To Rome with love

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 47 min.

Produksjonsår: 2012

London, Barcelona, Paris … og her i Roma. Woody Allens lange Europaturne fungerer i det minste som skiftende kulisser til et vant synopsis, for selv om vi nok kan sette pris på andre locations enn de vante Manhattanscenariene, er Woody Allens filmformel alltid lett gjenkjennelig.

”To Rome with love” kan i beste fall betraktes som et hvileskjær mellom den vellykkede ”Midnight i Paris” (2011) og den overraskende ”Blue Jasmin” (2013), som (overraskelse nr. 2) var lagt til San Francisco. Begge disse filmene overgår Romafilmen med glans. Manuset til ”To Rome with love” må Allen ha skrevet på 2-3 dager, siden det bare inneholder vante scener og rollekarakterer, et minste felles multiplum av utallige Allen-filmer fra backkatalogen. Det verste er at dialogene heller ikke holder god standard, vitsene er så uinspirerte og forutsigbare at de bare unntaksvis vekker litt humring.

At filmen hadde en viss kommersiell appell må skyldes de vakre bildene fra Roma. Sjelden har vi vel sett en mer skamløs hyllest av en by som dette. Man skulle tro at Romas turistkontor sto bak filmen, og at hele konseptet i bunn og grunn er produktplassering i widescreen, i uttallige scener kappes skuespillerne i å påpeke byens uovertrufne skjønnhet. Det verste er jo at de har rett.

Som vanlig har Allen lykkes i å få med seg et lite stjernelag på settet. Selvfølgelig er det hyggelig å se Roberto Benigni i sitt naturlige miljø. Men de eneste som i mine øyne virkelig utmerker seg her er to (for meg) ukjente unge, italienske skuespillere (Alessandra Mastronardi og Alessandro Tiberi) som spiller et kjærestepar fra provinsen som har kommet til byen for å starte på nytt. Her aner vi en naturlig friskhet som filmen ellers mangler.