Regi:
Sarah Polley
Lengde: 1
t. 44 min
Produksjonsår:
2012
Denne
dokumentarfilmen starter jakten med å beskrive Diane, regissørens avdøde mor,
fortalt gjennom familie og venners erindringer. Diane døde av kreft da regissør
Sarah Polley var 11 år gammel, og hun vokste opp sammen med sin far, med eldre
søsken som allerede hadde flyttet ut av huset. Familie og venner tegner et
ganske samstemt portrett av moren som en kvinne full av liv, alltid på farten
og lysten på opplevelser. Så ulik faren på mange måter, han trives gjerne i
sitt eget selskap. Det umake paret var begge skuespillere og traff hverandre på
jobb.
”Stories we tell” innledes på ganske
nostalgis vis, med utstrakt bruk av super-8 film som faren en gang tok av mor,
barn og venner, gjerne på feriereiser. Det er bilder som viser den aktive,
glade Diane i ulike situasjoner sammen med dem. Det er sårt og vemodig, men
morsom på samme tid.
Sarah
Polley samler et stort antall mennesker som alle blir bedt om å fortelle
historien om moren. Her er far sentral, men også søsken og venner. Senere også
kollegaer. Og et stykke på veien skifter historien litt fokus, siden det
fremkommer opplysninger om moren som regissørdatteren fortsetter å nøste opp i.
Slik blir filmen til slutt en jakt på identitet og opphav, like mye som et
portrett av moren.
Dette er
en ganske verbal og kommuniserende gjeng, noe som nok gjør arbeidet lettere for
regissøren. Hver og en forteller sin versjon av historien, og regissøren har
sikkert hatt en stri jobb med å klippe alt materialet sammen til en nedkortet
filmversjon. Men er alt vesentlig kommet med? ”Stories we tell” filosoferer også over temaet historie som
gjenfortelling.
Familien
Polley er en ganske kjent familie i Canada, siden moren Diane og faren Michael
begge var kjente skuespillere på 60- og 70-tallet. Yngste datteren Sarah har
også hatt suksess som filmregissør og skuespiller før denne dokumentarfilmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar