Barry Lyndon

”Barry Lyndon”

Regi: Stanley Kubrick

Lengde: 3 t. 5 min.

Produksjonsår: 1975

Kubrick lanserte kun to filmer gjennom hele 1970-tallet. I 1971 kom filmsjokket ”A Clockwork Orange”, i 1975 ”Barry Lyndon”. Det er vanskelig å tenke seg to filmer som er mer ulike enn disse. Neste film deretter - ”The Shining”, kom først i 1980, også et sjokk på sin måte. ”Barry Lyndon” er på en måte litt glemt, siden filmene før og etter begge var oppsiktvekkende og den dag i dag trekkes frem som milepæler.

”Barry Lyndon” er en helt annen type film enn de to nevnte. Det er nærmest det vi kaller et ”kostymedrama”, en historisk film hvor handlingen er lagt til 1700-tallet, og den er basert på William M Thackerays roman ”The Luck of Barry Lyndon”. Filmen er over 3 timer lang, og det i seg selv er i utgangspunktet lite publikumsvennlig. Dermed er vel dette også en av Kubricks minst sette filmer, i hvert fall hvis vi holder hans filmer fra 1950-årene utenfor.

Ryan O’Neal har hovedrollen som Barry Lyndon, og historien forteller om denne fiktive personens oppvekst i relativ fattigdom i Irland, til han innrulleres i den engelske arme, sendes til 7-års krigen på det europeiske kontinent, hvor han via diverse forviklinger til slutt gifter seg inn i en velstående familie og en tid lever i rikdom, før alt settes over styr.

Filmen ble ikke spesielt godt mottatt for snart 40 år siden, men siden har den vokst i ry. Det er særlig filmkritikerne som har revurdert sin oppfatning av filmen, og det er klart at perfeksjonisten Kubrick her viser seg fra en av sine mest gjennomførte sider. I perioder er scenene til forveksling lik klassiske malerier fra 1700-tallet, med en detaljrikdom og skjønnhet som er slående. Soundtracket består vekselvis av tidens klassiske musikk, i kombinasjon med irsk folkemusikk.

”Barry Lyndon” kan lett oppleves som en litt langsom film, selve historien om en oppkomlings opptur og fåfølgende fall er heller ikke original. Publikums utbytte er derfor avhengig av at man setter pris på de mange maleriske scenene og selve stemningen i filmen, som til sammen nærmer seg perfeksjonen.

Lolita

Regi: Stanley Kubrick

Lengde: 2 t 33 min.
Produksjonsår: 1962

Stanley Kubricks filmatisering av Vladimir Nabokovs roman «Lolita»(utgitt i 1955) har mye å by på, selv etter mer enn 50 år. Ved dette gjensynet bet jeg meg særlig merke i Peter Sellers prestasjon i rollen som Clare Quilty, en rolletolkning han bygget videre på da han medvirket i Kubricks «Dr. Strangelove» et par år senere.

Historien bør være rimelig kjent. Litteraturprofessor Humbert Humbert (James Mason) innlosjeres hos en enke (Shelly Winters), med en datter i 12-13 års alderen (Sue Lyon). Humbert er vel i ferd med å avslå tilbudet om losji, men da han tilfeldigvis blir presentert for datteren som solbader ute i hagen velger han å takke ja til tilbudet om å leie et rom. Seeren aner umiddelbart at den voksne mannen føler en tiltrekning til den unge piken, og jenta vet å spille med på flørten. Det er gryende seksualitet i luften, forbudte følelser, usunne relasjoner mellom voksen og barn. I dette tilfellet er «barnet» i ferd med å bli bråmodent voksen, og vet også å spille ut sin tiltrekning overfor den voksne mannen. Så forholdet er ikke svart/hvitt, det er ikke nødvendigvis snakk om en overgriper vs. et offer.

Det er jo dette som gjorde romanen så skandaløs, at den på sett og vis legitimerte eller i hvert fall gjorde forståelig et forhold mellom en voksen mann og en jente som akkurat har kommet i puberteten. Om det er mannen som tar initiativet, så er i hvert fall jenta med på spillet. Og etter som forholdet utvikler seg er det faktisk jenta som blir «den sterke», i og med at mannen gradvis mister kontrollen over henne da hun begynner å få interesse for gutter på sin egen alder. Slike relasjoner er ellers ikke ukjent, jfr. Øygardsaken, ja faktisk bør opinionen oppfordres til å lese Nabokovs roman for å få en litt videre forståelse for dette psykologiske spillet (eller i det minste se denne filmen).

Først virker Sue Lyon kanskje litt for gammel for rollen, men hun var ikke mer enn 14-15 når innspillingen ble gjort så det er vel heller slik at hun er relativ «voksen» for alderen. I Nabokovs roman er Lolita bare 12 når historien begynner, men hun er 17 når historien er ferdig.