The Lobster

«The Lobster»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en film som vanskelig lar seg kategorisere. «The Lobster» kan gå for å være en svart komedie, et absurd drama, en film i fantasyuniverset, eller til og med en science fictionfilm, noe den har vært markedsført som. Likevel er det ikke noe ved omgivelsene som tilsier at vi befinner oss i fremtiden. Derfor er jeg tilbøyelig til å si at vi beveger oss inn i fantasygenren, men at en kullsvart, underliggende humor tilfører en ekstra lekende dimensjon.

Dette er grekeren Yorgos Lanthimos første engelskspråklige film, og den vant juryprisen i Cannes. En rekke toppskuespillere er med: Colin Farrell (hovedrollen), Rachel Weisz, John C. Reilly, Léa Seydoux for å nevne noen. Samtlige skuespillere fremfører sine dialoger på en merkverdig distansert, nærmest følelsesløs måte, noe som bidrar til en stemning av fremmedgjort distanse karakterene imellom.  

Vi befinner oss i et samfunn der alle er tvunget til å leve parvis. Hvis partneren dør eller parene går fra hverandre må de finne seg en ny partner innen 45 dager, ellers forvandles de til et dyr. Hovedpersonen David er blitt forlatt av konen, og han transporteres derfor til et hotell, der han sammen med andre enslige har 45 dager på seg til å finne en ny partner. Hvis han mislykkes blir han forvandlet til en hummer (hans eget ønske, derav tittelen «The Lobster»). 

På hotellet er de underlagt et strengt regime. En regel for partnervalg synes å være at en potensiell partner skal passe akkurat mht. til personlighet, her er det ikke mulig å slippe unna med bløff. Halve filmen går med på å skildre livet på dette hotellet, der hverdagen, i tillegg til å jakte på en ny partner, bl.a. består av jakt på «einstøinger» i skogen utenfor. For hver «einstøing» gjestene klarer å skyte blir oppholdet forlenget med ett døgn, noe som gjør at 45-dagers fristen kan utvides betraktelig.

David flykter fra hotellet og slår seg sammen med «einstøingene» i skogen, en flokk nærmest lovløse individer. Den andre halvparten av filmen foregår der. Hos «einstøingene» gjelder helt motsatte leveregler enn på hotellet. Her er det strengt forbudt å innlede et forhold til en annen person, det er den absolutte individualismen som gjelder. Pardans er f.eks. ikke tillatt, isteden danses det med hodetelefoner, der hver danser kjører sitt eget soundtrack med elektronika. Fornøyelig! 

«The Lobster» er en underlig film, som tidvis også er veldig vakker, med visuelt slående, stiliserte opptrinn. Likevel når den ikke helt frem, den er ikke morsom nok til å passere som komedie, og den blir for subtil hvis det er meningen at vi skal tolke den som en form for samfunnskritikk. Filmen føles mer som å være i en drøm, der normal logikk er opphevet, en verden som likner litt på et mareritt som du er glad for å våkne opp ifra.  

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 20. august 2016)

Flukten

Originaltittel: "Tjuvheder"
Regi: Peter Grönlund

Lengde: 1 t. 36 min.

Produksjonsår: 2015

Filmens store styrke er det realistiske inntrykket den gir av rusmisbrukernes daglige kamp for å overleve. Både miljøskildringen og skuespillerne imponerer, og etterlater et preg av autensitet, i en grad som man sjelden opplever i kinosalen.

Hovedpersonen Minna er en godt voksen rusmisbruker, som i filmens åpningsscene er i ferd med å bli kastet ut av leiligheten pga. manglende betaling av husleie. Hun står plutselig igjen med noen få eiendeler alene på gaten, inkludert en katt i bur. Etter å ha overnattet på et hybelhus kommer hun i kontakt med den jevngamle alkoholikeren Katja, som finner et tilfluktssted for dem på en provisorisk campingplass, der andre rusmisbrukere bor på nåde for myndighetene. Stedet drives på en indre justis, der ”alle hjelper hverandre”, noe som viser seg ikke å være i samsvar med virkeligheten. Å bo blant narkomane og alkoholikere er tvert imot alles kamp mot alle.

For å finansiere rusmisbruket raner Minna en annen i miljøet. Det hun ikke vet er at denne er langer for en fryktet skikkelse i narkomiljøet, en karakter som vil skremme vannet av de fleste om du møter ham på gaten. Raner du en av hans folk er du i alvorlig trøbbel. For å betale tilbake blir Minna selv langer og vikler seg stadig lengre ned i håpløsheten.

De fleste av skuespillerne er tydeligvis ikke utdannet ved teaterskolen, men tilhører selv rusmiljøet. Du kjenner igjen karakterene fra Nygårdsparken eller STRAX-huset, og du får et innblikk i hvilken stressende hverdag disse lever i. En rusmisbruker har aldri fri, det går 24/7, inntil mange bukker under. ”Flukten” klarer å formidle dette livet på en overbevisende måte.

Peter Grönlund (f. 1977) har brukt sin erfaring fra sosialarbeid og rusomsorg i arbeidet med ”Flukten”, som er hans første spillefilm. Han står også ansvarlig for manus. En imponerende regidebut har det blitt.

(sett på Bergen kino, KP7, mandag 25. juli 2016)

Historien om den sjenerte giganten

Originaltittel: Fusi

Regi: Dagur Kári

Lengde: 1 t. 34 min.

Produksjonsår: 2015

Ny prisbelønnet film fra Island, denne gangen vinneren av Nordisk Råds Filmpris for 2015. ”Historien om den sjenerte giganten” er den norske tittelen, mens den islandske originaltittelen bærer hovedpersonens navn – ”Fusi”. Den engelske tittelen er for ordens skyld ”Virgin Mountain”, noe som henspiller på hovedpersonens fremtoning som et fjell av en mann, samt hans manglende erfaringer med kvinner.

Fusi er en mann i 40-årene som bor hjemme hos mor. Han jobber som bagasjesjauer på flyplassen, på fritiden går tiden med til å rekonstruere historiske slag fra 2. verdenskrig hjemme i stuen. Dette er altså en mann som leker som en gutt fremdeles. Det er ikke noe som tyder på at Fusi er ”tilbakestående”, men han mangler helt klart visse sosiale ferdigheter. Likevel virker det som om livet hans er noenlunde greit. Ting tar en ny vending den dagen morens kjæreste gir ham et gavekort på et kurs i Line Dance. Meget motvillig møter han opp, men snur i døren. Likevel fører dette fremstøtet til at han får kontakt med en kvinne, og ting begynner å utvikle seg i en helt uventet retning.

Filmen har sin store styrke i portrettet som tegnes av hovedpersonen Fusi. Dette er en filmkarakter du er nødt til å bli glad i. De fleste kjenner gjerne en eller flere voksne menn som faller gjennom i det sosiale spillet, som ikke har noen karriere, ikke kone eller kjæreste eller egne barn. Vel, Fusi er en slik en. Han har heller ikke nok vett til å avslå tilbud om å leke med barn i nabolaget, noe som til slutt gjør ham sosialt stigmatisert. Legg også til at kollegaene liker å erte og mobbe ham, og du kan lett forestille deg en taperkarakter.

Men Fusi har mange sterke sider, han er praktisk anlagt, fikser ting, og han har nok grunnleggende sett også en tro på seg selv. Han har derfor ressurser å mobilisere når han for første gang i livet må kjempe for kjærligheten. Det Fusi mangler av talegaver kompenserer han med gode gjerninger. Fusi er rett og slett en mann med et stort hjerte. Et stort hjerte skjult i en like stor kropp.

Filmen er både skrevet og er regissert av Dagur Kári, hans fjerde langfilm siden debuten i 2003. Han står også bak filmmusikken, som ett av to medlemmer i elektronikaduoen ”Slowblow”. Gunnar Jónsson er det perfekte valg i rollen som Fusi, og prestasjonen sikret ham prisen som beste skuespiller ved Tribeca Film Festival i NYC. 

(sett på Bergen kino, KP4, fredag 15. juli 2016)

Småfugler

Originaltittel: Þrestir
Regi: Rúnar Rúnarsson
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Rúnar Rúnarsson har både skrevet, produsert og regissert dette islandske dramaet, som for det meste utspiller seg i en liten bygd nord på Island, der det meste av næringslivet er konsentrert rundt fiskebruket.

16 år gamle Ari bor i Reykjavik, men rykkes opp med roten da moren bestemmer seg for å dra utenlands sammen med sin nye mann. Ari må motvillig flytte til faren, som han har hatt lite kontakt med de siste årene. Han pakker en koffert og en sekk og tar fly nordover. Far og sønn møtes med et håndtrykk, og bilturen videre mot bygden preges av at de to er blitt fremmede for hverandre.

Ari får et tøft møte med sitt nye hjem. Farens hus er stort, men forfallent. Han får stadig besøk av drikkekompiser, og fyll og fest er tydeligvis det som preger livet utenom arbeidet på fiskebruket. Lyspunktet for Ari er farmoren, som er oppriktig glad for å se ham igjen.

Filmen kan sees på som et far-og-sønn-drama, men er også en skildring av ungdomstid og alt den innebærer av utfordringer. Miljøskildringen er røff, det står litt i stil til landskapet. Rusmisbruk og seksuelle overgrep er en del av hverdagen tydeligvis. Selv om det er filmet under sommertiden kan vi levende forestille oss hvor tøft det må være i dette lille samfunnet på vinterhalvåret. 

Filmen har vunnet flere priser internasjonalt. Den er satt opp på norske kinoer av Arthaus, etter å ha blitt stemt frem som vinner av 100 filmentusiaster som årets sommerfilm. Men det er alt annet enn sommerstemning som preger denne filmopplevelsen.

(sett på Bergen Kino, KP4, tirsdag 12. juli 2016)

Human

”Human”
Regi: Yann Arthus-Bertrand
Lengde: 3 t. 10 min.
Produksjonsår: 2015

”Human” er så mye mer enn en film. Regissør Yann Arthus-Bertrand har langt videre ambisjoner enn som så. ”Human” er et mangehodet prosjekt (se http://www.human-themovie.org/ for informasjon), men denne kvelden på Bergen kino er det selve langfilmversjonen vi ser, og vi får bedømme den som filmopplevelse, først og fremst.

Filmens idé er tydeligvis å si noe om det å være et menneske i en urettferdig verden. Regissørens grep er enkelt; nemlig å plassere vanlige mennesker foran kamera og la dem snakke uten å bli avbrutt, om tema som er allmennmenneskelige, eller eksistensielle. Om det er kjærligheten, døden, dramatiske hendelser, forbrytelser, gode gjerninger, håp, savn, lengsler eller gleder, et rikt utvalg intervjuobjekter slippes løs i monologer. Noen av dem er ofre, andre er forbrytere, i sum er de uansett hva vi vil kalle ”vanlige” folk, som har levd lenge nok og som har reflektert over sitt eget liv og skjebne.

Utvalget og spennvidden er stort. Regissøren har fartet verden rundt (her er også scener fra Svalbard) og intervjuet et stort antall mennesker, det er en film som tilsynelatende har ambisjon om å formidle erfaringer fra hele kloden. Likevel er fraværet av de rike og privilegerte påfallende, den rike verden er først og fremst representert ved noen slående helikopterscener over Manhattan, der den velkjente og prangende arkitekturen blir en slående kontrast til alt annet denne filmen fremhever.   

Samtlige intervjuobjekter filmes i nærbilde, det er bare ansiktene som sees, på svart bakgrunn. Det gjelder også han som forteller oss at han mistet begge armene og begge bena, kun ansiktet vises. Det er ellers usedvanlig rike ansikter som trer frem, det er som om selve ansiktsuttrykket forteller sin egen historie, om levd liv. For en nordmann er det det påfallende å se disse ansiktene i nærbilde, for de fleste er slitne, mange har dårlige tenner, noen ikke tenner i det hele tatt. Det vitner om at utvalget mennesker er tatt fra nedre sjikt, arbeiderklassen eller prekariatet, eller småbønder, landarbeidere, dagarbeidere. Her er det ingen rike eller vellykkede, ingen plastiskopererte, botoxinjiserte. Ingen gjemmer seg bak en fasade, dette er ekte mennesker, ekte skjebner, de fleste uten mulighet til å påvirke egen livssituasjon nevneverdig. Mange lever fra dag til dag, de kjemper for å overleve, den viktigste driften de synes å ha er å kjempe for at barna deres skal få et bedre liv. Håp har de ennå, håpet holder dem i live.

Disse monologene avløses av spektakulære, slående vakre sekvenser hvor enten naturen selv er motivet, eller det er mennesker som sammen skaper situasjonene i samspill med hverandre. Arthus-Bertrands prosjekt vever menneskeheten sammen, binder folk fra ulike kontinenter, ulike raser og religioner i et stort blandakor, og alle monologene går opp i en høyer enhet, en sang om det å være menneske, om å tilhøre en felles menneskehet, på tross av alle skiller er det så mye som samler, som gjør oss til deltakere på en felles scene.

Med en lengde på over 3 timer vil nok filmen ekskludere noen. De som likevel oppsøker ”Human” i kinosalen er nok et publikum som vet hva de går til, og som følgelig er positivt innstilte. Det betyr igjen at de som kanskje burde se filmen ikke vil gjøre det. 

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 28. mai 2016)

Spotlight

”Spotlight”
Regi: Tom McCarthy
Lengde: 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2015

”Spotlight” vant Oscar for Beste Film, en vinner som det her i landet kanskje ikke har vært så mye blest om, men som tydeligvis har gjort stort inntrykk i USA.

Filmen tar navnet sitt fra en gruppe gravejournalister ansatt i avisen ”Boston Globe”, som i 2001 avslørte svært omfattende seksuelle overgrep i Den Katolske Kirke. ”Spotlight”-redaksjonen besto av fire journalister, og filmen følger opprullingen av saken, fra de første tipsene og til saken trykkes. Det er naturlig å trekke paralleller til filmen ”Alle presidentens menn” fra 1974, der tema er opprullingen av Watergate-saken, gjort av journalister i ”Washington Post”. Fokuset er det samme, altså på journalistenes arbeid med saker av stor samfunnsmessig betydning.

Det er også flere trekk ved filmen som gjør at du tenker 40 år tilbake i tid. ”Spotlight” er en veldig tradisjonell film i uttrykket, en film som godt kunne vært laget for flere tiår siden. Det bør ikke nødvendigvis være noe negativt. Historien rulles opp kronologisk, vi ser saken vokse seg større og større, til noe som til slutt omfatter hundrevis av mennesker.

Sakens kjerne er Den Katolske Kirkes strategi med å legge lokk på saken, og dermed å beskytte overgriperne. Ved hjelp av advokater ble ofrene tilbudt hemmelige avtaler for å forholde seg tause. Journalistene avslørte prester som hadde forgrepet seg på barn i tiår, som Kirken hadde flyttet rundt på, men som aldri hadde blitt anmeldt eller stilt til ansvar. Etter hvert som saken skrider frem blir det klart at dette ikke var enkelttilfeller, men nærmest et omfattende nettverk av seksuelle overgripere, som i ly av Den Katolske Kirke fikk ture frem i årtier. Skandalen blir til slutt avslørt, og saken i Boston førte til at mange liknende saker kom frem over hele verden.

”Spotlight” er en solid film, den tar seg god tid til å rulle opp saken, og den har en stigende dramatisk kurve. Dette vitner om et godt manus, noe som ga filmen Oscar nr. 2.

