To Rome with love

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 47 min.

Produksjonsår: 2012

London, Barcelona, Paris … og her i Roma. Woody Allens lange Europaturne fungerer i det minste som skiftende kulisser til et vant synopsis, for selv om vi nok kan sette pris på andre locations enn de vante Manhattanscenariene, er Woody Allens filmformel alltid lett gjenkjennelig.

”To Rome with love” kan i beste fall betraktes som et hvileskjær mellom den vellykkede ”Midnight i Paris” (2011) og den overraskende ”Blue Jasmin” (2013), som (overraskelse nr. 2) var lagt til San Francisco. Begge disse filmene overgår Romafilmen med glans. Manuset til ”To Rome with love” må Allen ha skrevet på 2-3 dager, siden det bare inneholder vante scener og rollekarakterer, et minste felles multiplum av utallige Allen-filmer fra backkatalogen. Det verste er at dialogene heller ikke holder god standard, vitsene er så uinspirerte og forutsigbare at de bare unntaksvis vekker litt humring.

At filmen hadde en viss kommersiell appell må skyldes de vakre bildene fra Roma. Sjelden har vi vel sett en mer skamløs hyllest av en by som dette. Man skulle tro at Romas turistkontor sto bak filmen, og at hele konseptet i bunn og grunn er produktplassering i widescreen, i uttallige scener kappes skuespillerne i å påpeke byens uovertrufne skjønnhet. Det verste er jo at de har rett.

Som vanlig har Allen lykkes i å få med seg et lite stjernelag på settet. Selvfølgelig er det hyggelig å se Roberto Benigni i sitt naturlige miljø. Men de eneste som i mine øyne virkelig utmerker seg her er to (for meg) ukjente unge, italienske skuespillere (Alessandra Mastronardi og Alessandro Tiberi) som spiller et kjærestepar fra provinsen som har kommet til byen for å starte på nytt. Her aner vi en naturlig friskhet som filmen ellers mangler. 

Melinda and Melinda

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 39 min.

Produksjonsår: 2004

Akkurat som i ”Broadway Danny Rose” åpner filmen med en samtale rundt et kafebord, Og akkurat som i nevnte film er Wallace Shawn å finne rundt bordet (en digresjon, men det er derfor jeg husket det). To dramatikere diskuterer om livet er mest å likne med en tragedie eller en komedie, og konklusjonen er vel at det er opp til oss selv å bestemme vinklingen.

”Melinda and Melinda” forteller derfor samme historie på to måter parallelt, både som komedie og som tragedie/drama, men med to sett skuespillere. Jeg har sett filmen før og mente å huske at den holdt god Woody Allen-standard, men dette gjensynet levde ikke helt opp til forventningene. Den inneholder alle de vante ingrediensene i en Woody Allen-film, men ikke noe ved denne filmen utmerker seg i forhold til andre filmer.

For meg er det Will Ferrell som er den positive beholdningen her, han spiller rett og slett den rollen Woody Allen vanligvis spiller (Allen er ikke med i filmen selv). Ferrell er utstyrt med de morsomste replikkene og han kan komediefaget til punkt og prikke. Ellers er det helt på det jevne. Radha Mitchell spiller hovedrollen(e) som Melinda. Ikke hørt om henne? Nei, hun er vel en av de få som har fått hovedrolle i en Woody Allen-film uten at det har hjulpet på den videre karrieren. Chloë Sevigny har en annen stor rolle og var et ganske stort navn for ti år siden, men strengt tatt har vel karrieren gått nedover. Nå spiller hun stort sett i TV-serier.

”Melinda and Melinda” er derfor ikke stort mer enn tidtrøyte.

You will meet a tall dark stranger

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 38 min.

Produksjonsår: 2010

Det er sagt at denne filmen er som en morsom utgave av ”Interiors” fra 1976, filmen jeg tidligere har skrevet lite fordelaktig om. Grunnen er selvsagt at karakterene stort sett er like, og problemstillingene de samme. Riktignok er handlingen flyttet fra Manhattan til London, men det spiller liten rolle, parallellene mellom disse to filmene er helt klare.

Dette er Allens fjerde film innspilt i London, men lokaliseringen spiller ingen rolle her, for den saks skyld kunne filmen ha blitt spilt inn hvor som helst. Der ”Interiors” druknet i humørløs syting og eksistensielt mørke befinner ”You will meet a tall dark stranger” seg på en humoristisk og halvveis parodisk planet. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til filmen siden den fikk en heller lunken og likegyldig respons da den kom. Dette skulle liksom være enda en romantisk komedie med alle de typiske Woody Allen ingrediensene.

Derfor er det hyggelig å kunne melde at jeg fikk en trivelig stund i selskap med en knippe toppskuespillere. Det er jo stort sett alltid en glede å se Anthony Hopkins på lerretet. Her spiller han en ca. 60 år gammel, nyskilt mann som jakter på evig ungdom, fast bestemt på å tyne mest mulig ut av livet før det er over. Så desperat er han at han faller for den ca. 25 år gamle eskortepiken Charmaine. Hans fraskilte kone er på sin side opptatt av det hinsidige og plager omgivelsene med new-age vås som hun fores med av en spåkone. Den plagede kunstneren i filmen spilles av Josh Brolin, som prøver å få sitt endelige gjennombrudd som forfatter … Ellers er store navn som Antonio Banderas (som kunsgallerieier) og Naomi Watts (som hans assisten, og konen til den plagede forfatteren) med på å heve opplevelsen.

I det hele tatt et lett gjenkjennelig persongalleri i en Woody Allen film. Kanskje en bagatell av en film, og en lite viktig film i Woody Allen sin omfangsrike filmkatalog, men likevel en trivelig opplevelse. Ja, langt bedre enn forventet!

Manhattan

Regi: Woody Allen
Lengde: 1 t. 36 min.
Produksjonsår: 1979

For mange, meg selv inkludert, er dette høydepunktet i Woody Allens omfangsrike filmproduksjon. «Manhattan» er en velskrevet romantisk komedie som samtidig er en kjærlighetserklæring til byen New York. Ja, «Manhattan» er selve New York-filmen, der den elegant bruker storbyens ikoniske kjennetegn som ramme rundt fortellingen.

Filmens første 7-8 minutter setter standarden. I kontrastfulle sort-hvitt bilder sveiper kameraet over et utvalg scener fra byen. Skyskrapernes skyline, soloppgang i Central Park, Staten Island fergen som legger til kai, diverse gatebilder, Brooklyn Bridge osv. liksom kjærtegnes av kamera, alt mens en voice over (Woody Allen i hovedrollen som forfatteren Isaac) leser flere mulige åpninger på romanen han holder på å skrive, en roman som tydeligvis aspirerer å være selve New York romanen, boken som skal vise forfatterens kjærlighet til byen han bor og virker i. Disse ikoniske bildene akkompagneres av George Gershwins «Rhapsody in Blue», og en av filmhistoriens mest effektive åpningssekvenser er satt.

Det er nesten umulig å forestille seg en karakter som Isaac (eller andre Woody Allen-karakterer) utenfor dette urbane miljøet, hovedsakelig lokalisert på Manhattan, bydelen vi gjerne forbinder med New York. Det er som om disse folkene utelukkende kan bo og leve akkurat her, det er vanskelig å forestille seg disse personene ute på prærien eller nede i Sør-statene, eller i noe annet amerikansk miljø for den saks skyld, de er uløselig knyttet til det intellektuelle, urbane middelklassemiljøet de befinner seg i, med alle sine kulturelle referanser og preferanser. For disse menneskene er Central Park det nærmeste de kommer natur, utenfor byens gater, restauranter, kinoer og gallerier vil de være hjelpeløse.

Isaac (Woody Allen) er forfatter, men tjener sine penger på å skrive manus for TV, noe han avskyr, siden dette ikke er høykulturelt nok. Isaac er 42, men har et forhold til 17 år gamle Tracy (Mariel Hemingway) som går siste år på videregående. Aldersforskjellen plager ham, men ikke henne, og tilsynelatende heller ikke Isaacs jevnaldrende venner, en observasjon som umiddelbart får meg til å tenke at 1979 ikke er 2014, og at det i dag neppe hadde vært mulig å slippe unna med et så umake kjærlighetsforhold i film, uten at dette hadde blitt problematisert med en helt annen vinkling. Uansett, Isaac har det strålende seksuelt med Tracy, men muligens ikke intellektuelt.

