Inside Llewyn Davis

”Inside Llewyn Davis”

Regi: Joel & Ethan Coen

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 2013

Siden debutfilmen ”Blood Simple” i 1984 har brødrene Coen levert den ene filmklassikeren etter den andre. CVen til de to inneholder knapt nok et svakt øyeblikk, av høydepunkter er det vanskelig å komme unna ”Miller’s Crossing” (1990), ”Fargo” (1996), ”The Big Lebowski” (1998) og … min egen favoritt … ”A Serious Man” (2009). Få andre i amerikansk film har maktet å sette et så særegent stempel på filmrullene, og det til tross for at produksjonen er så vid og bred som den er.

Når så brødrene velger å legge en film til et så erkeamerikansk miljø som bohem- og folkesangermiljøet i Greenwich Village, NYC anno 1961, er det naturlig å ha store forventninger.

Llewyn Davis er en kompetent, men ikke særlig suksessrik, folksinger. Figuren skal være basert på biografien til den faktiske Dave Van Ronk, som var en rimelig kjent utøver innen genren. Llewyn lever nærmest fra hånd til munn, der han sover på sofaer hos venner og stadig er i akutt behov for penger. Opptredener på små cafeer kaster lite av seg, og hans soloplate selger dårlig. Han er altså en karakter som sliter, og filmen følger ham noen dager vinteren 1961.

Som oftest er det komiske elementet sterkt nærværende i Coen-brødrenes filmer, men denne gangen savner jeg faktisk litt mer av både humoren og galskapen som har preget filmene deres. Den som ivaretar dette, og som definitivt minner deg om at det er en Coen-film vi ser, er scenene med jazzmusikeren Roland Turner (spilt av Coen-favoritten og –gjengangeren John Goodman), her tar den svarte og bisarre humoren taket.

Filmen gjenskaper Greenwich Village miljøet på tidlig 60-tall i detalj. Tenk på lp-coveret til ”The Freewheelin’ Bob Dylan” fra 1963, og du er øyeblikkelig inne i miljøet. Som i Coen-filmen ”O Brother, Where Art Thou?” spiller musikken en vesentlig rolle her. T Bone Burnett har tatt rollen som musikalsk ansvarlig, og skuespillerne (som altså fremfører all musikken vi hører) leverer mer enn kompetente musikkinnslag. Hovedrolleinnehaver Oscar Isaac både spiller og synger med et troverdig talent, og jaggu har ikke også Justin Timberlake fått en stor birolle som folkesanger.

”Innside Llewyn Davis” garanterer en trivelig stund, men er nok ikke helt der oppe i toppen av Joel & Ethans filmografi. Til det er filmen litt for lite morsom, litt for lite gal. 

Foxcatcher

”Foxcatcher”

Regi: Bennett Miller

Lengde: 2 t. 9 min.

Produksjonsår: 2014

Det er laget mange filmer med utgangspunkt i historier fra boksemiljøet, men jeg kan ikke huske å ha sett en film der bryting (av den klassiske, gresk-romerske sorten) er rammen rundt historien. Men dette er selvsagt bare utgangspunktet, ”Foxcatcher” er en mer psykologisk studie i kompliserte sinn, der særlig to av hovedpersonene fremstår som gåtefulle personligheter.

Utgangspunktet for filmen er en sann historie. Hvor mye som er basert på fakta og hvor mye som er fiksjon er ikke så godt for meg å avgjøre, siden det er første gang jeg får historien fortalt. Brødrene Mark og Dave Schultz vant begge olympisk gull i bryting i OL i Los Angeles i 1984. Filmen starter et par år senere, og det er Mark Schultz vi møter først. Han bor alene i et fattiglig strøk og er tydeligvis sosialhjelpsmottaker. OL-gullet har ikke gitt ham noe økonomisk uttelling. Likevel er han fortsatt en dedikert utøver som innretter livet etter et strengt treningsregime. Mark fremstår som en taus og lukket personlighet, et ensomt menneske. Den viktigste personen i hans liv er storebroren Dave, som heller ikke har hatt noe økonomisk uttelling av OL-gullet, men han har i hvert fall kone og barn og lever tilsynelatende et mer normalt liv enn det Mark gjør.

En dag får Mark en telefon fra en ukjent. Denne representerer en av USAs rikeste, John Du Pont. Du Pont er en filantrop og bryteentusiast som gir Mark et tilbud om å flytte inn på Foxcatcher Farm, en luksuriøs eiendom, der Du Pont har etablert et topp treningssenter skreddersydd for bryteren. Mark blir nærmest ansatt av Du Pont, som på sin side ønsker å fremstå som coach og trener, med siktemål om å vinne nytt OL-gull i Seoul i 1988. At Du Pont ønsker å fremstå som noe annet enn det han er blir mer og mer tydelig utover i filmen.

Channing Tatum i rollen som Mark Schultz og Steve Carell som John Du Pont leverer begge suverene tolkinger. Dette er karakterroller der regissør Miller bruker den tid som behøves for at seerne skal komme under huden på personene. Filmen har en indre driv som er medrivende, og det er først og fremst Tatum og Carell som det fokuseres på, der begge to sliter med indre demoner.

Filmens brytescener er imponerende, siden det tross alt er skuespillere vi ser. Både Channing Tatum og Mark Ruffalo, i rollen som storebror Dave Schultz, imponerer på brytematten, de fremstår rett og slett som troverdige karakterer. ”Foxcatcher” er en film som gjør inntrykk. Anbefales!

(sett på Bergen Kino, KP2, fredag 16. januar 2015)