onsdag 16. april 2014

Det syvende segl



Originaltittel: Det sjunde inseglet
Regi: Ingmar Bergman
Lengde: 1 t. 36 min
Produksjonsår: 1957

Klassisk Ingmar Bergman, som selv vurderte denne som en av sine beste. Visstnok foranlediget av Bergmans egen dødsangst er den en slags dialog med Døden selv, her fysisk tilstede, vandrende rundt for å hente hjem ”til seg” de som tiden har gått ut for …

Filmen inneholder en del ikoniske filmscener, bl. a. åpningen der Ridderen (Max von Sydow) spiller sjakk med Døden (Bengt Ekerot), og sluttscenen der vi ser Døden og hans følge i relieff mot himmelen, dansende oppover en bakketopp. Døden, vandrende rundt med ljå, drapert i en sort kappe, er noe bl.a. Bergmannbeundrer Woody Allen parodierte i sin ”russiske” komedie ”Kjærlighet og død”.

Handlingen er lagt til Sverige på 1300-tallet, et land der Svartedauden herjer og skaper frykt blant folk. Det er en tid der religionen ligger som en tåke over menneskesinnet, ikke en koselig, humanistisk versjon slik Den Norske Kirke prediker, men derimot en svart/hvitt-versjon der kampen mellom Gud og Djevelen er essensen i all teologi.

Så er det da også korstog, heksebrenning og djevler som lurer rundt hvert pestbefengt hushjørne i denne verdenen. Frykten for døden bunner jo i redselen for å havne i helvete, der sjelene pines i evig ild! Dette er hard-core kristendom, underbygget av tekstlesing fra Johannes Åpenbaring (”de syv segl”).

Kanskje har tiden visket ut akkurat det aspektet ved religionen, men da har vi glemt at på samme tid som denne filmen ble sluppet holdt Ole Hallesby en radiopreken i NRK der han skremte lytteren med akkurat samme trussel: At den ufrelste skulle brenne i evig ild i helvete! 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar