45 år

«45 år»
Originaltittel: 45 years
Regi: Andrew Haigh
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en film for det godt voksne publikum. Salen i Bergen kino var nesten fullsatt denne kvelden, ikke mange av de fremmøtte var under 50 år. Regissør Andrew Haigh har også skrevet manus, og på mange måter kunne dette vært en teaterforestilling. Det er samspillet mellom Tom Courtenay og Charlotte Rampling som virkelig løfter filmopplevelsen, begge de to veteranene overbeviser stort.

Geoff og Kate lever et stille og rolig liv på den engelske landsbygda. Kate er mer aktiv enn Geoff, hun åpner gjerne dagen med en tur med hunden, mens Geoff virker mer resignert, kanskje pga. helseproblemer. 40-års jubileet ble avlyst fordi Geoff ble hjertesyk, nå skal det tapte tas igjen.

Filmen bæres i stor grad av de to hovedrolleinnehaverne Tom Courtenay og Charlotte Rampling, som spiller et ektepar med et nært forestående 45-års jubileum å feire. Filmen starter uken før den store festen, og historien er delt opp i små kapitler der vi får en dag-til-dag skildring av ekteparet frem mot den store festen.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at de to ektefellene fremdeles har et godt samliv. Men så får Geoff et brev fra Sveits. For 50 år siden ble hans tidligere kjæreste utsatt for en dødelig ulykke på en isbre, på en tur sammen med Geoff. Nå er denne kvinnen funnet nedfrosset i isen! Denne historien er ukjent for Kate. Og hvorfor kommer det brev til Geoff så lang tid etterpå? Var de egentlig gift?

Nyheten setter i gang mange prosesser hos begge ektefellene, og Kate føler at ektemannen har skjult et viktig kapittel i livet sitt. Var den døde kvinnen hans store kjærlighet i livet? Har Kate likevel ikke hatt hovedrollen i livet hans slik som hun har trodd? Festen må gjennomføres, det er for sent å avlyse, hun må bite tennene sammen og holde fasaden.

(sett på Bergen kino, KP8, søndag 3. januar 2016)

Inherent Vice

“Inherent Vice”

Regi: Paul Thomas Anderson

Lengde: 2 t. 29 min.

Produksjonsår: 2014

Denne filmen ble satt opp på Bergen kino på vårparten i år, men forsvant etter et par uker, før jeg rakk å få sett den. Regissør Paul Thomas Anderson ga oss den mystiske ”The Master” i 2012, ellers kan vi trekke frem ”Magnolia” (1999) fra en sterk filmografi.

”Inherent Vice” er en filmatisering av Thomas Pynchon sin roman med samme navn, en bok jeg ikke har lest. Handlingen er lagt til Los Angeles ca. 1970, og vi følger privatdetektiven Larry ”Doc” Sportello i hans jakt på sannheten om en mulig kriminalsak knyttet til en stor eiendomsmagnat. Som i ”The Master” er det Joaquin Phoenix som har hovedrollen, og også her imponerer Phoenix med en sterk og fascinerende rolletolkning. Kjemien mellom regissør Anderson og Joaquin Phoenix må igjen sies å være fullklaff, Phoenix gjør nemlig en ganske rotete og ikke alltid enkel historie severdig.

Som i ”The Master, hvor handlingen var lagt til midten av 1950-tallet, oppleves ”Inherent Vice” som et stilsikkert tidsbilde av LA rundt 1970. Hippietidens naive flower power romantisering er over, nå er friheten gått over i narkoavhengighet og generell kynisme. Privatdetektiven Sportello er definitivt ikke av A4-typen, han likner mest en utfreaket boms. Av type er han ikke helt ulik ”The Dude” (Jeff Bridges) fra Coen-brødrenes ”The Big Lebowski”. Når det er sagt betyr det at det til tider er vel så mye humring, som spenning, i løpet av disse to og en halv timene.

Filmen er visuelt sterk, tidskoloritten virker troverdig (soundtracket bygger opp om dette), og en rekke snodige karakterer gjør filmen severdig. Men selve kriminalplottet blir liksom underordnet i filmopplevelsen. 

Søstre

”Søstre”

Originaltittel: Umimachi Diary

Regi: Hirokazu Kore-eda

Lengde: 2 t. 8 min.

Produksjonsår: 2015

Den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda har laget en rekke filmer som tar utgangspunkt i familien. Jeg så nylig ”Still walking” fra 2008, og ble begeistret for den, et drama som på subtilt og stilsikkert vis skildret indre spenninger mellom generasjonene. Når kritikerne så har trillet både femmere og seksere på terningen for årets film, var forventningene mine derfor høye.

Vi møter innledningsvis tre søstre som bor sammen. Meldingen om farens død gjør at de drar av sted for å være med i begravelsen. Faren har de ikke sett på 15 år, han stakk av og giftet seg på nytt. Moren tok dette så tungt at også hun forlot døtrene, noe som også har skapt et anstrengt og fjernt forhold til henne. Vel fremme i farens begravelse møter de den 15 år gamle datteren hans fra dette siste ekteskapet. Denne halvsøsteren vekker deres sympati, og de tre søstrene inviterer henne til å bo hos dem. Den engelske tittelen på filmen er ”Our little sister”, noe som indikerer at halvsøsterens inntreden i de tre søstrenes liv er fokus i filmen.

De tre søstrene vi møter først lever tilsynelatende harmonisk sammen, selv om det selvsagt er visse spenninger mellom den eldste, som er en slags naturlig sjef, og den nest eldste, som er litt mer vilter. Men det blir aldri noe skikkelig konflikter ut av det, kun overfladisk og godlynt hverdagsstemning. Farens svik, og morens tilbaketrekking er jo egnet for drama, men den japanske høfligheten feier det meste under teppet. Lillesøsterens inntreden er heller ingen kilde til disharmoni, tvert imot er hun et elskelig og sympatisk vesen som bringer enda mer harmoni og godlynt stemning til huset.

Synd å måtte si det, men ”Søstre” er en skuffende opplevelse. Det er rett og slett for mye harmoni og for lite drama her til å forsvare 2 timer og 8 minutter. Filmen hadde helt klart tjent på å bli klippet ned med 30 minutter, men selv det hadde muligens ikke hjulpet stort. ”Søstre” er en merkelig daff og lunken historie, og da hjelper det ikke så mye at bildene av kirsebærblomstringen er aldri så vakre.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 28. november 2015)

Still walking

«Still walking»
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 1 t. 54 min.
Produksjonsår: 2008

Hirokazu Kore-eda har tydeligvis spesialisert seg på å skildre familielivets hverdagslige gleder og utfordringer. For øyeblikket går hans siste film «Søstre» på norske kinoer, den forrige filmen hans «Like Father, like Son» fra 2013 dikk juryens spesialpris i Cannes, og hadde også familielivet som ramme.

«Still walking» foregår i løpet av et døgn. Det er dagen for å minne familiens eldste sønn, som døde i en drukningsulykke. Den nest eldste sønnen tar med seg sin kone (en enke) og hennes barn, og reiser fra Tokyo ned til Yokohamatraktene for å besøke sin pensjonerte legefar og sin mor. Her er allerede søsteren med familie på plass, og på kjøkkenet er forberedelsene i gang. Familiens overhode, den pensjonerte legen, er en surpomp som helst holder seg for seg selv på sitt kontor i huset.

Om filmen har en hovedperson så er det vel den nest eldste sønnen. Vi forstår allerede innledningsvis at dette årlige besøket er av det vanskelige slaget. Denne sønnen bærer på en hemmelighet, han er nemlig arbeidsledig, noe han ikke vil at faren skal vite. Han gir derfor inntrykk av å ha en travel jobb, noe som forklarer stadige telefonoppringninger. Faren er en bitter mann. Han er mest bitter for at ingen av sønnene kan overta legepraksisen, og han er bitter for at hans eldste sønn omkom mens han reddet en gutt fra å drukne. 

Filmens hverdagslige temaer og rolige puls er en behagelig opplevelse. Selv om vi kan snakke film type familiedrama så kommer det aldri til heftige utbrudd eller dramatiske konfrontasjoner, men vi merker de underliggende konfliktene og undertrykte følelsene like under overflaten. Selv om dette er en japansk film er det ingen problem for en norsk seer å kjenne igjen familieproblematikken, dette er ganske universelt. 

