Barry Lyndon

”Barry Lyndon”

Regi: Stanley Kubrick

Lengde: 3 t. 5 min.

Produksjonsår: 1975

Kubrick lanserte kun to filmer gjennom hele 1970-tallet. I 1971 kom filmsjokket ”A Clockwork Orange”, i 1975 ”Barry Lyndon”. Det er vanskelig å tenke seg to filmer som er mer ulike enn disse. Neste film deretter - ”The Shining”, kom først i 1980, også et sjokk på sin måte. ”Barry Lyndon” er på en måte litt glemt, siden filmene før og etter begge var oppsiktvekkende og den dag i dag trekkes frem som milepæler.

”Barry Lyndon” er en helt annen type film enn de to nevnte. Det er nærmest det vi kaller et ”kostymedrama”, en historisk film hvor handlingen er lagt til 1700-tallet, og den er basert på William M Thackerays roman ”The Luck of Barry Lyndon”. Filmen er over 3 timer lang, og det i seg selv er i utgangspunktet lite publikumsvennlig. Dermed er vel dette også en av Kubricks minst sette filmer, i hvert fall hvis vi holder hans filmer fra 1950-årene utenfor.

Ryan O’Neal har hovedrollen som Barry Lyndon, og historien forteller om denne fiktive personens oppvekst i relativ fattigdom i Irland, til han innrulleres i den engelske arme, sendes til 7-års krigen på det europeiske kontinent, hvor han via diverse forviklinger til slutt gifter seg inn i en velstående familie og en tid lever i rikdom, før alt settes over styr.

Filmen ble ikke spesielt godt mottatt for snart 40 år siden, men siden har den vokst i ry. Det er særlig filmkritikerne som har revurdert sin oppfatning av filmen, og det er klart at perfeksjonisten Kubrick her viser seg fra en av sine mest gjennomførte sider. I perioder er scenene til forveksling lik klassiske malerier fra 1700-tallet, med en detaljrikdom og skjønnhet som er slående. Soundtracket består vekselvis av tidens klassiske musikk, i kombinasjon med irsk folkemusikk.

”Barry Lyndon” kan lett oppleves som en litt langsom film, selve historien om en oppkomlings opptur og fåfølgende fall er heller ikke original. Publikums utbytte er derfor avhengig av at man setter pris på de mange maleriske scenene og selve stemningen i filmen, som til sammen nærmer seg perfeksjonen.

Alice in the cities

"Alice in the cities”

Originaltittel: ”Alice in den Städten”

Regi: Wim Wenders

Lengde: 1 t 45 min.

Produksjonsår: 1973

Wenders fjerde langfilm, og den første i hans såkalte ”road-movie”-trilogi.

Handlingen starter i USA, der journalisten Phillip er på reportasjereise. Tilfeldighetene fører til at han på retur hjem møter en kvinne på flyplassen, som har en datter på 10-12 år på slep. Før avgang forsvinner kvinnen, mens datteren ufrivillig reiser med journalisten til Amsterdam, der moren skal dukke opp på neste fly. Det gjør hun ikke, noe som fører til at Phillip og den unge Alice reiser ut på leting etter mormor, som skal bo i en tysk by. Det eneste sporet er et fotografi av mormorens hus.

Noen hevder at denne filmen har visse paralleller til Wenders senere mesterverk ”Paris, Texas” (1984), bl.a. ved at temaene berører hverandre, og ved at begge filmene har lange scener uten dialog. Men der ”Paris, Texas” skaper en særegen magi på lerretet, vekker ”Alice in the cities” mer irritasjon enn begeistring. Rudiger Vogler (Phillip) er ingen Harry Dean Stanton, for å si det sånn. Voglers manglende mimikk og tilsynelatende interesseløse tilnærming gjør filmopplevelsen heller traurig for meg.

Det er mulig at filmen opplevdes original og en smule nyskapende for førti år siden, men i dag har den mistet mye av den tiltrekningskraften den en gang hadde. Kanskje lot man seg den gang begeistre av Wenders europeiske blikk på USA? Filmet i en ganske røff sort/hvitt tapning fungerer heller ikke bildene så godt i dvd-formatet.

Boyhood

”Boyhood”

Regi: Richard Linklater

Lengde: 2 t. 45 min.

Produksjonsår: 2014

Til tross for at ”Boyhood” ikke på noen måte forteller en original, dramatisk eller på overflaten spennende historie, er dette en film som skiller seg ut. Tilsynelatende får vi en ganske så alminnelig oppvekstskildring, der vi følger en gutt fra 6-års stadiet og frem til voksenlivet så vidt møter ham i 18-års alderen. Hans nærmeste er en litt eldre søster og deres mor, som er skilt fra deres far. Faren blir en stadig viktigere person i løpet av årene, der han inntar rollen som helgepappa. Vi møter også et par menn (og deres barn) som moren inngår forhold til ettersom årene går. Alt i alt et gjenkjennelig persongalleri, som i varierende grad har sine problemer, men som ikke skiller seg ut i mengden. Det er rett og slett eksemplarer av det vi kan kalle ”vanlige folk”, og det vi ser på kinolerretet er livet slik det arter seg for millioner av mennesker verden rundt.

Det som gjør filmen spesiell er at regissør Richard Linklater (”Slacker”, ”Before Sunrinse”, ”Before Sunset” bl.a.) har brukt 12 år på å lage den. Han har brukt de samme skuespillerne i rollene, noe som gir et unikt (og selvsagt autentisk) bilde på aldrings- og utviklingsprosessen. Siden hovedfokuset er på gutten (Ellar Coltrane) er det fascinerende å se ham utvikle seg fra et barn og til en litt bråmoden ung mann på litt under tre timer. Det samme kan sies om søsteren Samantha (Lorelei Linklater, datter av regissøren), som forvandles fra en ertelysten, irriterende ”storesøster” på 7-8 år og til en vakker ung kvinne. Også foreldrene blir selvsagt 12 år eldre i løpet av filmen. Disse spilles av de rutinerte Patricia Arquette (”True Romance”, ”Lost Highway” bl.a.) og Ethan Hawke (en gjenganger i regissør Linklaters tidligere produksjoner).

Filmen tok altså 12 år å fullføre, men selve innspillingen ble unnagjort på 39 enkeltdager! På en snodig måte kan du få følelsen av å betrakte en dokumentar, i og med at filmen viser en fysiologisk endringsprosess hos de fire sentrale skuespillerne. Likevel er det et troverdig drama med gode skuespillerprestasjoner som gjør dette til en god og minneverdig film. Fraværet av spektakulære hendelser og ytre dramatikk, utover de sedvanlige samlivsproblemene og oppveksttraumene, gjør at historien oppleves som troverdig og ektefølt.

Det krever selvsagt et godt manus å holde på en kinogjengers oppmerksomhet i 165 minutter. Regissør Linklater er også ansvarlig for dette, som i de fleste av de andre filmene han har regissert. ”Boyhood” skiller seg ut og blir sikkert stående som en av årets beste filmer. 

(sett på Bergen kino, KP9, fredag 29. august 2014)

Saturday night and Sunday morning

Regi: Karel Reisz

Lengde: 1 t. 26 min.

Produksjonsår: 1960

Alan Sillitoe skrev boka i 1958 og filmmanuset rett etterpå. ”Saturday night and Sunday morning” ble en epokegjørende film som regnes som starten på en serie hverdagsrealistiske filmer fra England (gjerne omtalt som ”kjøkkenbenkrealisme”). Over femti år senere føles filmen som et nærbilde fra en ikke så fjern fortid, en epoke som likevel føles langt unna når disse sort/hvitt-bildene eier lerretet. La det være sagt med en gang: Filmen fortjener klassikerstatus og et soleklart terningkast 6.

