torsdag 12. februar 2015

Birdman



«Birdman»
Regi: Alejandro G. Inarritu
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2014

Du går til denne filmen med store forventninger, for all forhåndsomtale tilsier at dette er en av årets store begivenheter på kino (og vi er fremdeles i februar). Regissør Inarritu sto bak Oscarvinneren «Babel» (2007), en film jeg setter høyt, noe som ikke akkurat demper håpet om en stor filmopplevelse.

Åpningsscenen setter tonen. Hovedpersonen er filmet bakfra, der han i lotusstilling svever i løse luften. Filmen har dermed en leken, overnaturlig aura, akkurat som i en superheltfilm, en genre som for øvrig ligger som en referanse hele løpet igjennom.

Michael Keaton har hovedrollen som en litt falmet filmstjerne (han har spilt superhelten «Birdman» og er uløselig knyttet til den rollen), som satser på en teateroppsetning av en Raymond Carver-novelle. Innsatsen er høy, Riggan Thomson (som han egentlig heter), har både skrevet teaterstykket, skal regissere og spille hovedrollen. Han føler at dette prosjektet en gang for alle skal gi ham den kunstneriske anerkjennelsen som filmene ikke ga ham. Da filmen begynner er vi vitne til en katastrofal prøve, der en av de andre skuespillerne fremstår som fullstendig elendig, men beleilig nok blir skadet da et scenelys faller ned på ham.  

Dermed hentes karakterskuespilleren Mike (Edward Norton) inn som erstatter. Mike har om mulig enda større kunstneriske ambisjoner enn Riggan, i tillegg er han en egosentrert villstyring som helst gjør som han vil. Som i det fiktive teaterstykket tar Edward Norton litt luven av Michael Keaton i resten av filmen …

«Birdman» er en levende film, med lange, bevegelige kameratagninger. Det meste av filmen foregår inne i teaterbygningen, i korridorene, på scenen, i garderobene. Det viser seg kjapt at Riggan er i besittelse av karakteren «Birdman» sine superegenskaper, dette bryter med en realistisk ramme, og parallellene til superheltfilmene blir glidende. 

For min del gjør dette at jeg ikke kan selve karakteren Riggan helt på alvor. Så er da også filmen markedsført som et svart komedie-drama … en vanskelig genreblanding. Svart komedie? Ja, takk. Komedie-drama? Det er mulig at det er her det skurrer litt for meg. Den dramatiske nerven taper seg i en genreblanding.  

Om du setter denne filmen høyt er derfor avhengig av i hvilken grad du er med på regissør Inarritus premisser. Enkeltscener er minneverdige, men deler av filmen kan lett føles overspent, som om de involverte liksom skal gi alt (både foran og bak kamera). En litt blandet opplevelse for min del.

Og om jeg ikke har sagt det: Filmen er nominert til, og kommer til å vinne, en drøss med priser i år. Det ligger i kortene.





(Sett på Bergen kino, MB1, fredag 6. februar 2015)

mandag 2. februar 2015

Leviatan



”Leviatan”
Regi: Andrey Zvyagintsev
Lengde: 2 t. 20 min.
Produksjonsår: 2014

Russlands Oscarkandidat er en dagsaktuell historie fra Russland, men med gammeltestamentlige referanser. Kolia er en middelaldrende mann som bor i en liten by i det nordlige Russland, i et nakent, men vakkert landskap, ved Barentshavet. Han har et bra hus på en flott tomt, en ung og pen kone, og en tenåringssønn fra tidligere ekteskap. Han lever et enkelt liv, men har det han trenger for å leve lykkelig.

Men vi er altså i Putins Russland, der korrupsjon og maktmisbruk er utbredt. Byens borgermester er en mafioso, og han sikler etter å slå kloa i tomten som Kolia bor på. Kolia får et skambud som han ikke aksepterer, og dermed er helvete i gang. Kolia får juridisk hjelp fra en skarpskodd jurist fra Moskva, og en stund virker det som om borgermesteren må trekke seg unna. Men ved hjelp av rå makt og vold jages juristen tilbake til hovedstaden, mens Kolia gradvis mister alt som ga livet rikdom og glede.

Historien skal ha sin parallell i Jobs bok fra Det Gamle Testamentet, der også Job mister alt. Hvem har skylden når alt går galt? Kolia er ingen troende mann, men Den Ortodokse Kirke har reist seg igjen i Russland, og plutselig sitter de geistlige igjen ved samme bord som makten, om det være seg Putin eller borgermesteren i denne byen.

”Leviatan” er en vakker film, i en stor grad takket være landskapet den utspiller seg i. ellers er hus og eiendeler akkurat så slitt og forfallent som vi gjerne forestiller oss at ting er i Russland. Politikerne er kjeltringer, og opposisjon er forbundet med den ytterste fare. Makten rår, og den lille mann … er liten. Som Job i Bibelen spør også Kolia seg hvorfor denne tragedien rammer ham. Men i tilfellet Kolia er det mye lettere å besvare spørsmålet, siden hans ulykke er av den kriminelle, politiske sorten, selv om det selvsagt også er mulig å se det hele i et filosofisk/religiøst perspektiv.

At ”Leviatan” er støttet økonomisk med midler fra den russiske staten er kanskje overraskende, siden filmen så absolutt er av det samfunnskritiske slaget. Mer enn en moralsk fabel er filmen derfor et angrep på makten og samfunnsforholdene i dagens Russland, og det er gjort på elegant og vakkert vis, i grell kontrast til de vakre omgivelsene.





(sett på Bergen kino, KP7, fredag 30. januar 2015)