsen er nådeløs og ubarmhjertig.  

I en av filmens sluttscener stormer en gruppe demonstranter med røde faner og bannere gjennom Chinatown, mens de roper anti-kapitalistiske slagord. Et øyeblikk venter jeg at Julio skal slutte seg til demontrantene, og på den måten ta opp kampen mot den sosial urettferdigheten han er usatt for. Tidligere i filmen skildres arbeiderne som solidariske og støttende seg imellom, et signal om at samfunnets bunnskikt er avhengig av hverandre for å klare seg. Men Julio ser ikke muligheten.

Hovedrollene spilles av to av Filippinenes fremste stjerner. Hilda Koronel som spiller Ligaya, var bare 18 år her. Hun har senere spilt i et 40-talls filmer og mottatt en rekke priser. Bembol Roco som spiller Julio, gutten som leter ette Ligaya, ble også en stor stjerne. Han hadde også en viss internasjonal karriere, bl.a. i en viktig rolle i «The Year of Living Dangerously» (1982).

(sett på Cinemateket USF, søndag 19. februar 2017)