«Still walking» føles som en rik film, en film det er lett å bli glad i, og som du har med deg videre lenge etter at rulletekstene er ferdige. 

Dheepan

”Dheepan”

Regi: Jacques Audiard

Lengde: 1 t. 49 min.

Produksjonsår: 2015

Årets Gullpalmevinner i Cannes forteller en flyktninghistorie som du kanskje ikke har sett før. Vinklingen er troverdig, og det er ganske sikkert mange liknende skjebner å finne der ute akkurat nå, noe som gjør filmen særs aktuell i urolige tider som disse.

Dheepan (Antonythasan Jesuthasan) er geriljaleder for de tamilske tigrene på Sri Lanka. Etter en offensiv fra de singalesiske regjeringstyrkene lider tamiltigrene et endelig, militært nederlag, og de overlevende geriljasoldatene blander seg med flyktningene som samler seg på nordspissen av øya. I flyktningleiren får Dheepan overlevert passene til en liten familie som ble drept 6 måneder tidligere. Dheepan på 36 blir koblet med en kvinne 26, og en foreldreløs jente på 9 år. Sammen skal de spille en familie på flukt. Reisen går først til Madras i India, før de ender opp i en forstad til Paris.

Etter noen korte, innledende scener fra Sri Lanka utspiller hoveddelen av filmen seg i denne forstaden. Den lille ”familien” blir tildelt en sliten leilighet i en boligblokk dominert av kriminelle gjenger, og stort sett befolket av innvandrere fra flere himmelstrøk. Samtidig får familien jobben som portnere, og Dheepan fungerer som en slags vaktmester. Ingen av de tre i familien snakker fransk, og i den første tiden skjønner de lite eller ingenting. Samtidig som de altså skal late som de er en familie, skal de også finne sin plass i et nytt og fremmed land, i et miljø ingen frivillig vil bosette seg i.

Gradvis klarer de å etablere en slags hverdag. 9-åringen begynner på skolen, og ”konen” får jobb som hjemmehjelp for en eldre mann i naboblokken. De må innordne seg en hverdag dominert av narkobander, men på et vis klarer de å skape seg en tilværelse som ser ut til å fungere. Så normal blir den nye tilværelsen, at spesielt Dheepan ser ut til å akseptere sitt nye liv. Men hans ”kone” har ikke glemt at det er flyktningsituasjonen som har ført dem sammen, og ”familiekonfliktene” presser seg på.

Filmens hovedfokus synes å være å skildre eksiltilværelsen til disse krigsflyktningene. Riktignok er Dheepan selv en geriljaleder, men han innser at slaget er tapt, og en ny tilværelse må skapes. Men selv om han ønsker å skape en ny fremtid, forsvinner ikke fortiden. Den er hele tiden med og ligger der som en skygge over hverdagen.

Den lille ”familiens” kamp for å komme videre i livet deles sikkert av mange i disse dager, og filmens aktualitet er muligens en medvirkende årsak til at den fikk den gjeveste utmerkelsen i Cannes.

(sett på Bergen kino, KP6, fredag 13. november 2015)

Taxi Teheran

«Taxi Teheran»
Regi: Jafar Panahi
Lengde: 1 t. 22 min.
Produksjonsår: 2014

Denne iranske filmen er laget under helt spesielle vilkår. Regissør Jafar Panahi har nemlig yrkesforbud, dvs. at iranske myndigheter har gitt ham et 20 års forbud mot å lage film. I tillegg har han fått en 6 år lang fengselsstraff for å lage «regimekritisk propaganda». Under svært vanskelige forhold har Panahi likevel laget tre filmer, alle smuglet ut av Iran. «Taxi Teheran» er den siste av disse tre filmene, og den første som er satt opp på norsk kino. Filmen har allerede vunnet «Gullbjørnen» under filmfestivalen i Berlin.

Hele filmen foregår på innsiden av en taxi. Regissør Panahi spiller selv taxisjåføren, eller han spiller egentlig ikke taxisjåfør, han er seg selv … en filmregissør som egentlig filmer scener med diverse passasjerer fra et kamera på dashbordet, men han kjører rundt i Teherans gater. Som tilskuer får vi altså anledning til å betrakte denne millionbyen nærmest fra passasjersetet, noe som i seg selv er ganske interessant, siden Iran for nordmenn flest er ganske ukjent territorium. 

Filmen åpner med en ganske absurd og komisk scene, der en småkjeltring (i forsetet) og en kvinnelig lærer (i baksetet) krangler seg imellom. Det er tydeligvis vanlig å dele taxi i Teheran. Det humoristisk/absurde preget forsterkes i neste scene når en sterkt skadd mann og hans hysteriske kone praier drosjen og oppdraget blir å komme seg til sykehuset i full fart. Deretter er det en svartebørsselger med vesken full av piratkopiert film som stiger inn, og denne kjenner straks igjen regissør Panahi bak rattet. 

I starten fikk jeg følelsen av at det var en dokumentarfilm jeg så, men etter hvert skjønner vi at alle passasjerene som stiger inn er skuespillere som hjelper Jafar Panahi med å dokumentere, i fiksjons form, viktige trekk fra dagliglivet i Teheran/Iran.

I filmens lengste sekvens plukker Panahi opp sin 10-12 årige niese, for å kjøre henne hjem fra skolen. Den munnrappe jenta har fått i hjemmelekse å lage en film (med sitt mobilkamera) som er i overenstemmelse med de iranske sensurreglene. Gjennom ordvekslingen mellom niese og onkel blir vi presentert med de rigide, hovedsakelig religiøse retningslinjene for filmproduksjon i Iran, noe som den opposisjonelle Panahi har fått lide for i årevis.

«Taxi Teheran» åpner sterkt, men kanskje faller den litt underveis. Likevel er det oppsiktsvekkende at en slik film finner veien til norske kinoer. Det i seg selv er grunn god nok til å kjøpe billett.

(sett på Bergen Kino, KP10, lørdag 24. oktober 2015)

Sorte sjeler

”Sorte sjeler”

Originaltittel: Anime nere

Regi: Francesco Munzi

Lengde: 1 t. 43 min.

Produksjonsår: 2014

De rundt 20 som hadde kjøpt billett til denne filmen på samme forestilling som meg tuslet ut i Bergenskvelden i stillhet, nærmest tynget av historien som nettopp hadde utspilt seg på lerretet. For mens du nesten kan bli oppglødd og begeistret av et mafiaepos av den amerikanske typen, er dette italienske dramaet en mørk og knugende affære, der generasjoners skjebner er koblet til hevn og et forkvaklet æresbegrep.

Luciano (Fabrizio Ferracane), en mann rundt de 60, er den eldste av tre brødre. Han lever et rolig liv som geitebonde på landsbygda sør i Italia. Sønnen roter seg opp i bråk med den rivaliserende familien, etter å ha vandalisert en bar som svar på en fornærmende kommentar. Sønnens onkler er aktive i ndranghetaen – Calabrias svar på Sicilias Cosa Nostra, og gutten ønsker å hjelpe disse. Faren er en maktesløs tilskuer til at hans egen sønn velger å tre inn i organisert kriminalitet.

Filmen skildrer landsbygda i Sør-Italia som alt annet enn en pittoresk idyll. Det ligger en klam hånd over hodet på innbyggerne, og trusler fremsettes på lavmælt vis. Ingen er i tvil om at volden befinner seg et sted like under overflaten.

”Sorte sjeler” er på mange måter en annerledes mafiafilm, siden den stort sett styrer unna alt som virker pirrende og forlokkende med mafiaen. Det hviler en dyster stemning over historien, personene er innelåst i familienes æreskodeks og blodige rivalisering. Generasjoners forbannelser gjør dem ufrie og livet preges av frykt. Geitebonden Luciano prøver å distansere seg fra dette, men han dras ufrivillig inn i dramaet, der hele familiens eksistens står på spill. Avslutningen er overraskende, men psykologisk troverdig.

