Interiors

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 28 min.

Produksjonsår: 1978

Woddy Allen lagde ”Annie Hall” i 1977 og ”Manhattan” i 1979, begge regnet blant hans aller beste, filmer fulle av humor, fulle av ikoniske stemninger fra Allens favorittby. Men midt mellom disse kom altså ”Interiors”, en helt annen type film.

”Interiors” er et forsøk på å lage et dypt seriøst, alvorstungt familiedrama. Riktignok hadde Woody Allen laget ”The Front” i 1976, så han hadde allerede vist ambisjoner om å lage andre filmer enn komedier. Likevel tok ”Interiors” alvoret over i en ny dimensjon. I etterkant er det interessant å observere at filmen ble tatt godt imot av mange kritikere. Faktisk fikk filmen hele 5 Oscar-nominasjoner, bl.a. for beste manus og regi, men den fikk ingen Oscar-priser.

Kort fortalt handler det om et ektepar i 60-årene, der mannen bestemmer seg for å forlate konen. Deres tre døtre er alle voksne, og far mener at tiden endelig er inne til å ta steget. Døtrene er henholdsvis skuespiller (i TV-dramaer), poet og mislykket kunstnerspire med ambisjoner som ikke lar seg realisere. De to siste søstrene er for sikkerhets skyld gift med en frustrert forfatter og en politisk aktivist. I sum: En uspiselig gjeng øvre middelklassefolk som er sure og grinete fordi de ikke klarer å oppfylle egne håp om karrierer og selvrealisering.

Det som er problematisk med ”Interiors” er at karakterene er så gudsjammerlig sutrete, misfornøyde, selvopptatte og humørløse. Du får rett og slett ikke sympati med noen av dem, og da blir det vanskelig å engasjere seg i filmen på den måten filmskaperen nok ønsket. Det er faktisk vanskelig å finne forsonende trekk ved denne filmen. Et mulig unntak er fars nye flamme Pearl (Maureen Stapleton), som har en helt annen kulturell bakgrunn enn resten av gjengen, og som gjør forsøk på å spre litt vulgaritet inn i dette dødsseriøse miljøet.

Woody Allen har senere vist at han faktisk kan lage god, seriøs film også. Se Another Woman (1988).