Inherent Vice

“Inherent Vice”

Regi: Paul Thomas Anderson

Lengde: 2 t. 29 min.

Produksjonsår: 2014

Denne filmen ble satt opp på Bergen kino på vårparten i år, men forsvant etter et par uker, før jeg rakk å få sett den. Regissør Paul Thomas Anderson ga oss den mystiske ”The Master” i 2012, ellers kan vi trekke frem ”Magnolia” (1999) fra en sterk filmografi.

”Inherent Vice” er en filmatisering av Thomas Pynchon sin roman med samme navn, en bok jeg ikke har lest. Handlingen er lagt til Los Angeles ca. 1970, og vi følger privatdetektiven Larry ”Doc” Sportello i hans jakt på sannheten om en mulig kriminalsak knyttet til en stor eiendomsmagnat. Som i ”The Master” er det Joaquin Phoenix som har hovedrollen, og også her imponerer Phoenix med en sterk og fascinerende rolletolkning. Kjemien mellom regissør Anderson og Joaquin Phoenix må igjen sies å være fullklaff, Phoenix gjør nemlig en ganske rotete og ikke alltid enkel historie severdig.

Som i ”The Master, hvor handlingen var lagt til midten av 1950-tallet, oppleves ”Inherent Vice” som et stilsikkert tidsbilde av LA rundt 1970. Hippietidens naive flower power romantisering er over, nå er friheten gått over i narkoavhengighet og generell kynisme. Privatdetektiven Sportello er definitivt ikke av A4-typen, han likner mest en utfreaket boms. Av type er han ikke helt ulik ”The Dude” (Jeff Bridges) fra Coen-brødrenes ”The Big Lebowski”. Når det er sagt betyr det at det til tider er vel så mye humring, som spenning, i løpet av disse to og en halv timene.

Filmen er visuelt sterk, tidskoloritten virker troverdig (soundtracket bygger opp om dette), og en rekke snodige karakterer gjør filmen severdig. Men selve kriminalplottet blir liksom underordnet i filmopplevelsen.