Human

”Human”
Regi: Yann Arthus-Bertrand
Lengde: 3 t. 10 min.
Produksjonsår: 2015

”Human” er så mye mer enn en film. Regissør Yann Arthus-Bertrand har langt videre ambisjoner enn som så. ”Human” er et mangehodet prosjekt (se http://www.human-themovie.org/ for informasjon), men denne kvelden på Bergen kino er det selve langfilmversjonen vi ser, og vi får bedømme den som filmopplevelse, først og fremst.

Filmens idé er tydeligvis å si noe om det å være et menneske i en urettferdig verden. Regissørens grep er enkelt; nemlig å plassere vanlige mennesker foran kamera og la dem snakke uten å bli avbrutt, om tema som er allmennmenneskelige, eller eksistensielle. Om det er kjærligheten, døden, dramatiske hendelser, forbrytelser, gode gjerninger, håp, savn, lengsler eller gleder, et rikt utvalg intervjuobjekter slippes løs i monologer. Noen av dem er ofre, andre er forbrytere, i sum er de uansett hva vi vil kalle ”vanlige” folk, som har levd lenge nok og som har reflektert over sitt eget liv og skjebne.

Utvalget og spennvidden er stort. Regissøren har fartet verden rundt (her er også scener fra Svalbard) og intervjuet et stort antall mennesker, det er en film som tilsynelatende har ambisjon om å formidle erfaringer fra hele kloden. Likevel er fraværet av de rike og privilegerte påfallende, den rike verden er først og fremst representert ved noen slående helikopterscener over Manhattan, der den velkjente og prangende arkitekturen blir en slående kontrast til alt annet denne filmen fremhever.   

Samtlige intervjuobjekter filmes i nærbilde, det er bare ansiktene som sees, på svart bakgrunn. Det gjelder også han som forteller oss at han mistet begge armene og begge bena, kun ansiktet vises. Det er ellers usedvanlig rike ansikter som trer frem, det er som om selve ansiktsuttrykket forteller sin egen historie, om levd liv. For en nordmann er det det påfallende å se disse ansiktene i nærbilde, for de fleste er slitne, mange har dårlige tenner, noen ikke tenner i det hele tatt. Det vitner om at utvalget mennesker er tatt fra nedre sjikt, arbeiderklassen eller prekariatet, eller småbønder, landarbeidere, dagarbeidere. Her er det ingen rike eller vellykkede, ingen plastiskopererte, botoxinjiserte. Ingen gjemmer seg bak en fasade, dette er ekte mennesker, ekte skjebner, de fleste uten mulighet til å påvirke egen livssituasjon nevneverdig. Mange lever fra dag til dag, de kjemper for å overleve, den viktigste driften de synes å ha er å kjempe for at barna deres skal få et bedre liv. Håp har de ennå, håpet holder dem i live.

Disse monologene avløses av spektakulære, slående vakre sekvenser hvor enten naturen selv er motivet, eller det er mennesker som sammen skaper situasjonene i samspill med hverandre. Arthus-Bertrands prosjekt vever menneskeheten sammen, binder folk fra ulike kontinenter, ulike raser og religioner i et stort blandakor, og alle monologene går opp i en høyer enhet, en sang om det å være menneske, om å tilhøre en felles menneskehet, på tross av alle skiller er det så mye som samler, som gjør oss til deltakere på en felles scene.

Med en lengde på over 3 timer vil nok filmen ekskludere noen. De som likevel oppsøker ”Human” i kinosalen er nok et publikum som vet hva de går til, og som følgelig er positivt innstilte. Det betyr igjen at de som kanskje burde se filmen ikke vil gjøre det. 

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 28. mai 2016)

Spotlight

”Spotlight”
Regi: Tom McCarthy
Lengde: 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2015

”Spotlight” vant Oscar for Beste Film, en vinner som det her i landet kanskje ikke har vært så mye blest om, men som tydeligvis har gjort stort inntrykk i USA.

Filmen tar navnet sitt fra en gruppe gravejournalister ansatt i avisen ”Boston Globe”, som i 2001 avslørte svært omfattende seksuelle overgrep i Den Katolske Kirke. ”Spotlight”-redaksjonen besto av fire journalister, og filmen følger opprullingen av saken, fra de første tipsene og til saken trykkes. Det er naturlig å trekke paralleller til filmen ”Alle presidentens menn” fra 1974, der tema er opprullingen av Watergate-saken, gjort av journalister i ”Washington Post”. Fokuset er det samme, altså på journalistenes arbeid med saker av stor samfunnsmessig betydning.