Vi står med beina midt i den britiske arbeiderklassen. Byen er Nottingham, og filmen starter i fabrikken, der Arthur (Albert Finney) – en noen-og-tyveårig mekaniker, tjener gode penger. Arthur bor hjemme hos far og mor, og filmen viser godt det trangbodde, typisk engelske arbeiderboligstrøket. Arthur er ellers en ”streetsmart” ungdom som liker å utfordre grensene. Selvsagt betyr det trøbbel. Han innleder et forhold til kona til en kollega, og dette går ikke bra. Samtidig treffer han den unge og søte Doreen (Shirley Anne Field) og blir kjæreste med henne. Arthur og Doreen vil nok satse på en fremtid sammen, skal vi tro sluttscenen.

Historien som fortelles er kanskje ikke original, men filmens styrke er så definitivt miljøskildringen og de troverdige karakterene. At filmens realistiske stil føles frisk og levende så mange år etter er et udiskutabelt kvalitetstegn.

To Rome with love

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 47 min.

Produksjonsår: 2012

London, Barcelona, Paris … og her i Roma. Woody Allens lange Europaturne fungerer i det minste som skiftende kulisser til et vant synopsis, for selv om vi nok kan sette pris på andre locations enn de vante Manhattanscenariene, er Woody Allens filmformel alltid lett gjenkjennelig.

”To Rome with love” kan i beste fall betraktes som et hvileskjær mellom den vellykkede ”Midnight i Paris” (2011) og den overraskende ”Blue Jasmin” (2013), som (overraskelse nr. 2) var lagt til San Francisco. Begge disse filmene overgår Romafilmen med glans. Manuset til ”To Rome with love” må Allen ha skrevet på 2-3 dager, siden det bare inneholder vante scener og rollekarakterer, et minste felles multiplum av utallige Allen-filmer fra backkatalogen. Det verste er at dialogene heller ikke holder god standard, vitsene er så uinspirerte og forutsigbare at de bare unntaksvis vekker litt humring.

At filmen hadde en viss kommersiell appell må skyldes de vakre bildene fra Roma. Sjelden har vi vel sett en mer skamløs hyllest av en by som dette. Man skulle tro at Romas turistkontor sto bak filmen, og at hele konseptet i bunn og grunn er produktplassering i widescreen, i uttallige scener kappes skuespillerne i å påpeke byens uovertrufne skjønnhet. Det verste er jo at de har rett.

Som vanlig har Allen lykkes i å få med seg et lite stjernelag på settet. Selvfølgelig er det hyggelig å se Roberto Benigni i sitt naturlige miljø. Men de eneste som i mine øyne virkelig utmerker seg her er to (for meg) ukjente unge, italienske skuespillere (Alessandra Mastronardi og Alessandro Tiberi) som spiller et kjærestepar fra provinsen som har kommet til byen for å starte på nytt. Her aner vi en naturlig friskhet som filmen ellers mangler. 

Minnie & Moskowitz

Regi: John Cassavetes

Lengde: 1 t. 51 min.

Produksjonsår: 1971

En av de ti filmene Gena Rowlands gjorde sammen med sin mann – indipendentlegenden John Cassavetes. Dette er ikke en av deres beste, men kanskje en av de morsomste.

Gena Rowlands spiller Minnie, en kvinne som er i ferd med å gjøre det slutt med sin voldelige og gifte elsker, spilt av John Casavettes selv. Tilfeldighetene fører henne i armene på parkeringsvakten Seymour Moskowitz, spilt av Seymour Cassel, en gjenganger i mange av Cassavetes filmer. Castingen inkluderer ellers mange i familien Cassavetes/Rowlands, og er noe av forklaringen på hvordan filmen kunne lages for et budsjett på mindre enn en million dollar.

”Minnie & Moskowitz” har ellers alle elementer vi kjenner fra de beste Casavettesfilmene (”Faces”, ”Husbands” og ”A Woman Under the Influence” for å nevne noen opplagte); en levende dialog der mye sikkert er improvisert, mange scener med håndholdt kamera (her kom han dogme-filmene i forkjøpet), brå overganger mellom scenene, og karakterer i drift. Ellers er det vel få filmer som inneholder så mange parkeringsscener som denne!

Filmens morsomste øyeblikk er et par håpløse ”stevnemøter”, der høydepunktet nok er det hvor Val Avery (en karakterskuespiller med over 100 roller på cven) er koblet til en lunsjavtale med Minnie. Gena Rowlands er for øvrig slående vakker som alltid og løfter enhver film hun spiller i, ofte kan man imidlertid stusse over at en kvinne med hennes fremtoning befinner seg i slike miljøer som Cassavetes skildrer.

Kombinasjonen Gena Rowlands/John Cassavetes er uansett en gullstandard, og denne filmen er ikke noe unntak.

Stories we tell

Regi: Sarah Polley

Lengde: 1 t. 44 min

Produksjonsår: 2012

Denne dokumentarfilmen starter jakten med å beskrive Diane, regissørens avdøde mor, fortalt gjennom familie og venners erindringer. Diane døde av kreft da regissør Sarah Polley var 11 år gammel, og hun vokste opp sammen med sin far, med eldre søsken som allerede hadde flyttet ut av huset. Familie og venner tegner et ganske samstemt portrett av moren som en kvinne full av liv, alltid på farten og lysten på opplevelser. Så ulik faren på mange måter, han trives gjerne i sitt eget selskap. Det umake paret var begge skuespillere og traff hverandre på jobb.

”Stories we tell” innledes på ganske nostalgis vis, med utstrakt bruk av super-8 film som faren en gang tok av mor, barn og venner, gjerne på feriereiser. Det er bilder som viser den aktive, glade Diane i ulike situasjoner sammen med dem. Det er sårt og vemodig, men morsom på samme tid.

Sarah Polley samler et stort antall mennesker som alle blir bedt om å fortelle historien om moren. Her er far sentral, men også søsken og venner. Senere også kollegaer. Og et stykke på veien skifter historien litt fokus, siden det fremkommer opplysninger om moren som regissørdatteren fortsetter å nøste opp i. Slik blir filmen til slutt en jakt på identitet og opphav, like mye som et portrett av moren.

Dette er en ganske verbal og kommuniserende gjeng, noe som nok gjør arbeidet lettere for regissøren. Hver og en forteller sin versjon av historien, og regissøren har sikkert hatt en stri jobb med å klippe alt materialet sammen til en nedkortet filmversjon. Men er alt vesentlig kommet med? ”Stories we tell” filosoferer også over temaet historie som gjenfortelling.

Familien Polley er en ganske kjent familie i Canada, siden moren Diane og faren Michael begge var kjente skuespillere på 60- og 70-tallet. Yngste datteren Sarah har også hatt suksess som filmregissør og skuespiller før denne dokumentarfilmen.

Melinda and Melinda

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 39 min.

Produksjonsår: 2004

Akkurat som i ”Broadway Danny Rose” åpner filmen med en samtale rundt et kafebord, Og akkurat som i nevnte film er Wallace Shawn å finne rundt bordet (en digresjon, men det er derfor jeg husket det). To dramatikere diskuterer om livet er mest å likne med en tragedie eller en komedie, og konklusjonen er vel at det er opp til oss selv å bestemme vinklingen.

”Melinda and Melinda” forteller derfor samme historie på to måter parallelt, både som komedie og som tragedie/drama, men med to sett skuespillere. Jeg har sett filmen før og mente å huske at den holdt god Woody Allen-standard, men dette gjensynet levde ikke helt opp til forventningene. Den inneholder alle de vante ingrediensene i en Woody Allen-film, men ikke noe ved denne filmen utmerker seg i forhold til andre filmer.

For meg er det Will Ferrell som er den positive beholdningen her, han spiller rett og slett den rollen Woody Allen vanligvis spiller (Allen er ikke med i filmen selv). Ferrell er utstyrt med de morsomste replikkene og han kan komediefaget til punkt og prikke. Ellers er det helt på det jevne. Radha Mitchell spiller hovedrollen(e) som Melinda. Ikke hørt om henne? Nei, hun er vel en av de få som har fått hovedrolle i en Woody Allen-film uten at det har hjulpet på den videre karrieren. Chloë Sevigny har en annen stor rolle og var et ganske stort navn for ti år siden, men strengt tatt har vel karrieren gått nedover. Nå spiller hun stort sett i TV-serier.

”Melinda and Melinda” er derfor ikke stort mer enn tidtrøyte.

