In the mood for love

”In the mood for love”

Regi: Wong Kar-Wai

Lengde: 1 t. 34 min.

Produksjonsår: 2000

En sjeldent stilren og elegant filmopplevelse fra Hong Kong. Året er 1962 og handlingen finner sted i en trangbodd leiegård. En mann og en kvinne blir tiltrukket av hverandre, til tross for at de begge er gift på hver sin kant. Ektefellene er imidlertid stadig ute på reise, og kveldene i ensomhet blir fort lange, imidlertid er ikke alt slik det i utgangspunktet ser ut som …

Handlingen er imidlertid ikke det vesentligste i denne filmperlen. Filmens store pre er den besnærende atmosfæren, bilder på en for lengst forgangen tid, fra en by som heller ikke er som den en gang var, fra en epoke som ikke er så langt unna, men som likevel virker å være fra en helt annen tid. Selvsagt er det romanse og erotikk i luften, men siden vi befinner oss i Hong Kong på begynnelsen av 1960-tallet så hemmes dette av en konservativ etikette som selvsagt også bidrar til tidskoloritten. Alt tonesatt til epokens lokale slagerparade.

Wong Kar-Wai er kanskje den fremste filmskaper i Asia, en regissør som tilsynelatende er flasket opp med europeisk (og litt amerikansk) film av beste årgang, og som på fascinerende vis tar disse impulsene med seg til sin hjemlige miljø. Resultatet er på sitt beste rein filmmagi; som i dette tilfellet.

Dette var andre gang jeg så filmen, og jeg satte langt større pris på den nå enn ved første gangs møte. Som sagt er ikke dette en film der intrigen er i fokus, dette er en film å synke inn i, la seg forføre av de vakre bildene og den elegante og lokkende atmosfæren.

Barry Lyndon

”Barry Lyndon”

Regi: Stanley Kubrick

Lengde: 3 t. 5 min.

Produksjonsår: 1975

Kubrick lanserte kun to filmer gjennom hele 1970-tallet. I 1971 kom filmsjokket ”A Clockwork Orange”, i 1975 ”Barry Lyndon”. Det er vanskelig å tenke seg to filmer som er mer ulike enn disse. Neste film deretter - ”The Shining”, kom først i 1980, også et sjokk på sin måte. ”Barry Lyndon” er på en måte litt glemt, siden filmene før og etter begge var oppsiktvekkende og den dag i dag trekkes frem som milepæler.

”Barry Lyndon” er en helt annen type film enn de to nevnte. Det er nærmest det vi kaller et ”kostymedrama”, en historisk film hvor handlingen er lagt til 1700-tallet, og den er basert på William M Thackerays roman ”The Luck of Barry Lyndon”. Filmen er over 3 timer lang, og det i seg selv er i utgangspunktet lite publikumsvennlig. Dermed er vel dette også en av Kubricks minst sette filmer, i hvert fall hvis vi holder hans filmer fra 1950-årene utenfor.

Ryan O’Neal har hovedrollen som Barry Lyndon, og historien forteller om denne fiktive personens oppvekst i relativ fattigdom i Irland, til han innrulleres i den engelske arme, sendes til 7-års krigen på det europeiske kontinent, hvor han via diverse forviklinger til slutt gifter seg inn i en velstående familie og en tid lever i rikdom, før alt settes over styr.

Filmen ble ikke spesielt godt mottatt for snart 40 år siden, men siden har den vokst i ry. Det er særlig filmkritikerne som har revurdert sin oppfatning av filmen, og det er klart at perfeksjonisten Kubrick her viser seg fra en av sine mest gjennomførte sider. I perioder er scenene til forveksling lik klassiske malerier fra 1700-tallet, med en detaljrikdom og skjønnhet som er slående. Soundtracket består vekselvis av tidens klassiske musikk, i kombinasjon med irsk folkemusikk.

”Barry Lyndon” kan lett oppleves som en litt langsom film, selve historien om en oppkomlings opptur og fåfølgende fall er heller ikke original. Publikums utbytte er derfor avhengig av at man setter pris på de mange maleriske scenene og selve stemningen i filmen, som til sammen nærmer seg perfeksjonen.

Alice in the cities

"Alice in the cities”

Originaltittel: ”Alice in den Städten”

Regi: Wim Wenders

Lengde: 1 t 45 min.

Produksjonsår: 1973

Wenders fjerde langfilm, og den første i hans såkalte ”road-movie”-trilogi.