I hvert fall faller han for Mary (Diane Keaton), en dame som han først reagerer på med avsky, siden hun snakker ned alle de kulturelle heltene hans (Ingmar Bergman, Heinrich Bøll, Vincent van Gough osv …). På toppen av det hele er Isaac plaget av at hans ex-kone (Meryl Streep) skriver bok om ham, en bok som avslører intime detaljer fra deres samliv. Ex-konen (egentlig ex-kone nr. 2) har gått fra ham til fordel for en annen kvinne (!), noe som Isaac opplever som seksuelt ydmykende.

Denne heller intrikate historien får manusforfatteren Allen til å briljere. Selvfølgelig er filmen full av minneverdige replikkvekslinger og one-linere, noe som gjør at filmen er velegnet til utallige gjensyn. Dette må være sjette eller syvende gangen for min del. Fremdeles lar jeg meg overraske og begeistre!

Love and death

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 25 min

Produksjonsår: 1975

”Kjærlighet og død” er Woody Allen på tur i russisk historie, nærmere bestemt tsartidens Russland, tidlig 1800-tall, der Napoleon er på vei for å invadere Moder Russland. Legg til en god dash klassisk litteratur a la Tolstoj, krydre det med flere referanser fra Ingmar Bergmans filmunivers, og du tar muligens tegningen. Men mest av alt er dette Woody Allen på sitt mest sprelske, i storslagent slapstick-humør, og med et manus full av minneverdige one-linere. En lattertung kveldsstund er sikret!

Store deler av filmen ble spilt inn i Ungarn/Budapest. I tillegg til at dette sikrer et tilnærmet russisk look, forklarer det nok også hvordan produksjonsselskapet fikk råd til å betale alle statistene som medvirker i de imponerende slagscenene (faktisk!). For en gangs skyld er også det typiske Woody Allen soundtracket – storbandjazzen fra 30-40-50-tallet – byttet ut med Sergei Prokofiev. Sånn sett er filmen rimelig ambisiøs, selv om det hele tiden er Woody Allens sprudlende humoroverskudd som gjør dette til en svært underholdende forestilling.

Interiors

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 28 min.

Produksjonsår: 1978

Woddy Allen lagde ”Annie Hall” i 1977 og ”Manhattan” i 1979, begge regnet blant hans aller beste, filmer fulle av humor, fulle av ikoniske stemninger fra Allens favorittby. Men midt mellom disse kom altså ”Interiors”, en helt annen type film.

”Interiors” er et forsøk på å lage et dypt seriøst, alvorstungt familiedrama. Riktignok hadde Woody Allen laget ”The Front” i 1976, så han hadde allerede vist ambisjoner om å lage andre filmer enn komedier. Likevel tok ”Interiors” alvoret over i en ny dimensjon. I etterkant er det interessant å observere at filmen ble tatt godt imot av mange kritikere. Faktisk fikk filmen hele 5 Oscar-nominasjoner, bl.a. for beste manus og regi, men den fikk ingen Oscar-priser.

Kort fortalt handler det om et ektepar i 60-årene, der mannen bestemmer seg for å forlate konen. Deres tre døtre er alle voksne, og far mener at tiden endelig er inne til å ta steget. Døtrene er henholdsvis skuespiller (i TV-dramaer), poet og mislykket kunstnerspire med ambisjoner som ikke lar seg realisere. De to siste søstrene er for sikkerhets skyld gift med en frustrert forfatter og en politisk aktivist. I sum: En uspiselig gjeng øvre middelklassefolk som er sure og grinete fordi de ikke klarer å oppfylle egne håp om karrierer og selvrealisering.

Det som er problematisk med ”Interiors” er at karakterene er så gudsjammerlig sutrete, misfornøyde, selvopptatte og humørløse. Du får rett og slett ikke sympati med noen av dem, og da blir det vanskelig å engasjere seg i filmen på den måten filmskaperen nok ønsket. Det er faktisk vanskelig å finne forsonende trekk ved denne filmen. Et mulig unntak er fars nye flamme Pearl (Maureen Stapleton), som har en helt annen kulturell bakgrunn enn resten av gjengen, og som gjør forsøk på å spre litt vulgaritet inn i dette dødsseriøse miljøet.

Woody Allen har senere vist at han faktisk kan lage god, seriøs film også. Se Another Woman (1988).

Hannah and her sisters

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 43 min

Produksjonsår: 1986

Dette er en av Woody Allens topp fem filmer og en film som kan sees mange ganger!

Historien om Hannah (Mia Farrow) og hennes to søstre – Lee (Barbara Hersey) og Holly (Dianna Wiest) og deres ektemenn og ex-ektemenn er en på alle måter rik familiehistorie. Den kvinnelige trioen matches av et kobbel av mannlige stjerner: Michael Caine, Max von Sydow og … Woody Allen (i en lett gjenkjennelig rolle som nevrotisk hypokonder).

Filmen starter med et familieselskap på amerikanernes ”juleaften” – Thanksgiving – for øvrig isenesatt som hentet ut av en Ingmar Bergmann film. Hannahs ektemann (Michael Caine) er blitt forelsket i sin svigerinne Lee, og intrigene kan begynne. Hannah er for øvrig den vellykkede av de tre søstrene, hun har en strålende karriere som teaterskuespiller og er tilsynelatende en som fikser alt på strak arm. Søsteren Lee er samboer med den eldre maleren Frederick, spilt av Max von Sydow. Frederick er igjen en tydelig Bergmannkarakter, en kompromissløs kunstner, heller mørk til sinns (han er jo skandinav …) og som ”åndsmenneske” opptatt av å distansere seg fra folk flest. Den yngre Lee har begynt å gå lei av hans utlegninger og belæringer, og er åpen for invitten fra Hannahs ektemann. Den tredje søsteren – Holly – er den som aldri lykkes med noe, og som stadig må vende seg til Hannah for å be om finansiell hjelp. Selvsagt ender hun på en date med Hannahs ex-mann Mickey (Woody Allen) og begge får sitt livs verste kveld.

Filmen er et rent overskuddsprosjekt hvor alt ser ut til å sitte som støpt. Dette er en betagende miks av alt som kjennetegner Woody Allen på topp: Filmens persongalleri er hentet fra New Yorks øvre middelklasse, der behovet for selvrealisering ligger tykt utover alle karakterene, her er romantikk, flørt, sjalusi og drama i rikt monn, samtidig er morsomhetene stort sett ivaretatt av Woody Allen selv, som med sine eksistensielle jokes vet å treffe blink.

I løpet av en femårsperiode fra 1983 til 1987 leverte Woody Allen hvert år filmer som har blitt stående som påler i hans samlede produksjon: ”Zelig” (1983), ”Broadway Danny Rose” (1984), ”The Purple Rose of Cairo” (1985), ”Hannah and her sisters” (1986) og ”Radio Days” (1987) er alle strålende, men kanskje er ”Hannah …” den beste av dem alle.

Everything you always wanted to know about sex but were afraid to ask

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 28 min.

Produksjonsår: 1972

En tidlig Woody Allen film, fra den gang hver scene var som en sketsj. Her har Woody Allen rett og slett laget sin parodi på en bestselgende bok fra den gang, med samme tittel, av Dr. David Rueben, en slags selvhjelpsbok må vi tro.

For ordens skyld har Woody Allen valgt å dele filmen inn i kapitler, fullt ut i overensstemmelse med kapittelinndelingen i Dr. Ruebens bok:

1. Do Aphrodisiacs Work?
2. What is Sodomy?
3. Why Do Some Women Have Trouble Reaching an Orgasm?
4. Are Transvestites Homosexuals?
5. What Are Sex Perverts?
6. Are the Findings of Doctors and Clinics Who Do Sexual Research and Experiments Accurate?
7. What Happens During Ejaculation?

Dermed er vi sikret 7 ”kortfilmer”, lagt til vidt forskjellige epoker og miljøer, men alle med umiskjennelig Allen-humor. Til tider er det riktig fornøyelig, og kanskje er siste episode den aller beste, med Woody Allen som sædcelle!