Det er også flere trekk ved filmen som gjør at du tenker 40 år tilbake i tid. ”Spotlight” er en veldig tradisjonell film i uttrykket, en film som godt kunne vært laget for flere tiår siden. Det bør ikke nødvendigvis være noe negativt. Historien rulles opp kronologisk, vi ser saken vokse seg større og større, til noe som til slutt omfatter hundrevis av mennesker.

Sakens kjerne er Den Katolske Kirkes strategi med å legge lokk på saken, og dermed å beskytte overgriperne. Ved hjelp av advokater ble ofrene tilbudt hemmelige avtaler for å forholde seg tause. Journalistene avslørte prester som hadde forgrepet seg på barn i tiår, som Kirken hadde flyttet rundt på, men som aldri hadde blitt anmeldt eller stilt til ansvar. Etter hvert som saken skrider frem blir det klart at dette ikke var enkelttilfeller, men nærmest et omfattende nettverk av seksuelle overgripere, som i ly av Den Katolske Kirke fikk ture frem i årtier. Skandalen blir til slutt avslørt, og saken i Boston førte til at mange liknende saker kom frem over hele verden.

”Spotlight” er en solid film, den tar seg god tid til å rulle opp saken, og den har en stigende dramatisk kurve. Dette vitner om et godt manus, noe som ga filmen Oscar nr. 2.

Dette skjedde altså for 15 år siden, en tid der mange aviser fremdeles hadde ressurser til å jobbe frem vanskelige saker over et langt tidsrom. Det som ikke sies i filmen er at ”Boston Globe” nå har kvittet seg med disse ”gravejournalistene” pga. økonomi. Denne overgrepsskandalen ville dermed ikke nødvendigvis blitt avslørt i dag.

(sett på Bergen Kino, KP6, lørdag 30. april 2016)

Hail, Caesar!

”Hail, Caesar!”
Regi: Joel & Ethan Coen
Lengde: 1 t. 46 min.
Produksjonsår: 2016

Brødrene Coens film av året er en komedie som samtidig kan sees som en kjærlighet til den klassiske Hollywoodfilmen. Som vanlig opptrer det et stjernelag av skuespillere i Coen-brødrenes film, en indikasjon på den status de har i miljøet: Josh Brolin, George Clooney, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Frances McDormand, Tilda Swinton og Channing Tatum er de største navnene på plakaten.

Josh Brolin spiller hovedrollen som Eddie Mannix, en Hollywoodprodusent med et uttall baller i luften, ansatt i et av de store studioene. George Clooney (i rollen som filmstjernen Baird Whitlock) har hovedrollen i det bibelske dramaet ”Hail, Caesar!”, en storproduksjon som er i ferd med å fullføres i det filmen starter. Så skjer det at en gruppe kommunistiske hollywoodforfattere kidnapper hovedrolleinnehaveren, og presser filmstudioet for penger. Eddie Mannix får dermed hendene fulle, ikke bare må han finne den kidnappede skuespilleren, men han må også holde sladrejournalistene unna.

Et ganske tøvet plot altså. Samtidig gir historien, som også er skrevet av Coen-brødrene, en rik anledning til å fortelle filmhistorie på en skrudd og heller parodisk måte. Filmen finner sted i 1951, og kommunistjakten når sitt høydepunkt, noe som forklarer det usannsynlige plottet med den kommunistiske kidnappingen. Her er brødrene selvsagt ute etter å si noe om den faktiske situasjonen for filmarbeidere i Hollywood på tidlig 1950-tall, en tid da yrkesforbud og angiveri florerte.

Filmens kulisser, i et av industriens store studioer, innbyr også til bakomscener fra klassiske Hollywoodproduksjoner. Det er ingenting å si på stil og utførelse på dette, alt er storslått koreografert.

Likevel sitter vi som seere litt snurt tilbake. For filmen er egentlig ikke så veldig morsom, heller ikke tankevekkende. Brødrene Coen står bak flere av mine personlige favoritter, men denne når ikke tidligere blinkskudd som ”Miller’s Crossing”, ”Fargo”, ”The Big Lebowski” eller ”A Serious Man” til knærne. Det blir mer en filmopplevelse på det jevne, akkurat som brødrenes forrige produksjon, folkesangerparodien ”Innside Llewyn Davis”, heller ikke nådde helt opp. Men kanskje er det ikke å forvente at hver ny film fra Joel & Ethan oppnår klassikerstatus.

Filmens positive overraskelse er Alden Ehrenreich i rollen som den unge westernhelten Hobie Doyle. Han gjør en strålende innsats og sørger for flere lattervekkende scener helt på egenhånd.

(sett på Bergen kino, KP7, torsdag 24. mars 2016)

Carol

”Carol”

Regi: Todd Haynes

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2015

Dette er et drama med handling lagt til New York tidlig på 1950-tallet. Filmen er basert på en roman av Patricia Highsmith (utgitt under pseudonym) og dreier seg om forbudt kjærlighet mellom en moden, gift kvinne og en ung butikkdame. Regissør Todd Hayes har vært innom samme tidsperiode før, nemlig i filmen ”Far from Heaven” fra 2002. Der sto Julianne Moore oppe i noe av det samme dilemmaet, som en gift kvinne som innledet et forhold til en svart gartner. Begge filmene dreier seg altså om tabubelagte kjærlighetsforhold i 50-årenes USA.

Cate Blanchett spiller Carol Aird, den gifte, men tydeligvis utilfredse kvinnen som møter ekspeditrisen Therese Belivet (Rooney Mara), da hun er ute etter julepresanger i et varemagasin. Det tilfeldige møtet mellom de to inneholder såpass mye uuttalt spenning at begge skjønner at her er det noe å bygge videre på. En lunsjinvitasjon følger. Gradvis utvikler de et kjærlighetsforhold, og Therese sier ja da Carol inviterer henne med på en overnattingstur ut av byen.

Cate Blanchett er feiende flott som Carol, hun eier mange av scenene her, der hun glitrer i lekre 50-talls kreasjoner. Rooney Mara som Therese overbeviser også i rollen som Therese, en karakter som vi antar er i begynnelsen av 20-årene, kanskje bare halvparten så gammel som Carol, og som naturlig nok fremstår som en mer uskyldig person. Carol er separert fra sin mann, som ikke forstår eller aksepterer at Carol ønsker å avslutte ekteskapet. Sammen har de en 4 år gammel datter, og kampen om å få omsorgen for henne blir etter hvert en del av filmens drama.

Med Todd Haynes i registolen, Cate Blanchett i hovedrollen og 1950-tallet som kulisse, er det grunn til å ha forventninger om en stor filmopplevelse. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes, og har fått flere priser. Men jeg synes det ligger noe uforløst over det hele, som om dramaet aldri riktig tar av. Til tider mangler filmen temperatur og fremdrift, det er som om regissøren og fotografen er mest opptatt av å iscenesette Cate Blanchett, som skal det sies, er grunn god nok til å se filmen.

Jeg sitter litt igjen med en følelse av at denne historien inneholder mer krutt enn det som vises her. Med USA på 1950-tallet som ramme kunne dramaet lett ha blitt et enda mer spisset tidsbilde, fra en epoke som ligger nært tidsmessig, men som likevel er ganske fjern når det gjelder samfunnsforhold. Skjønt, kanskje likevel ikke fjernt fra dagens konservative i USA? 

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 12. mars 2016)

Brooklyn

«Brooklyn»
Regi: John Crowley
Lengde: 1 t. 51 min.
Produksjonsår: 2015

«Brooklyn» er et godt, gammeldags romantisk drama, fortalt i tradisjonell stil, utan filmatiske fiksfakserier av noe slag, og det fungerer!

Dette irsk-engelske utvandrerdramaet vet å spille på de riktige strengene. Uten å bikke over i rein sentimentalitet føler publikum ungjenta Eilis dilemma på kroppen, der hun slites mellom lojaliteten til moren i Irland, og kjærligheten til den hemmelige ektemannen i Brooklyn. 

Suksessforfatteren Nick Hornby har skrevet filmversjonen av boken «Brooklyn», forfattet av Colm Toibin. Toibin har lagt handlingen til sin egen hjemby Enniscorthy, året er 1952. I den irske småbyen er framtidsutsiktene dårlige, og utvandring til USA ligger som en mulighet mange benytter seg av. De sosiale kontrollmekanismene bidrar også til en utvandringslengsel, knuget som man blir av småbymentaliteten.

