Her

Originaltittel: Her

Regi: Spike Jonze

Lengde: 2 t. 6 min.

Produksjonsår: 2013

Her er en film det virkelig er grunn til å ha forventninger til! Ikke først og fremst fordi den er Oscar-nominert, men fordi regissør Spike Jonze har regissert filmer som ”Beeing John Malkovich” og ”Adaptation” fra før, filmer som virkelig skiller seg ut i den ganske så main-stream orienterte amerikanske filmindustrien. Begge disse har manus skrevet av CharlieKaufmann, og er intellektuelt sprelske og rimelig nyskapende, i tillegg til å være svært underholdende.

”Her” er imidlertid fullt ut Spike Jonze ansvar, dvs. at han både har skrevet manus og regissert. Utgangspunktet er originalt nok (en ide sprø nok til at Charlie Kaufmann kunne ha klekket den ut). Theodore (Joaquin Phoenix), lever av å skrive rørende, personlige brev for folk, ved hjelp av et sofistikert tale-til-håndskrift-til-utskrift program. Han sitter i et kontorlandskap sammen med mange andre og deklamerer personlige, rørende brev på bestilling. Enkelte kunder har han hatt i årevis, og han kjenner dem derfor svært godt.

Handlingen er lagt til fremtiden, en nær fremtid, så nær at filmen knapt kvalifiserer for science fiction. Det som finnes av nye hjelpmidler er stort sett nye dataprogrammer. Filmens karakterer går litt merkelig kledd, nærmest kjedelig 50-/60-talls stil. Filmens bilder er også underlagt en slags matt glans, noe som muligens skal understreke karakterenes sinnsstemning … det hele er lettere sløret, matt, dust … Faktisk grep jeg meg i å ønske at fotografen kunne variert litt mer.

Filmen markedsføres som en romantisk komedie. Akkurat det går ikke helt hjem hos meg. Vel er det romantikk og komedie innimellom, men mest av alt skildrers Theodors grunnleggende ensomhet i en teknifisert verden. Theodor er midt i 30-årene, har et par avsluttede forhold bak seg, og lever et liv der jobben avløses av ensomhet hjemme i leiligheten, der han bl.a. fordriver tiden med avanserte dataspill.

Vendepunktet i livet inntreffer da han kjøper et nytt operativsystem – OS. "Samantha" er et intuitivt og selvstendig dataprogram, som kommuniserer med Theodore via en livlig, kvinnelig stemme (Scarlett Johansson). Raskt skjønner Theodor at dette er noe helt nytt, og han utvikler et personlig og nært forhold til ”Samantha”. Gradvis forveksler han operativsystemet med et virkelig menneske, for dette dataprogrammet er virkelig intelligent og følsomt. På et tidspunkt forteller han sine venner at hans nye kjæreste er et OS, og at det er et perfekt forhold. God sex opplever han også med ”Samantha”.

Dette skal vi muligens le av. Men filmen lodder nok dypere enn som så. Spike Jonze film er ikke så sprø og leken som filmene der Charlie Kaufmann skrev manus, og det gjorde meg nok en smule skuffet. Hadde faktisk ventet litt mer weird stuff enn det jeg fikk servert her. Det var også rart å se Joaquin Phoenix i rollen som Theodore etter å ha sett ham briljere i ”The Master”, Phoenix er neste ugjenkjennelig.   

(sett på Bergen kino, KP 9, fredag 14. februar 2014).

678 Kairo

Regi: Mohamed Diab
Lengde: 1 t. 39 min.
Produksjonsår: 2010

Denne filmen forteller historien om tre kvinner som alle opplever ulike former for seksuell trakassering og overgrep i dagens Kairo. De tre kvinnene tilhører ulike sosial lag, så filmskaperen vil vise at dette er et gjennomgripende samfunnsproblem, uavhengig av klasse.

Historien er ganske snedig fortalt, ved at de tre kvinnen først presenteres uavhengig av hverandre. Men på et tidspunkt knytter filmen de tre sammen i en episode i byens kaotiske trafikk, og fra dette tidspunktet tar kvinnen kampen opp sammen. 

«678 Kairo» ble laget før den arabiske våren, og viser et samfunn med alvorlige problemer. Her er det ikke den politiske situasjonen som er tema, men kvinnenes stilling. Den velstående kvinnen blir overfalt av en flokk fotballsupportere, arbeiderkvinnen opplever at menn beføler henne på de overfylte bussene, og den unge, mer frigjorte kvinnen blir overfalt av en bilist ute på gaten. Felles for dem er at de opplever seg selv som fritt vilt for menn som ikke har noen respekt for dem, og at de heller ikke får støtte fra sin egen familie.

Filmens tema er egentlig ganske sjokkerende, den viser et totalt skakkjørt samfunn med holdninger som knapt er til å fatte for oss på denne kant av verden. Denne sosialrealistiske skildringen viser en avgrunn mellom vestlige idealer og virkeligheten i det arabiske Egypt. Filmen tar utgangspunkt i faktiske hendelser. Det eneste oppmuntrende med disse historiene må være at noen nå begynner å reagere på forholdene og våger å konfrontere de forkastelige holdningene som preger samfunnet.

Manhattan

Regi: Woody Allen
Lengde: 1 t. 36 min.
Produksjonsår: 1979

For mange, meg selv inkludert, er dette høydepunktet i Woody Allens omfangsrike filmproduksjon. «Manhattan» er en velskrevet romantisk komedie som samtidig er en kjærlighetserklæring til byen New York. Ja, «Manhattan» er selve New York-filmen, der den elegant bruker storbyens ikoniske kjennetegn som ramme rundt fortellingen.

Filmens første 7-8 minutter setter standarden. I kontrastfulle sort-hvitt bilder sveiper kameraet over et utvalg scener fra byen. Skyskrapernes skyline, soloppgang i Central Park, Staten Island fergen som legger til kai, diverse gatebilder, Brooklyn Bridge osv. liksom kjærtegnes av kamera, alt mens en voice over (Woody Allen i hovedrollen som forfatteren Isaac) leser flere mulige åpninger på romanen han holder på å skrive, en roman som tydeligvis aspirerer å være selve New York romanen, boken som skal vise forfatterens kjærlighet til byen han bor og virker i. Disse ikoniske bildene akkompagneres av George Gershwins «Rhapsody in Blue», og en av filmhistoriens mest effektive åpningssekvenser er satt.

Det er nesten umulig å forestille seg en karakter som Isaac (eller andre Woody Allen-karakterer) utenfor dette urbane miljøet, hovedsakelig lokalisert på Manhattan, bydelen vi gjerne forbinder med New York. Det er som om disse folkene utelukkende kan bo og leve akkurat her, det er vanskelig å forestille seg disse personene ute på prærien eller nede i Sør-statene, eller i noe annet amerikansk miljø for den saks skyld, de er uløselig knyttet til det intellektuelle, urbane middelklassemiljøet de befinner seg i, med alle sine kulturelle referanser og preferanser. For disse menneskene er Central Park det nærmeste de kommer natur, utenfor byens gater, restauranter, kinoer og gallerier vil de være hjelpeløse.

Isaac (Woody Allen) er forfatter, men tjener sine penger på å skrive manus for TV, noe han avskyr, siden dette ikke er høykulturelt nok. Isaac er 42, men har et forhold til 17 år gamle Tracy (Mariel Hemingway) som går siste år på videregående. Aldersforskjellen plager ham, men ikke henne, og tilsynelatende heller ikke Isaacs jevnaldrende venner, en observasjon som umiddelbart får meg til å tenke at 1979 ikke er 2014, og at det i dag neppe hadde vært mulig å slippe unna med et så umake kjærlighetsforhold i film, uten at dette hadde blitt problematisert med en helt annen vinkling. Uansett, Isaac har det strålende seksuelt med Tracy, men muligens ikke intellektuelt.

I hvert fall faller han for Mary (Diane Keaton), en dame som han først reagerer på med avsky, siden hun snakker ned alle de kulturelle heltene hans (Ingmar Bergman, Heinrich Bøll, Vincent van Gough osv …). På toppen av det hele er Isaac plaget av at hans ex-kone (Meryl Streep) skriver bok om ham, en bok som avslører intime detaljer fra deres samliv. Ex-konen (egentlig ex-kone nr. 2) har gått fra ham til fordel for en annen kvinne (!), noe som Isaac opplever som seksuelt ydmykende.

Denne heller intrikate historien får manusforfatteren Allen til å briljere. Selvfølgelig er filmen full av minneverdige replikkvekslinger og one-linere, noe som gjør at filmen er velegnet til utallige gjensyn. Dette må være sjette eller syvende gangen for min del. Fremdeles lar jeg meg overraske og begeistre!

Solaris

Originaltittel: Solyaris
Regi: Andrei Tarkovsky
Lengde: 2 t. 40 min.
Produksjonsår: 1972

Det er sagt at Tarkovskys «Solaris» fra 1972 og Stanley Kubricks «2001 – en romodyssé» fra 1968 er de to mest epokegjørende science fictionfilmene noensinne. Begge er filmer som satte en ny standard for genren. Filmene kom i en tid der optimismen og ikke minst interessen for romfart var stor, og kanskje er det også slik at hverken romfartsoptimismen eller science fiction filmen har nådd tilsvarende høyder siden.

«Solaris» er en film som tar seeren med til en romstasjon som kretser rundt en fremmed planet, en planet der tåken ligger tykt over havet. Psykologen Kris Kelvin blir sendt ut til denne romstasjonen etter foruroligende meldinger fra de tre forskerne som befolker den. Vel fremme oppdager han at en allerede har begått selvmord, mens de to andre virker mildt sagt forstyrret. Ganske snart begynner han selv å hallusinere og se andre mennesker om bord, men forskerne forteller ham at dette skyldes de særegne fysiske lovene som gjelder rundt planeten. Men hva er hallusinasjoner og hva er virkelig? Og kan han kanskje velge hvilken virkelighet som gjelder?

”Tarkovsky for me is the greatest [director], the one who invented a new language, true to the nature of film, as it captures life as a reflection, life as a dream.” Ingmar Bergman

Dette er en film som har fått klassikerstatus til tross for at den ikke har et stort budsjett. Det er ikke high-tech løsningene eller de storslagne scenariene som gjør «Solaris» epokegjørende, men derimot den filosofiske/psykologiske tilnærmingen. Dette er heller ikke en film som bryr seg om å fortelle en historie på vanlig Hollywood-maner, noe som nok gjør at en god del seere vil falle fra. Filmen er lang, og periodevis er kameraføringen langsom og dvelende. Det mange ikke er klar over er at Tarkovsky selv drev en konstant kamp mot sovjetisk sensur, og med vilje gjorde mange scener ekstra lange fordi han forventet at sensuren ville gripe inn og klippe. Var scenene ekstra lange mente han at mye likevel ville komme med …

Filmen bygger på en bok fra 1961 av den polske forfatteren Stanislaw Lem. Jeg har ikke lest boken (den finnes ikke på norsk), men det sies at filmen er svært forskjellig fra boken. 

Love and death

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 25 min

Produksjonsår: 1975

”Kjærlighet og død” er Woody Allen på tur i russisk historie, nærmere bestemt tsartidens Russland, tidlig 1800-tall, der Napoleon er på vei for å invadere Moder Russland. Legg til en god dash klassisk litteratur a la Tolstoj, krydre det med flere referanser fra Ingmar Bergmans filmunivers, og du tar muligens tegningen. Men mest av alt er dette Woody Allen på sitt mest sprelske, i storslagent slapstick-humør, og med et manus full av minneverdige one-linere. En lattertung kveldsstund er sikret!

Store deler av filmen ble spilt inn i Ungarn/Budapest. I tillegg til at dette sikrer et tilnærmet russisk look, forklarer det nok også hvordan produksjonsselskapet fikk råd til å betale alle statistene som medvirker i de imponerende slagscenene (faktisk!). For en gangs skyld er også det typiske Woody Allen soundtracket – storbandjazzen fra 30-40-50-tallet – byttet ut med Sergei Prokofiev. Sånn sett er filmen rimelig ambisiøs, selv om det hele tiden er Woody Allens sprudlende humoroverskudd som gjør dette til en svært underholdende forestilling.

Pianolærerinnen

Originaltittel: La Pianiste

Regi: Michael Haneke

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2001

Østerrikeren Michael Haneke har laget noen av de beste filmene jeg har sett de siste årene. Egentlig har filmene hatt en stor spennvidde, men du merker med en gang regissørens skarpe klo; Hanekes filmer skiller seg ut.

”Pianolærerinnen” har Isabelle Huppert i hovedrollen, og hun gjør en strålende prestasjon som Erika Kohut, professor ved musikkonservatoriet i Wien. Erika er snart middelaldrende, men hun er enslig og hun bor fremdeles hjemme hos sin bestemte mor. Allerede åpningsscenen setter stemningen i forholdet mellom mor og datter, der de to kvinnene ryker i tottene på hverandre da Erika kommer hjem senere enn forventet. Forholdet mellom den middelaldrende Erika og hennes mor er et hovedelement i filmen, og kan trygt kalles usunt.

Det viser seg at Erika har sterke drifter i seksuell retning som hun tydeligvis ikke har levd ut. Som kompensasjon ferdes hun ensom i Wiens lugubre strøk og oppsøker miljøer der enslige kvinner vanligvis ikke ferdes. En dag får hun oppmerksomhet fra en ung mannlig student, og de to dras mot hverandre. Men Erikas drifter skremmer studenten …

Filmmanuset bygger på en roman av den omdiskuterte nobelprisvinneren Elfride Jelinek, en forfatter kjent for sine kontroversielle bøker og synspunkter. Jeg har ikke lest Jelineks bok, men ”Pianolærerinnen” bærer sikkert Jelineks stempel, filmen er nemlig sterk kost og overrasker stadig. Professor Erika Kohut er en kvinne med et forskrudd følelsesliv, som sikkert kan holde minst et kobbel psykologer beskjeftiget i årevis.

Det er muligens ikke tilfeldig at Sigmund Freud praktiserte i Wien.

Fortiden

Originaltittel: Le Passé

Regi: Asghar Farhadi

Lengde: 2 t. 10 min

Produksjonsår: 2013

Den iranske regissøren Asghar Farhadi vant Oscar for beste fremmedspråklige film med ”NADER OG SIMIN – et brudd” for tre år siden. ”Fortiden” er et nytt familiedrama, handlingen foregår i Paris.

Ahmad kommer tilbake fra Teheran for å sluttføre skilsmissen med Marie. De har vært separert i fire år og Marie har innledet et forhold til Samir, noe Maries tenåringsdatter Lucie liker svært dårlig. Det viser seg at Samir ennå ikke er skilt fra sin kone, som ligger i koma på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Samir har også en sønn som sliter med å finne sin plass i den forvirringen som samlivsbrudd og nye forhold medfører.

”Fortiden” har fått svært gode kritikker og noen mener at dette er et drama en Ibsen eller en Bergman verdig. Her klarer jeg ikke å se parallellene. Jeg opplever at filmen tidlig spiller ut de kortene som finnes, og gradvis går jeg trøtt av konfliktene som utspiller seg, og det lenge før filmen er slutt. Kanskje hadde filmen blitt bedre ved å korte den ned med en halvtime, det føles som om mange av konfrontasjonsscenene repeteres og lite nytt kommer frem. Skuespillerne viser sjelden mer enn noen få sider ved seg selv, som om de har gått seg fast i karakteren, eller snarere at karakterene ikke får vist mer enn akkurat det manusforfatteren skal bruke dem til.

For meg ble ”Fortiden” derfor en liten skuffelse.

(Sett på Bergen kino, KP4, lørdag 18. januar 2014)

The Master

Regi: Paul Thomas Anderson

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2012

Jeg så ”The Master” på kino, og fikk en halvfordøyd følelse, som om filmens kraft ikke riktig traff meg ved første gangs møte. Derfor var jeg spent på om gjensynet ville bekrefte min antakelse om at filmen faktisk er en stor og viktig film.

Først et kort resymé: Freddie Quell er en troublemaker med et klart alkoholproblem som dimitteres fra marinen etter 2. verdenskrig. Han går i land og har tilsynelatende ikke ankerfeste på landjorda, han er mer en omstreifende løsarbeider som lett havner i klammeri med omgivelsene. På fylla i San Francisco havner Freddie tilfeldig om bord i en båt der forfatteren og kultstifteren Lancaster Dodd har samlet noen av sine tilhengere. De to ganske ulike eksistensene får en umiddelbar sympati for hverandre, og Quell mønstrer på som mannskap på båten som har kurs for New York. Lancaster Dodd er i starten på å bygge opp en kult som kalles ”The Cause”, et til da heller ukjent brygg bestående av en slags psykoanalyse, ispedd rikelige doser science fiction. Året er 1950, og Lancaster Dodd og hans heller fåtallige tilhengere er i ferd med å skape en ny, helamerikansk religion.

”The Cause” er sagt å være en parallell til scientologi, og Lancaster Dodd – The Master – er for saken det L. Ron Hubbard var for scientologi. Skildringen av hva denne kulten lærer og historien om dens utbredelse er altså en parallell til hvordan den helamerikanske religionen scientologi oppsto og utviklet seg på 1950-tallet. Etter å ha sett filmen for andre gang, og repetert det jeg vet om scientologi, er det helt klart at ”The Cause” bare er en omskriving av scientologi, og ”The Master” er rett og slett filmen om scientologiens opphav, selv om filmselskapet hele tiden har benektet dette. Vi får tro at de sier det slik for å forebygge søksmål fra scientologene selv. Regissør Paul Thomas Anderson har jo brukt scientologkjendis nr. 1 Tom Cruise som hovedrolle i filmen ”Magnolia” tidligere, så kanskje vekket Cruise Andresons interesse for ”The Cause”?

For meg er det først og fremst Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell som stjeler filmen. Phoenix er strålende i sin skildring av den skakkjørte marinegasten som blir kultlederens nære støttespiller. Så ble han da også Oscar-nominert. Det samme ble Philip Seymor Hoffman i rollen som Lancaster Dodd, og Amy Adams i rollen som kultlederens kone. Men ingen av dem fikk prisen.

Filmen er ellers svært vakkert fotografert, bilden oppleves ekte USA tidlig 1950-tall.  

Night & Fog in Japan

Originaltittel: Nihon no yoru to kiri
Regi: Nagisa Oshima
Lengde: 1 t. 47 min
Produksjonsår: 1960

Nagisha Oshima er nok først og fremst kjent for en eneste film her i Norge, nemlig «Merry Christmas, Mister Lawrence» fra 1983, der David Bowie hadde en hovedrolle. Men i løpet av de 40 årene han var aktiv filmskaper laget han 25 filmer, og han regnes som en av Japans store regissører.

