mandag 21. april 2014

Stories we tell



Regi: Sarah Polley
Lengde: 1 t. 44 min
Produksjonsår: 2012

Denne dokumentarfilmen starter jakten med å beskrive Diane, regissørens avdøde mor, fortalt gjennom familie og venners erindringer. Diane døde av kreft da regissør Sarah Polley var 11 år gammel, og hun vokste opp sammen med sin far, med eldre søsken som allerede hadde flyttet ut av huset. Familie og venner tegner et ganske samstemt portrett av moren som en kvinne full av liv, alltid på farten og lysten på opplevelser. Så ulik faren på mange måter, han trives gjerne i sitt eget selskap. Det umake paret var begge skuespillere og traff hverandre på jobb.

Stories we tell” innledes på ganske nostalgis vis, med utstrakt bruk av super-8 film som faren en gang tok av mor, barn og venner, gjerne på feriereiser. Det er bilder som viser den aktive, glade Diane i ulike situasjoner sammen med dem. Det er sårt og vemodig, men morsom på samme tid.

Sarah Polley samler et stort antall mennesker som alle blir bedt om å fortelle historien om moren. Her er far sentral, men også søsken og venner. Senere også kollegaer. Og et stykke på veien skifter historien litt fokus, siden det fremkommer opplysninger om moren som regissørdatteren fortsetter å nøste opp i. Slik blir filmen til slutt en jakt på identitet og opphav, like mye som et portrett av moren.

Dette er en ganske verbal og kommuniserende gjeng, noe som nok gjør arbeidet lettere for regissøren. Hver og en forteller sin versjon av historien, og regissøren har sikkert hatt en stri jobb med å klippe alt materialet sammen til en nedkortet filmversjon. Men er alt vesentlig kommet med? ”Stories we tell” filosoferer også over temaet historie som gjenfortelling.

Familien Polley er en ganske kjent familie i Canada, siden moren Diane og faren Michael begge var kjente skuespillere på 60- og 70-tallet. Yngste datteren Sarah har også hatt suksess som filmregissør og skuespiller før denne dokumentarfilmen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar