Wild Tales

«Wild Tales»

Regi: Damian Szifron

Lengde: 2 t. 2 min

Produksjonsår: 2014

Det er forfriskende å kunne gå på kino og bli begeistret av en film som byr på overraskende og spinnville historier. Ikke at historiene er direkte usannsynlige (med unntak av den første), men det er altså hvordan de utvikler seg som gjør dem absurde og sterkt underholdende. Gjennomgående skyldes det de involvertes uvilje mot å kompromisse og bøye av, her gjelder det å stå på og kjøre sin sak til veis ende.

«Wild Tales» er en argentinsk, svart komedie som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film (som polske «Ida» vant). Den inneholder 6 forskjellige historier, som ikke er bundet sammen på noen annen måte enn at de setter karakterene i absurde situasjoner som eskalerer utover enhver rimelig proporsjon.

Vel kan det innvendes av ikke alle de 6 episodene er like sterke, men det skyldes snarere at de aller beste er veldig, veldig gode, mens de nest beste bare er … gode. Alt i alt er denne filmen svært underholdende, og latteren satt løst hele filmen igjennom.

Så kan man bare undre seg over hvorfor den er satt opp på den minste salen på Bergen kino, og med bare to visninger pr. dag. Jeg tror at svært mange flere kunne ha glede av denne filmen. Er det så vanskelig å selge en spanskspråklig film?

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 21. mars 2015)

Brazil

«Brazil»

Regi: Terry Gilliam

Lengde: 2 t. 23 min.

Produksjonsår: 1985

«Brazil» er en på mange måter en oppvisning i amerikansk 40-/50-talls film-noire estetikk, med et skrått blikk mot George Orwells fremtidsdystopi «1984». Dette, i kombinasjon med erke-britisk, raffinert satire, gjør filmen til en opplevelse som står seg meget godt, 30 år etter premieren.

Regissøren Terry Gilliam (ja, Monty Python-medlemmet) skaper med «Brazil» en fascinerende verden som tilsynelatende har stoppet opp en gang på 1950-tallet. Men såpass mye skurrer i tidsangivelsen at vi skjønner at det snarere er en slags fremtid vi er vitne til. Datamaskinene er nærmest som gammeldagse skrivemaskiner, mens plastikkirurgene eksperimenterer uhemmet på de bemidlede og alderstyngede mødrenes bekostning.

Gammelmodig er også det marerittliknende byråkratiet, der kontorslavene tynges av angst for å gjøre den minste feil. Skjemaveldet er totalitært. Samtidig hjemsøkes samfunnet av en bombekampanje på 13. året, butikker og restauranter sprenges i luften av terrorister. Eller er det egentlig en dekkoperasjon fra myndighetenes side?

Jonathan Pryce har hovedrollen som Sam Lowry, en bakkebyråkrat uten ambisjoner. Han har drømmer der han møter den perfekte kvinnen, og sannelig kommer den dagen da drømmekvinnen står der i levende live. Dette fører Sam inn i forviklinger i raskt tempo. Filmen krydres med sterke biroller av bl.a. Robert DeNiro og Bob Hoskins.

I det hele tatt er dette drøye to timer sterk underholdning, der kulissene og det visuelle inntrykket matcher det satiriske sparket mot byråkratiet og politistaten på en utmerket måte.