Det syvende segl

Originaltittel: Det sjunde inseglet

Regi: Ingmar Bergman

Lengde: 1 t. 36 min

Produksjonsår: 1957

Klassisk Ingmar Bergman, som selv vurderte denne som en av sine beste. Visstnok foranlediget av Bergmans egen dødsangst er den en slags dialog med Døden selv, her fysisk tilstede, vandrende rundt for å hente hjem ”til seg” de som tiden har gått ut for …

Filmen inneholder en del ikoniske filmscener, bl. a. åpningen der Ridderen (Max von Sydow) spiller sjakk med Døden (Bengt Ekerot), og sluttscenen der vi ser Døden og hans følge i relieff mot himmelen, dansende oppover en bakketopp. Døden, vandrende rundt med ljå, drapert i en sort kappe, er noe bl.a. Bergmannbeundrer Woody Allen parodierte i sin ”russiske” komedie ”Kjærlighet og død”.

Handlingen er lagt til Sverige på 1300-tallet, et land der Svartedauden herjer og skaper frykt blant folk. Det er en tid der religionen ligger som en tåke over menneskesinnet, ikke en koselig, humanistisk versjon slik Den Norske Kirke prediker, men derimot en svart/hvitt-versjon der kampen mellom Gud og Djevelen er essensen i all teologi.

Så er det da også korstog, heksebrenning og djevler som lurer rundt hvert pestbefengt hushjørne i denne verdenen. Frykten for døden bunner jo i redselen for å havne i helvete, der sjelene pines i evig ild! Dette er hard-core kristendom, underbygget av tekstlesing fra Johannes Åpenbaring (”de syv segl”).

Kanskje har tiden visket ut akkurat det aspektet ved religionen, men da har vi glemt at på samme tid som denne filmen ble sluppet holdt Ole Hallesby en radiopreken i NRK der han skremte lytteren med akkurat samme trussel: At den ufrelste skulle brenne i evig ild i helvete! 

You will meet a tall dark stranger

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 38 min.

Produksjonsår: 2010

Det er sagt at denne filmen er som en morsom utgave av ”Interiors” fra 1976, filmen jeg tidligere har skrevet lite fordelaktig om. Grunnen er selvsagt at karakterene stort sett er like, og problemstillingene de samme. Riktignok er handlingen flyttet fra Manhattan til London, men det spiller liten rolle, parallellene mellom disse to filmene er helt klare.

Dette er Allens fjerde film innspilt i London, men lokaliseringen spiller ingen rolle her, for den saks skyld kunne filmen ha blitt spilt inn hvor som helst. Der ”Interiors” druknet i humørløs syting og eksistensielt mørke befinner ”You will meet a tall dark stranger” seg på en humoristisk og halvveis parodisk planet. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til filmen siden den fikk en heller lunken og likegyldig respons da den kom. Dette skulle liksom være enda en romantisk komedie med alle de typiske Woody Allen ingrediensene.

Derfor er det hyggelig å kunne melde at jeg fikk en trivelig stund i selskap med en knippe toppskuespillere. Det er jo stort sett alltid en glede å se Anthony Hopkins på lerretet. Her spiller han en ca. 60 år gammel, nyskilt mann som jakter på evig ungdom, fast bestemt på å tyne mest mulig ut av livet før det er over. Så desperat er han at han faller for den ca. 25 år gamle eskortepiken Charmaine. Hans fraskilte kone er på sin side opptatt av det hinsidige og plager omgivelsene med new-age vås som hun fores med av en spåkone. Den plagede kunstneren i filmen spilles av Josh Brolin, som prøver å få sitt endelige gjennombrudd som forfatter … Ellers er store navn som Antonio Banderas (som kunsgallerieier) og Naomi Watts (som hans assisten, og konen til den plagede forfatteren) med på å heve opplevelsen.

I det hele tatt et lett gjenkjennelig persongalleri i en Woody Allen film. Kanskje en bagatell av en film, og en lite viktig film i Woody Allen sin omfangsrike filmkatalog, men likevel en trivelig opplevelse. Ja, langt bedre enn forventet!