Det er den eldre søsteren Rose som gir Eilis muligheten. Via kontakter med presten Father Flood i Brooklyn ordner hun det slik at Eilis er sikret både jobb i et varemagasin og husrom hos Mrs. Keogh når hun ankommer NYC. Rose ofrer seg for sin yngre søster, ved selv å bli værende hos sin aldrende mor. Mor og storesøster vinker Eilis farvel på kaien, alvoret i situasjonen ligger tykt utenpå dem, ingen vet når de sees neste gang.

Etter en overfart preget av sjøsyke, ankommer de Ellis Island, portalen til New York. I Brooklyn preges den første tiden av en intens hjemlengsel, kontakten med Irland opprettholdes pr. brev. På en dansetilstelling treffer Eilis en ung mann av italiensk herkomst, og romantiske følelser oppstår.

Filmen kunne lett blitt en klissete og klisjefylt affære, temaet tatt i betraktning, men den klarer heldigvis å styre unna. Du kan ikke annet enn å bli glad i hovedkarakteren Eilis Lacey, spilt av 21 år gamle Saoirse Ronan. I en scene sier en av hennes medleietakere at «du ser ut som om du nettopp har melket kyrne», liksom for å understreke hvor lite verdensvant og urban utstråling Eilis har. Eilis virker høyst troverdig, og Saoirse Ronans nærmest uskyldige oppsyn kler henne godt. Ronan har allerede flere storfilmer på cven, hun startet som barneskuespiller. Denne rollen har sikret henne en Oscarnominasjon. Hennes italienskættede rørleggerkjæreste Tony, spilt av Emory Cohen, utstråler mye av den samme godheten og varmen, du unner ham liksom alt godt. 

«Brooklyn» er en litt uskyldig film, der fraværet av nakenhet og vold bare er en befrielse. Tilbake står et drama seerne ikke kan unngå å bli engasjert i. Miljøskildringene er troverdige, tidskoloritten upåklagelig. I tillegg til Saoirse Ronans nominasjon er filmen også Oscarnominert for beste film, og Nick Hornby for beste manus basert på en bok.

(sett på Bergen kino, KP11, søndag 14. februar 2016)

Youth

«Youth»
Regi: Paolo Sorrentino
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten» plasserer jeg helt der oppe i toppen for kinoåret 2013. Som jeg skrev den gang var den «full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi», et rent overskuddsprodukt som fylte kinogjengerne med begeistring, en visuell fest med passe doser fjas og eksistensiell dybde. En italiensk perle som fikk meg til å tenke på Fellini, fra en epoke i filmhistorien som aldri kommer tilbake.

Igjen er Paolo Sorrentino ansvarlig for både manus og regi. «Youth» har noen av de samme kvalitetene som «Den store skjønnheten», men er likevel helt annerledes. Denne gang har Sorrentino laget en engelskspråklig film med store skuespillernavn på plakaten. Med Michael Cain, Harvey Keitel, Rachel Weisz og Jane Fonda sier det seg selv at «Youth» har ambisjoner om slå stort internasjonalt. 

Handlingen er lagt til et spa-hotell i den sveitsiske fjellheimen. Her har den nå 80-årige komponisten og dirigenten Fred Ballinger (Michael Cain) tilbrakt et par uker hvert år de siste 20 årene. Han har selskap av sin jevngamle svoger, filmregissøren Mick Boyle (Harvey Keitel), som på tross av alderen jobber med en ny film. Stedet er innhyllet av fred og ro og avslappende behandlinger på dagtid, med litt lødig underholdning på kveldstid. Idyllen blir imidlertid truet for Ballingers del av en utsending fra den britiske Dronningen, som ber ham om å gjøre et comeback som dirigent under en kongelig festforestilling. I tillegg får hans datter og personlige assistent (Rachel Weisz) sjokkbeskjeden om at hennes mann går fra henne til fordel for en popstjerne. Regissør Boyle får på sin side et slag i ansikten når hans filmdiva (Jane Fonda) svikter ham.

«Youth» må nesten sees på som en ironisk tittel, for de to eldre herrene bruker mye tid på å snakke om sine gammelmannsplager. Ungdommen representeres best av Miss Universe, som har vunnet en uke på hotellet som en del av prisen. I en scene i bassenget blir de to oldingene konfrontert med denne skjønnheten, som om det er en hildring fra egen tapt ungdom som åpenbarer seg for dem. 

Filmen har en rekke lekre scener, og da tenker jeg ikke først og fremst på vakre omgivelser i alpene, men på stiliserte opptrinn, som både er slående kontrastfulle, lattervekkende og filmatisk blendende. Her viser Sorrentino sitt mestergrep. 

