Klasseforstanderen

«Klasseforstanderen»
Originaltittel: Ucitelka
Regi: Jan Hrebejk
Lengde: 1 t. 42 min.
Produksjonsår: 2016

Denne slovakiske filmen skal bygge på en sann historie fra begynnelsen av 1980-tallet. Vi er i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia. Den nye klasseforstanderen ønsker klassen velkommen til et nytt skoleår, og for å bli kjent med barna vil hun at hver enkelt elev presenterer seg med navn og forteller hva foreldrene jobber med. Alt noteres sirlig i lærerens notatbok. 

Det viser seg at hun har en baktanke med dette, snart opplever nemlig foreldrene at telefonen ringer på kveldstid. Det er læreren som ber om små eller store personlige tjenester, alt etter hva foreldrene kan tenkes å kunne stille opp med. Raskt viser det seg også at læreren straffer barna til foreldre som ikke kan eller som vegrer seg for å yte henne disse tjenestene, i form av dårlige karakterer eller direkte mobbing.

Klasseforstanderen Maria Drazdechova (Zuzana Maurery) er filmens sentrale karakter, en manipulerende skikkelse som bruker elevene som sitt eget nettverk for å skaffe seg fordeler. Dette er altså i Tsjekkoslovakia, der kommunistpartiet har kontroll. Et kompliserende faktum er det at Maria er leder for partiets fagforening på skolen, og dermed nyter en form for beskyttelse. Likevel tar noen få foreldre initiativ til å reise en formell klage på klasseforstanderen, og skoleledelsen kaller inn til foreldremøte.

Filmens struktur veksler mellom dette foreldremøtet og klipp fra klasserommet, supplert med episoder der klasseforstanderen ber om eller mottar sine tjenester, som i realiteten er bestikkelser eller korrupsjon i praksis. Klasseforstanderen ynder å fremstille seg som en hjelpetrengende person, hun har nemlig blitt enke. Det viser seg etter hvert at ikke bare foreldrene, men også flere av elevene må gjøre private tjeneste for henne, for å få gode karakterer. Klasseforstanderen styrer klassen som sin egen private bedrift.

Filmen gir et bilde av et øst-europeisk samfunn med vareknapphet og en viss kamp for tilværelsen. Her er personlige kontakter en vei utenom køer og byråkrati, en korrupsjonskultur som du bare må akseptere for å kunne leve «et godt liv». Så er det alltids noen som ikke vil underkaste seg, disse fryses ut eller degraderes. Dette skjer f.eks. med astrofysikeren som mister jobben fordi konen «hopper av» til Vesten. Slik viser også filmen litt av livet utenfor klasserommet og skolen, der det meste av filmens handling utspiller seg.

Dermed blir «Klasseforstanderen» ikke bare en historie om en lærers maktmisbruk, men også et tidsbilde fra et land og et system som nå er historie.

(sett på Bergen kino, KP10, torsdag 25. mai 2017)

Frantz

«Frantz»
Regi: François Ozon
Lengde: 1 t. 53 min.
Produksjonsår: 2016

Historien starter i 1919, 1. verdskrig er over. Vi er i Quedlinburg, en by i Tyskland. I filmens åpningsscene følger vi Anna, en ung kvinne, som er på vei til gravstedet med blomster som hun skal legge på graven til sin forlovede Frantz, som er drept i krigen. Men da hun kommer frem oppdager hun at noen allerede har lagt blomster på graven. En kirkegårdsarbeider kan opplyse om at det er en franskmann som har gjort det.

Anna bor i huset til sine vordende svigerforeldre, som betrakter henne som sin datter nå når deres eneste sønn er død. Faren, en lege med hjemmekontor, er svært bitter over sønnens død og er den som sliter mest med sorgen. En pasient oppsøker ham, men dette er mer et påskudd for å be om tillatelse til å fri til Anna. Denne mannen er dobbelt så gammel som den unge kvinnen, men situasjonen tatt i betraktning synes det som en løsning for «datteren» i huset.

Imidlertid blir alt snudd på hodet da Adrien, franskmannen, uventet dukker opp. At en franskmann kommer til byen rett etter krigen er i seg selv ikke enkelt, hatet mot franskmennene er høyst levende. I utgangspunktet møtes derfor Adrien med mistro og fiendtlighet av familien, men gradvis vinner han deres tillit. Adrien sier han kjente Frantz fra Paris, og at de var gode venner. Han kan fortelle om fine stunder på kafeer og i gallerier, og disse historiene blir en trøst for den sørgende familien. At der gradvis oppstår følelser mellom Anna og Adrien er også tydelig.

Kun 2 billetter ble solgt til denne visningen av kvalitetsfilmen "Frantz"

 

Filmen tar seg tid til å etablere et fint tidsbilde, der miljøet fremstår som troverdig. Historien fortelles også i et tempo som synes å være i pakt med tiden, her er ikke heftig klipping eller scener som forstyrrer den kronologiske orden. Seeren kan bare ta seg fri fra stress og oppjaget tempo utenfor kinosalen og la seg oppsluke av dette dramaet som gradvis tiltar i kompleksitet. Du blir rett og slett fengslet og revet med, i en film nærmest fri for ytre dramatikk, med unntak av noen få krigsscener.

«Frantz» starter i sort/hvitt, som om den er et tidsdokument, men veksler så mellom sort/hvitt og farger. Den har et humanistisk budskap som formidles på en klok og lite påtrengende måte. Filmen kan lett sees på som en anti-krigsfilm, et budskap den sørgende faren fint målbærer i møtet med byens andre fedre, som også har mistet sønner i krigen, men som nå tørster etter hevn.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 20. mai 2017)

Min arabiske vår

«Min arabiske vår»
Originaltittel: Inhebek Hedi
Regi og manus: Mohamed Ben Attia
Lengde: 1 t. 28 min.
Produksjonsår: 2016

Dette er en fin skildring av en ung manns dilemma. Hedi er 25 år og gifteklar. Men et tilfeldig møte med en kvinne på et hotell stiller familiens forventninger til ham i et nytt lys. Skal han følge familiens ønsker eller skal han bryte tvert og satse på sin nye kjærlighet? 

Debutfilmen til Mohamed Ben Attia er en ganske enkel og rett frem fortelling som gradvis tar tak i deg og får deg til å kjenne Hedis dilemma på kroppen. Hedi er tilsynelatende en ung mann med fremtiden klart definert foran seg. Han jobber som selger for bilfirmaet Peugeot og om noen dager skal han gifte seg med Khedija, et ekteskap avtalt mellom begge familiene. Vi skjønner straks at Hedis mor er den som styrer alt i familien og at Hedi selv aksepterer sin skjebne ganske så stilltiende. Hedi virker kuet, men det synes ikke som han har motforestillinger mot giftermålet. I lang tid har moren styrt på og innredet en egen leilighet til paret i sitt eget hus. Alt er klart for dette ekteskapet og de to vordende ektefellene virker tilfreds med det hele.

Filmens norske tittel henspiller på de store politiske omveltningene som spredte seg over store deler av den arabiske verden for få år siden. Alt startet i Tunis i 2011, men det politiske ligger mer som et bakteppe her og er ikke sentrale i filmen. Det er et godt grep. Også Hedi får merke de politisk turbulente tidene, om enn indirekte. Bilsalget stagnerer, så Hedi kan ikke lenger stå i bilforretningen og vente på kunder, han får beskjed om å starte opp med oppsøkende salg.

Det er på en slik forretningsreise han treffer Rim. Hun jobber som turistvert på hotellet som Hedi tar inn på. Turistbransjen sliter kraftig etter den arabiske våren, turistene er skremt bort av all uroen. Når Hedi sitter i spisesalen er han derfor nesten alene, og på stranden er det også sparsomt med ferierende. Rim blir et tilfeldig møte som får stor betydning for Hedi. I løpet av noen døgn åpenbarer det seg en annen verden for Hedi, der Rim representerer alt det den tradisjonelle Khedija ikke er. Hedi faller pladask og vil avlyse hele giftemålet.

Hedis dilemma er skildret på en svært troverdig måte. Løsningen er ikke enkel for noen av partene. Disse konfliktlinjene står tusenvis av unge arabere midt oppe i hver eneste dag, i et samfunn der familien like gjerne er en undertrykkende maktfaktor som et støttende nettverk. 

«Min arabiske vår» fikk to priser under filmfestivalen i Berlin. Filmen fikk prisen for beste debutfilm og hovedrolleinnehaver Majd Mastoura fikk Sølvbjørnen som beste skuespiller i rollen som Hedi.

 (sett på Bergen kino, KP10, lørdag 13. mai 2017)