Handlingen starter i USA, der journalisten Phillip er på reportasjereise. Tilfeldighetene fører til at han på retur hjem møter en kvinne på flyplassen, som har en datter på 10-12 år på slep. Før avgang forsvinner kvinnen, mens datteren ufrivillig reiser med journalisten til Amsterdam, der moren skal dukke opp på neste fly. Det gjør hun ikke, noe som fører til at Phillip og den unge Alice reiser ut på leting etter mormor, som skal bo i en tysk by. Det eneste sporet er et fotografi av mormorens hus.

Noen hevder at denne filmen har visse paralleller til Wenders senere mesterverk ”Paris, Texas” (1984), bl.a. ved at temaene berører hverandre, og ved at begge filmene har lange scener uten dialog. Men der ”Paris, Texas” skaper en særegen magi på lerretet, vekker ”Alice in the cities” mer irritasjon enn begeistring. Rudiger Vogler (Phillip) er ingen Harry Dean Stanton, for å si det sånn. Voglers manglende mimikk og tilsynelatende interesseløse tilnærming gjør filmopplevelsen heller traurig for meg.

Det er mulig at filmen opplevdes original og en smule nyskapende for førti år siden, men i dag har den mistet mye av den tiltrekningskraften den en gang hadde. Kanskje lot man seg den gang begeistre av Wenders europeiske blikk på USA? Filmet i en ganske røff sort/hvitt tapning fungerer heller ikke bildene så godt i dvd-formatet.

Boyhood

”Boyhood”

Regi: Richard Linklater

Lengde: 2 t. 45 min.

Produksjonsår: 2014

Til tross for at ”Boyhood” ikke på noen måte forteller en original, dramatisk eller på overflaten spennende historie, er dette en film som skiller seg ut. Tilsynelatende får vi en ganske så alminnelig oppvekstskildring, der vi følger en gutt fra 6-års stadiet og frem til voksenlivet så vidt møter ham i 18-års alderen. Hans nærmeste er en litt eldre søster og deres mor, som er skilt fra deres far. Faren blir en stadig viktigere person i løpet av årene, der han inntar rollen som helgepappa. Vi møter også et par menn (og deres barn) som moren inngår forhold til ettersom årene går. Alt i alt et gjenkjennelig persongalleri, som i varierende grad har sine problemer, men som ikke skiller seg ut i mengden. Det er rett og slett eksemplarer av det vi kan kalle ”vanlige folk”, og det vi ser på kinolerretet er livet slik det arter seg for millioner av mennesker verden rundt.

Det som gjør filmen spesiell er at regissør Richard Linklater (”Slacker”, ”Before Sunrinse”, ”Before Sunset” bl.a.) har brukt 12 år på å lage den. Han har brukt de samme skuespillerne i rollene, noe som gir et unikt (og selvsagt autentisk) bilde på aldrings- og utviklingsprosessen. Siden hovedfokuset er på gutten (Ellar Coltrane) er det fascinerende å se ham utvikle seg fra et barn og til en litt bråmoden ung mann på litt under tre timer. Det samme kan sies om søsteren Samantha (Lorelei Linklater, datter av regissøren), som forvandles fra en ertelysten, irriterende ”storesøster” på 7-8 år og til en vakker ung kvinne. Også foreldrene blir selvsagt 12 år eldre i løpet av filmen. Disse spilles av de rutinerte Patricia Arquette (”True Romance”, ”Lost Highway” bl.a.) og Ethan Hawke (en gjenganger i regissør Linklaters tidligere produksjoner).

Filmen tok altså 12 år å fullføre, men selve innspillingen ble unnagjort på 39 enkeltdager! På en snodig måte kan du få følelsen av å betrakte en dokumentar, i og med at filmen viser en fysiologisk endringsprosess hos de fire sentrale skuespillerne. Likevel er det et troverdig drama med gode skuespillerprestasjoner som gjør dette til en god og minneverdig film. Fraværet av spektakulære hendelser og ytre dramatikk, utover de sedvanlige samlivsproblemene og oppveksttraumene, gjør at historien oppleves som troverdig og ektefølt.

Det krever selvsagt et godt manus å holde på en kinogjengers oppmerksomhet i 165 minutter. Regissør Linklater er også ansvarlig for dette, som i de fleste av de andre filmene han har regissert. ”Boyhood” skiller seg ut og blir sikkert stående som en av årets beste filmer. 