Paolo Sorrentino har ennå ikke rukket å bli mer enn 45 år, så her kan vi håpe på en serie av toppfilmer fra hans hånd de neste 30 årene.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 6. februar 2016)

Min elskede

«Min elskede»
Originaltittel: Mon roi
Regi: Maiwenn
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Eg så denne på en førpremiere på Bergen Filmfest, filmen settes opp til ordinær visning i løpet av våren. Dette er regissør Maiwenns (egentlig Maiwenn Le Besco) femte film, hun er også aktiv som skuespiller. Hennes forrige film «Polisse» (2011) gikk også på norske kinoer, en film jeg først og fremst husker som en i overkant masete og slitsom «politifilm», svært … fransk (i mangel på en bedre sammenlikning).

«Min elskede» er som navnet tilsier en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er Tony (som altså er kvinnen i forholdet), som ser forholdet til Georgio i retroperspektiv, der hun befinner seg på en rekonvalesensinstitusjon for å trene seg opp etter en komplisert kneskade. I lange glimt får vi så utdrag fra det 10 år lange og turbulente kjærlighetsforholdet.

Det beste først: Filmens hovedpersoner leverer begge sterkt og overbevisende. Emmanuelle Bercot som Tony fikk prisen som beste kvinnelige skuespiller i Cannesfestivalen, mens Vincent Cassel (sist sett i «Tale of Tales») ikke er noe særlig dårligere.

Filmens intensjon synes å være å skildre den store, altomfattende kjærligheten, i et forhold som går fra de høye tider og ned i de dypeste bølgedaler, med påfølgende opprivende brudd og såre følelser.

Men som seer har jeg personlig litt problemer med å bli engasjert, rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å relatere meg til hovedpersonene. Det er mange heftige scener her, mye følelser, mye utagering, men altså uten at jeg personlig blir så veldig engasjert i det jeg ser. Kanskje fordi jeg ikke føler så mye sympati for de to elskende? Georgio er jo en drittsekk, kanskje en sjarmerende drittsekk, men like fullt en drittsekk. Derfor blir Tonys av-og-på følelser litt vanskelig å forstå. 

 

(sett på Bergen kino, KP10, torsdag 4. februar)

Tale of Tales

«Tale of Tales»

Regi: Matteo Garrone

Spilletid: 2 t. 14 min.

Produksjonsår: 2015

Lansert som «napolitanske eventyr for voksne» er dette en filmatisering av en samling eventyr samlet en gang på 1700-tallet. Her finner vi veldig tidlige versjoner av kjente eventyr som «Skjønnheten og udyret» og «Askepott», fortellinger som mange i dag best kjenner i disneyfiserte utgaver, ganske så fjernt fra utgangspunktet.

Regissør Matteo Garrone er mest kjent for sin filmatisering av dokumentarboken «Gomorrah» (2008) om den napolitanske mafiaen. Dette er noe helt annet. «Tale of Tales» utspiller seg i et middelalderlandskap, men det er ingen realistisk ramme rundt

historiene. Siden dette er eventyr dras vi med inn i en slags fantasyverden, der vi møter skikkelser fjernt fra den kjente biologien. På 1700-tallet, da disse historiene ble samlet

inn kan vi imidlertid gå ut ifra at slike karakterer levde i folks bevissthet og ble oppfattet som reelle, på samme måte som tusser og troll var en del av folketroen i Norge for noen hundre år siden.

Selve strukturen i filmen er delt inn i tre separate fortellinger (eller eventyr), men alle

karakterene samles i sluttscenen, slik får filmen et slags helhetlig preg. Det er mye å

glede seg over her; gjennomgående er bildene på lerretet slående vakre, der er så

forseggjorte og detaljerte interiører her at du tenker at bildene godt kunne vært tatt rett

ut av klassiske malerier. Utendørsscenene er ikke mindre vakre, der de utspiller seg i

fantastiske landskap, gjerne drapert i trolske, tåkelagte stemninger.

Det er mye humor i disse fortellingene, og det som på 1700-tallet nok like mye var

skrekk- og grøsserhistorier, er jo i historiens forklarende lys blitt avmystifisert og dermed

også avdramatisert. Tilbake står klassiske karakterer, lett gjenkjennelige også for

moderne kinogjengere. Det var mye humring og latter i salen, særlig i de scenene som

var de mest groteske eller «skremmende».