Dette er regissør Francesco Munzi tredje spillefilm siden debuten i 2004. ”Sorte sjeler” mangler de underholdende elementene vi finner i Coppolas eller Scorseses mafiaepos, her er dramaet strippet ned til det essensielle: Mafiaens forbannelse over dagliglivet.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 10. oktober 2015)

Mountains May Depart

”Mountains May Depart”

Regi: Jia Zhangke

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2015

Det store, overordnede tema i Jia Zhangkes filmer er utviklingen i det moderne Kina. ”Mountains May Depart” er hans 8. langfilm, i tillegg står han bak en rekke kortfilmer og to dokumentarer. Nettopp det dokumentariske er et stikkord når det gjelder Zhangke. Hans filmstil ligger gjerne tett opp til virkeligheten, også når det kommer til fiksjonsfilmen. Filmatisk er det ofte scener med svært dokumentarisk preg, gjerne filmet i fabrikker, gruver eller ved store anleggsutbygginger. Jia Zhangke er tett på livet slik det har artet seg for kineserne de siste to tiårene.

Knapt noe samfunn har endret seg så radikalt som Kina på få år. I årets film følger vi tre personer i tre adskilte kapitler; fra 1999, via 2014, og til slutt inn i den nære fremtiden i 2025. Jia Zhangke nøyer seg altså ikke bare med å skildre endringer i samtiden denne gangen, han har også behov for å forskuttere tendenser han ser blant de rikeste kineserne.

Tao, en jente i begynnelsen av 20-årene, blir kurtisert av to menn. Den ene, Liang, er ansatt i den lokale kullgruven, der han holder orden på utstyret. Rivalen heter Jingsheng, en oppkomling som eier en bensinstasjon og som har omfavnet den nye tids kapitalisme. Kullgruven går dårlig, og Jingsheng får kjøpt den for en billig penge. Han er en typisk nyrik som liker å vise at han er på vei opp og frem, i motsetning til Liang, som plutselig har fått rivalen som arbeidsgiver. Det ender med at Tao velger Jingsheng, og Liang forlater byen i sinne.

I del to har vi beveget oss 15 år frem i tid. Mye er endret. Tao og Jingsheng er skilt. Sønnen Dollar (!) har fulgt faren til Shanghai der han går på en internasjonal skole. Tao er også velstående som en følge av ekteskapet med kapitalisten Jingsheng. Liang på sin side er blitt lungesyk som en følge av arbeidet i gruven, og hans kone må be om økonomisk hjelp fra Tao for å klare utgifter til legehjelp.

I tredje kapittel, som altså foregår i 2025, befinner vi oss i Australia, der rike kinesere har slått seg ned. Dette er folk som har skapt seg store formuer på en lyssky måte, og som lever et eksilliv i stor materiell rikdom. Men mye er gått tapt på veien. Jingsheng opplever at sønnen Dollar er engelskspråklig etter et helt liv på internasjonal skole. Far og sønn kan knapt nok kommunisere pga. språkproblemer, men også fordi sønnen nesten ikke har noen minner fra Kina. Begge to er altså fremmedgjort og står i en slags kulturell spagat de ikke takler.

Slik er ”Mountains May Depart” en moralsk fabel. Jia Zhangke ser inn i krystallkulen og spår at de nyrike kineserne, som i stor grad streber etter å bli en del av det internasjonale, engelskspråklige jetsettet, mister seg selv på veien. Åpningsscenen er talende i så måte, der den unge Tao i 1999 danser til tonene av Pet Shop Boys ”Go West”, et tydelig bilde på livet unge kinesere drømmer om.

Filmen konkurrerte om Gullpalmen i årets Cannes-festival. 

(sett på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) lørdag 26. september 2015)

Boy Meets Girl

”Boy Meets Girl”

Regi: Leos Carax

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 1984

Debutfilmen til franske Leos Carax føles som å se en avgangsfilm av en begavet student fra filmakademiet, og det er ment som et komplement! Dette er en filmklubbklassiker, et referanseverk fra 80-tallet på linje med Jim Jarmusch ”Stranger Than Paradise” fra samme år. 

Å velge å filme i sort-hvitt kan tyde på at filmskaperen er rimelig pretensiøs. Men ”Boy Meets Girl” er en film som tjener på dette valget, fotograf Jean-Yves Escoffier skaper vakre, kontrastfylte bilder og referanser til en serie klassikere fra filmhistorien er ikke til å komme forbi. Det visuelle uttrykket er filmens store pluss, dette er en film som benytter alle triks i læreboken, og resultatet er besnærende vakkert.