Dette skjedde altså for 15 år siden, en tid der mange aviser fremdeles hadde ressurser til å jobbe frem vanskelige saker over et langt tidsrom. Det som ikke sies i filmen er at ”Boston Globe” nå har kvittet seg med disse ”gravejournalistene” pga. økonomi. Denne overgrepsskandalen ville dermed ikke nødvendigvis blitt avslørt i dag.

(sett på Bergen Kino, KP6, lørdag 30. april 2016)

Hail, Caesar!

”Hail, Caesar!”
Regi: Joel & Ethan Coen
Lengde: 1 t. 46 min.
Produksjonsår: 2016

Brødrene Coens film av året er en komedie som samtidig kan sees som en kjærlighet til den klassiske Hollywoodfilmen. Som vanlig opptrer det et stjernelag av skuespillere i Coen-brødrenes film, en indikasjon på den status de har i miljøet: Josh Brolin, George Clooney, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Frances McDormand, Tilda Swinton og Channing Tatum er de største navnene på plakaten.

Josh Brolin spiller hovedrollen som Eddie Mannix, en Hollywoodprodusent med et uttall baller i luften, ansatt i et av de store studioene. George Clooney (i rollen som filmstjernen Baird Whitlock) har hovedrollen i det bibelske dramaet ”Hail, Caesar!”, en storproduksjon som er i ferd med å fullføres i det filmen starter. Så skjer det at en gruppe kommunistiske hollywoodforfattere kidnapper hovedrolleinnehaveren, og presser filmstudioet for penger. Eddie Mannix får dermed hendene fulle, ikke bare må han finne den kidnappede skuespilleren, men han må også holde sladrejournalistene unna.

Et ganske tøvet plot altså. Samtidig gir historien, som også er skrevet av Coen-brødrene, en rik anledning til å fortelle filmhistorie på en skrudd og heller parodisk måte. Filmen finner sted i 1951, og kommunistjakten når sitt høydepunkt, noe som forklarer det usannsynlige plottet med den kommunistiske kidnappingen. Her er brødrene selvsagt ute etter å si noe om den faktiske situasjonen for filmarbeidere i Hollywood på tidlig 1950-tall, en tid da yrkesforbud og angiveri florerte.

Filmens kulisser, i et av industriens store studioer, innbyr også til bakomscener fra klassiske Hollywoodproduksjoner. Det er ingenting å si på stil og utførelse på dette, alt er storslått koreografert.

Likevel sitter vi som seere litt snurt tilbake. For filmen er egentlig ikke så veldig morsom, heller ikke tankevekkende. Brødrene Coen står bak flere av mine personlige favoritter, men denne når ikke tidligere blinkskudd som ”Miller’s Crossing”, ”Fargo”, ”The Big Lebowski” eller ”A Serious Man” til knærne. Det blir mer en filmopplevelse på det jevne, akkurat som brødrenes forrige produksjon, folkesangerparodien ”Innside Llewyn Davis”, heller ikke nådde helt opp. Men kanskje er det ikke å forvente at hver ny film fra Joel & Ethan oppnår klassikerstatus.

Filmens positive overraskelse er Alden Ehrenreich i rollen som den unge westernhelten Hobie Doyle. Han gjør en strålende innsats og sørger for flere lattervekkende scener helt på egenhånd.

(sett på Bergen kino, KP7, torsdag 24. mars 2016)

Carol

”Carol”

Regi: Todd Haynes

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2015

Dette er et drama med handling lagt til New York tidlig på 1950-tallet. Filmen er basert på en roman av Patricia Highsmith (utgitt under pseudonym) og dreier seg om forbudt kjærlighet mellom en moden, gift kvinne og en ung butikkdame. Regissør Todd Hayes har vært innom samme tidsperiode før, nemlig i filmen ”Far from Heaven” fra 2002. Der sto Julianne Moore oppe i noe av det samme dilemmaet, som en gift kvinne som innledet et forhold til en svart gartner. Begge filmene dreier seg altså om tabubelagte kjærlighetsforhold i 50-årenes USA.