«Night & Fog in Japan» fra 1960 tar utgangspunkt i Oshimas egne erfaringer som studentaktivist på 1950-tallet. Store deler av filmen foregår på en bryllupsfest i 1960, der to tidligere studenter inngår ekteskap, og i den forbindelse har samlet gamle studentvenner og noen lærere til fest. Men noen gamle aktivister dukker opp uanmeldt og begynner å anklage sine tidligere venner for å ha sviktet revolusjonen og bevegelsen. Mens dette pågår får vi gjenskapt noen sentrale episoder fra tidlig 50-tall, da studentene aksjonerte mot at Japan skulle inngå samarbeidsavtale med USA, og mot innblanding i Korea-krigen.

En sentral episode er pågripelsen av en ung mann i studentbevegelsens hovedkvarter, en mann som blir anklaget for å være spion, og som studentene sperrer inne i et kott i mange dager. Mens de fleste er hardlinere og ønsker å presse frem en tilståelse fra mannen, er det andre som tviler på om han er en spion. Fangen klarer å rømme da en av de myke studentene skal passe på ham. Studenten som lot fangen/spionen unnslippe får de andre mot seg og han begår selvmord. 

Noen år etterpå er de fleste i ferd med å finne sin plass i samfunnet, mens noen fremdeles er revolusjonære og mener de tidligere vennene har sviktet. Filmen minner veldig om et teaterstykke og er i stor grad dialogdrevet, teaterpreget blir ikke mindre av at så godt som alle scener foregår innendørs. Bakgrunnen ligger gjerne i mørket og ofte er bare skuespillernes ansikt badet i lys. 

Still life

Regi: Jia Zhangke
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2006

Etter å ha sett «A Touch of Sin» på kino var tiden inne til et gjensyn med Jia Zhangkes «Still life», en film jeg kjøpte på dvd for noen år siden og ikke husker så mye av. 

«Still life» er ganske dokumentarisk i formen. Den tar sitt utgangspunkt i byggingen av verdens største demning – «Tre kløfter demningen» - i Hubei i Kina. Demningen sto ferdig i 2006, og arbeidet førte til at 13 mindre byer ble fraflyttet og mange av dem lagt under vann. Anslagsvis 1 million mennesker måtte flytte.

Zhangkes film gir et unikt innblikk i livet til de mange arbeiderne som er engasjert i byggingen. Vi blir først introdusert for en fåmælt mann som kommer tilbake fra arbeid i gruvene i Shanxi-provinsen. Han har ikke sett sin kone på 16 år! Han har også en datter han aldri har sett. Det viser seg raskt at huset han leter etter allerede ligger under vann. Han begynner derfor letingen etter sin savnede familie, noe som ikke er enkelt siden alt er forandret og folk er flyttet i alle retninger. Han tar seg jobb som rivningsarbeider, og filmen gir en god skildring av det tøffe livet til de tusenvis av anleggsarbeiderne i området.

En kvinne kommer også tilreisende, hun leter etter sin mann som hun ikke har sett på 2 år, knapt nok hørt fra. Mannen har en ledende stilling i utbyggingen, og konen mistenker ham for å ha innledet forhold til en annen kvinne. Da hun endelig finner ham viser det seg at kvinnen selv har funnet kjærligheten hos en annen, adskillelsen som følge av anleggsarbeidet sliter forhold i stykker.

Filmens store styrke er skildringen av forholdet som arbeiderne lever under, som sagt er det overtoner av dokumentarisme over filmen. Jia Zhangke viser oss de menneskelige konsekvensene av det økonomiske fremskrittet i Kina, og det er ikke nødvendigvis et vakkert syn vi blir presentert for. Mennesker skaltes og valtes med, det kommunistiske Kina er ikke en stat som tar vare på enkeltmennesket, hver og en er i stor grad avhengig av egen eller den nærmeste familiens hjelp for å klare seg. Som seer får du en følelse av «vill vest», en slags lovløshet som preger livet til millioner av vanlige arbeidere.  

”Still life” fikk Gulløven for beste film i Venezia i 2006.