«Tale of Tales» er blitt en underholdende og flott filmopplevelse. Den selges inn med

store stjerner i hovedrollene (Selma Hayek, Vincent Cassel, John C. Reilly) og filmen

konkurrerte om Gullpalmen i Cannes (der «Dheepan» ble vinneren). 

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 16. januar 2016

45 år

«45 år»
Originaltittel: 45 years
Regi: Andrew Haigh
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en film for det godt voksne publikum. Salen i Bergen kino var nesten fullsatt denne kvelden, ikke mange av de fremmøtte var under 50 år. Regissør Andrew Haigh har også skrevet manus, og på mange måter kunne dette vært en teaterforestilling. Det er samspillet mellom Tom Courtenay og Charlotte Rampling som virkelig løfter filmopplevelsen, begge de to veteranene overbeviser stort.

Geoff og Kate lever et stille og rolig liv på den engelske landsbygda. Kate er mer aktiv enn Geoff, hun åpner gjerne dagen med en tur med hunden, mens Geoff virker mer resignert, kanskje pga. helseproblemer. 40-års jubileet ble avlyst fordi Geoff ble hjertesyk, nå skal det tapte tas igjen.

Filmen bæres i stor grad av de to hovedrolleinnehaverne Tom Courtenay og Charlotte Rampling, som spiller et ektepar med et nært forestående 45-års jubileum å feire. Filmen starter uken før den store festen, og historien er delt opp i små kapitler der vi får en dag-til-dag skildring av ekteparet frem mot den store festen.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at de to ektefellene fremdeles har et godt samliv. Men så får Geoff et brev fra Sveits. For 50 år siden ble hans tidligere kjæreste utsatt for en dødelig ulykke på en isbre, på en tur sammen med Geoff. Nå er denne kvinnen funnet nedfrosset i isen! Denne historien er ukjent for Kate. Og hvorfor kommer det brev til Geoff så lang tid etterpå? Var de egentlig gift?

Nyheten setter i gang mange prosesser hos begge ektefellene, og Kate føler at ektemannen har skjult et viktig kapittel i livet sitt. Var den døde kvinnen hans store kjærlighet i livet? Har Kate likevel ikke hatt hovedrollen i livet hans slik som hun har trodd? Festen må gjennomføres, det er for sent å avlyse, hun må bite tennene sammen og holde fasaden.

(sett på Bergen kino, KP8, søndag 3. januar 2016)

Inherent Vice

“Inherent Vice”

Regi: Paul Thomas Anderson

Lengde: 2 t. 29 min.

Produksjonsår: 2014

Denne filmen ble satt opp på Bergen kino på vårparten i år, men forsvant etter et par uker, før jeg rakk å få sett den. Regissør Paul Thomas Anderson ga oss den mystiske ”The Master” i 2012, ellers kan vi trekke frem ”Magnolia” (1999) fra en sterk filmografi.

”Inherent Vice” er en filmatisering av Thomas Pynchon sin roman med samme navn, en bok jeg ikke har lest. Handlingen er lagt til Los Angeles ca. 1970, og vi følger privatdetektiven Larry ”Doc” Sportello i hans jakt på sannheten om en mulig kriminalsak knyttet til en stor eiendomsmagnat. Som i ”The Master” er det Joaquin Phoenix som har hovedrollen, og også her imponerer Phoenix med en sterk og fascinerende rolletolkning. Kjemien mellom regissør Anderson og Joaquin Phoenix må igjen sies å være fullklaff, Phoenix gjør nemlig en ganske rotete og ikke alltid enkel historie severdig.

Som i ”The Master, hvor handlingen var lagt til midten av 1950-tallet, oppleves ”Inherent Vice” som et stilsikkert tidsbilde av LA rundt 1970. Hippietidens naive flower power romantisering er over, nå er friheten gått over i narkoavhengighet og generell kynisme. Privatdetektiven Sportello er definitivt ikke av A4-typen, han likner mest en utfreaket boms. Av type er han ikke helt ulik ”The Dude” (Jeff Bridges) fra Coen-brødrenes ”The Big Lebowski”. Når det er sagt betyr det at det til tider er vel så mye humring, som spenning, i løpet av disse to og en halv timene.

Filmen er visuelt sterk, tidskoloritten virker troverdig (soundtracket bygger opp om dette), og en rekke snodige karakterer gjør filmen severdig. Men selve kriminalplottet blir liksom underordnet i filmopplevelsen.