Cate Blanchett spiller Carol Aird, den gifte, men tydeligvis utilfredse kvinnen som møter ekspeditrisen Therese Belivet (Rooney Mara), da hun er ute etter julepresanger i et varemagasin. Det tilfeldige møtet mellom de to inneholder såpass mye uuttalt spenning at begge skjønner at her er det noe å bygge videre på. En lunsjinvitasjon følger. Gradvis utvikler de et kjærlighetsforhold, og Therese sier ja da Carol inviterer henne med på en overnattingstur ut av byen.

Cate Blanchett er feiende flott som Carol, hun eier mange av scenene her, der hun glitrer i lekre 50-talls kreasjoner. Rooney Mara som Therese overbeviser også i rollen som Therese, en karakter som vi antar er i begynnelsen av 20-årene, kanskje bare halvparten så gammel som Carol, og som naturlig nok fremstår som en mer uskyldig person. Carol er separert fra sin mann, som ikke forstår eller aksepterer at Carol ønsker å avslutte ekteskapet. Sammen har de en 4 år gammel datter, og kampen om å få omsorgen for henne blir etter hvert en del av filmens drama.

Med Todd Haynes i registolen, Cate Blanchett i hovedrollen og 1950-tallet som kulisse, er det grunn til å ha forventninger om en stor filmopplevelse. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes, og har fått flere priser. Men jeg synes det ligger noe uforløst over det hele, som om dramaet aldri riktig tar av. Til tider mangler filmen temperatur og fremdrift, det er som om regissøren og fotografen er mest opptatt av å iscenesette Cate Blanchett, som skal det sies, er grunn god nok til å se filmen.

Jeg sitter litt igjen med en følelse av at denne historien inneholder mer krutt enn det som vises her. Med USA på 1950-tallet som ramme kunne dramaet lett ha blitt et enda mer spisset tidsbilde, fra en epoke som ligger nært tidsmessig, men som likevel er ganske fjern når det gjelder samfunnsforhold. Skjønt, kanskje likevel ikke fjernt fra dagens konservative i USA? 

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 12. mars 2016)

Brooklyn

«Brooklyn»
Regi: John Crowley
Lengde: 1 t. 51 min.
Produksjonsår: 2015

«Brooklyn» er et godt, gammeldags romantisk drama, fortalt i tradisjonell stil, utan filmatiske fiksfakserier av noe slag, og det fungerer!

Dette irsk-engelske utvandrerdramaet vet å spille på de riktige strengene. Uten å bikke over i rein sentimentalitet føler publikum ungjenta Eilis dilemma på kroppen, der hun slites mellom lojaliteten til moren i Irland, og kjærligheten til den hemmelige ektemannen i Brooklyn. 

Suksessforfatteren Nick Hornby har skrevet filmversjonen av boken «Brooklyn», forfattet av Colm Toibin. Toibin har lagt handlingen til sin egen hjemby Enniscorthy, året er 1952. I den irske småbyen er framtidsutsiktene dårlige, og utvandring til USA ligger som en mulighet mange benytter seg av. De sosiale kontrollmekanismene bidrar også til en utvandringslengsel, knuget som man blir av småbymentaliteten.

Det er den eldre søsteren Rose som gir Eilis muligheten. Via kontakter med presten Father Flood i Brooklyn ordner hun det slik at Eilis er sikret både jobb i et varemagasin og husrom hos Mrs. Keogh når hun ankommer NYC. Rose ofrer seg for sin yngre søster, ved selv å bli værende hos sin aldrende mor. Mor og storesøster vinker Eilis farvel på kaien, alvoret i situasjonen ligger tykt utenpå dem, ingen vet når de sees neste gang.

Etter en overfart preget av sjøsyke, ankommer de Ellis Island, portalen til New York. I Brooklyn preges den første tiden av en intens hjemlengsel, kontakten med Irland opprettholdes pr. brev. På en dansetilstelling treffer Eilis en ung mann av italiensk herkomst, og romantiske følelser oppstår.