Historien er klisjefyllt og nærmest parodisk. En regissørspire (Denis Lavant, for øvrig en gjenganger i senere Carax-filmer) er dumpet av kjæresten, til fordel for sin beste venn. Han tumler ulykkelig rundt og mumler eksistensielle fraser på et vis som bare en meget ung og seriøs mann kan gjøre det. Han møter en ulykkelig og suicidal ung kvinne (Mireille Perrier), også hun slått i bakken av et ulykkelig kjærlighetsforhold. To sjeler i nød finner sammen en kort stund, men hele historien blir nærmest bare et påskudd for regissør Carax og fotograf Escoffier til å lage en liten filmperle, på filmfreakens premisser.

”Boy Meets Girl” er rett og slett cool og har tålt tidens tann. Ikke en film som det brede publikum vil omfavne, men med mer enn nok kvaliteter til å fengsle den filminteresserte. 

Amy

«Amy»

Regi: Asif Kapadia
Lengde: 2 t. 7 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en dokumentarfilm om den britiske artisten Amy Winehouse. Filmen følger henne fra 14-års alderen og frem til en tragisk død i en alder av 27. Historien fortelles på bakgrunn av en rik samling private videoopptak, opptredener på konserter og tv, kombinert med intervjuer av venner og familie. 

De første bildene viser Amy i bursdagsselskap hos en venninne. Bursdagssangen synges, og den 14-årige Amy synger med innlevelse. Allerede på dette opptaket, som sikkert er gjort med mobiltelefon, avsløres et usedvanlig sangtalent. De private videoklippene, som filmen har mange av, gjør at privatpersonen Amy løftes frem. Siden hennes historie skjer parallelt med at «mannen i gata» kan dokumentere livet sitt dag-for-dag med mobiltelefonteknologi, kommer vi bak fasaden på denne artisten på en helt annen måte enn det vi kommer med Janis Joplin, Jim Morrison eller Brian Jones, tidligere artister som har gått under i ung alder. Privatsfæren er på en måte opphevet, alt deles, og i dette tilfellet nedturene i like stor grad som oppturene.

Allerede tidlig i tenårene trer en sterk personlighet frem. Amy er tøff, selvstendig og liker å utfordre grensene. Hun preges av en oppvekst i en splittet familie. Faren er stort sett fraværende, moren klarer ikke å sette grenser. Da Amy får platekontrakt og forskudd fra plateselskapet flytter hun i egen leilighet. Hverdagen preges av musikk og rusmidler, hun røyker cannabis daglig, leiligheten tiltrekker seg andre festglade mennesker.

Amy Winehouse ga kun ut to album. Den første platen «Frank» kom i 2003 og fikk gode kritikker. Men hun ble først en riktig stor stjerne i 2007 da albumet «Back to black» kom ut. Da var Amy Winehouse allerede en dreven rusmisbruker, noe som ikke lenger lot seg skjule. Den britiske tabloidpressen er nådeløs og skruppelløs, de fråtset i Amys forfall helt til det siste, da hun ble funnet død i sin egen leilighet i Camden, i juli 2011. Noen filmklipp viser også kjente komikere og tv-personligheter som helt til det siste vitset om Amys tragedie, de må skamme seg hvis de ser denne filmen.

Her er det flere personer som kommer dårlig ut av det. Kjæresten Blake Fielder var en medspiller i å gjøre Amy til en alvorlig rusmisbruker, eller man kan si at han og Amy trakk hverandre ned. Amys far er en annen som svikter. Etter å ha vært fraværende i barndommen kommer han løpende når Amy blir stor stjerne, og hans manglende forståelse for datterens tilstand bidro til å føre henne enda raskere mot stupet.

Filmen er altså en tragedie. Men den klarer også å dokumentere artisten Amy Winehouse. Det er umulig ikke å bli fengslet av stemmen og fraseringen til vokalisten Amy. Hun var flasket opp med store jazzklassikere, og hun dro dette med seg over i sin egen mix. Tekstene på flere hits var rått personlige, noe filmen får godt frem. ”Amy” dokumenterer derfor mer enn en personlig tragedie, den viser et stort talent som dessverre bare fikk noen få år som artist.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 15. august 2015)