Filmen kunne lett blitt en klissete og klisjefylt affære, temaet tatt i betraktning, men den klarer heldigvis å styre unna. Du kan ikke annet enn å bli glad i hovedkarakteren Eilis Lacey, spilt av 21 år gamle Saoirse Ronan. I en scene sier en av hennes medleietakere at «du ser ut som om du nettopp har melket kyrne», liksom for å understreke hvor lite verdensvant og urban utstråling Eilis har. Eilis virker høyst troverdig, og Saoirse Ronans nærmest uskyldige oppsyn kler henne godt. Ronan har allerede flere storfilmer på cven, hun startet som barneskuespiller. Denne rollen har sikret henne en Oscarnominasjon. Hennes italienskættede rørleggerkjæreste Tony, spilt av Emory Cohen, utstråler mye av den samme godheten og varmen, du unner ham liksom alt godt. 

«Brooklyn» er en litt uskyldig film, der fraværet av nakenhet og vold bare er en befrielse. Tilbake står et drama seerne ikke kan unngå å bli engasjert i. Miljøskildringene er troverdige, tidskoloritten upåklagelig. I tillegg til Saoirse Ronans nominasjon er filmen også Oscarnominert for beste film, og Nick Hornby for beste manus basert på en bok.

(sett på Bergen kino, KP11, søndag 14. februar 2016)

Youth

«Youth»
Regi: Paolo Sorrentino
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten» plasserer jeg helt der oppe i toppen for kinoåret 2013. Som jeg skrev den gang var den «full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi», et rent overskuddsprodukt som fylte kinogjengerne med begeistring, en visuell fest med passe doser fjas og eksistensiell dybde. En italiensk perle som fikk meg til å tenke på Fellini, fra en epoke i filmhistorien som aldri kommer tilbake.

Igjen er Paolo Sorrentino ansvarlig for både manus og regi. «Youth» har noen av de samme kvalitetene som «Den store skjønnheten», men er likevel helt annerledes. Denne gang har Sorrentino laget en engelskspråklig film med store skuespillernavn på plakaten. Med Michael Cain, Harvey Keitel, Rachel Weisz og Jane Fonda sier det seg selv at «Youth» har ambisjoner om slå stort internasjonalt. 

Handlingen er lagt til et spa-hotell i den sveitsiske fjellheimen. Her har den nå 80-årige komponisten og dirigenten Fred Ballinger (Michael Cain) tilbrakt et par uker hvert år de siste 20 årene. Han har selskap av sin jevngamle svoger, filmregissøren Mick Boyle (Harvey Keitel), som på tross av alderen jobber med en ny film. Stedet er innhyllet av fred og ro og avslappende behandlinger på dagtid, med litt lødig underholdning på kveldstid. Idyllen blir imidlertid truet for Ballingers del av en utsending fra den britiske Dronningen, som ber ham om å gjøre et comeback som dirigent under en kongelig festforestilling. I tillegg får hans datter og personlige assistent (Rachel Weisz) sjokkbeskjeden om at hennes mann går fra henne til fordel for en popstjerne. Regissør Boyle får på sin side et slag i ansikten når hans filmdiva (Jane Fonda) svikter ham.

«Youth» må nesten sees på som en ironisk tittel, for de to eldre herrene bruker mye tid på å snakke om sine gammelmannsplager. Ungdommen representeres best av Miss Universe, som har vunnet en uke på hotellet som en del av prisen. I en scene i bassenget blir de to oldingene konfrontert med denne skjønnheten, som om det er en hildring fra egen tapt ungdom som åpenbarer seg for dem. 

Filmen har en rekke lekre scener, og da tenker jeg ikke først og fremst på vakre omgivelser i alpene, men på stiliserte opptrinn, som både er slående kontrastfulle, lattervekkende og filmatisk blendende. Her viser Sorrentino sitt mestergrep. 

Paolo Sorrentino har ennå ikke rukket å bli mer enn 45 år, så her kan vi håpe på en serie av toppfilmer fra hans hånd de neste 30 årene.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 6. februar 2016)