(sett på Bergen kino, KP9, fredag 29. august 2014)

Saturday night and Sunday morning

Regi: Karel Reisz

Lengde: 1 t. 26 min.

Produksjonsår: 1960

Alan Sillitoe skrev boka i 1958 og filmmanuset rett etterpå. ”Saturday night and Sunday morning” ble en epokegjørende film som regnes som starten på en serie hverdagsrealistiske filmer fra England (gjerne omtalt som ”kjøkkenbenkrealisme”). Over femti år senere føles filmen som et nærbilde fra en ikke så fjern fortid, en epoke som likevel føles langt unna når disse sort/hvitt-bildene eier lerretet. La det være sagt med en gang: Filmen fortjener klassikerstatus og et soleklart terningkast 6.

Vi står med beina midt i den britiske arbeiderklassen. Byen er Nottingham, og filmen starter i fabrikken, der Arthur (Albert Finney) – en noen-og-tyveårig mekaniker, tjener gode penger. Arthur bor hjemme hos far og mor, og filmen viser godt det trangbodde, typisk engelske arbeiderboligstrøket. Arthur er ellers en ”streetsmart” ungdom som liker å utfordre grensene. Selvsagt betyr det trøbbel. Han innleder et forhold til kona til en kollega, og dette går ikke bra. Samtidig treffer han den unge og søte Doreen (Shirley Anne Field) og blir kjæreste med henne. Arthur og Doreen vil nok satse på en fremtid sammen, skal vi tro sluttscenen.

Historien som fortelles er kanskje ikke original, men filmens styrke er så definitivt miljøskildringen og de troverdige karakterene. At filmens realistiske stil føles frisk og levende så mange år etter er et udiskutabelt kvalitetstegn.

To Rome with love

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 47 min.

Produksjonsår: 2012

London, Barcelona, Paris … og her i Roma. Woody Allens lange Europaturne fungerer i det minste som skiftende kulisser til et vant synopsis, for selv om vi nok kan sette pris på andre locations enn de vante Manhattanscenariene, er Woody Allens filmformel alltid lett gjenkjennelig.

”To Rome with love” kan i beste fall betraktes som et hvileskjær mellom den vellykkede ”Midnight i Paris” (2011) og den overraskende ”Blue Jasmin” (2013), som (overraskelse nr. 2) var lagt til San Francisco. Begge disse filmene overgår Romafilmen med glans. Manuset til ”To Rome with love” må Allen ha skrevet på 2-3 dager, siden det bare inneholder vante scener og rollekarakterer, et minste felles multiplum av utallige Allen-filmer fra backkatalogen. Det verste er at dialogene heller ikke holder god standard, vitsene er så uinspirerte og forutsigbare at de bare unntaksvis vekker litt humring.

At filmen hadde en viss kommersiell appell må skyldes de vakre bildene fra Roma. Sjelden har vi vel sett en mer skamløs hyllest av en by som dette. Man skulle tro at Romas turistkontor sto bak filmen, og at hele konseptet i bunn og grunn er produktplassering i widescreen, i uttallige scener kappes skuespillerne i å påpeke byens uovertrufne skjønnhet. Det verste er jo at de har rett.

Som vanlig har Allen lykkes i å få med seg et lite stjernelag på settet. Selvfølgelig er det hyggelig å se Roberto Benigni i sitt naturlige miljø. Men de eneste som i mine øyne virkelig utmerker seg her er to (for meg) ukjente unge, italienske skuespillere (Alessandra Mastronardi og Alessandro Tiberi) som spiller et kjærestepar fra provinsen som har kommet til byen for å starte på nytt. Her aner vi en naturlig friskhet som filmen ellers mangler. 

Minnie & Moskowitz

Regi: John Cassavetes

Lengde: 1 t. 51 min.

Produksjonsår: 1971

En av de ti filmene Gena Rowlands gjorde sammen med sin mann – indipendentlegenden John Cassavetes. Dette er ikke en av deres beste, men kanskje en av de morsomste.

Gena Rowlands spiller Minnie, en kvinne som er i ferd med å gjøre det slutt med sin voldelige og gifte elsker, spilt av John Casavettes selv. Tilfeldighetene fører henne i armene på parkeringsvakten Seymour Moskowitz, spilt av Seymour Cassel, en gjenganger i mange av Cassavetes filmer. Castingen inkluderer ellers mange i familien Cassavetes/Rowlands, og er noe av forklaringen på hvordan filmen kunne lages for et budsjett på mindre enn en million dollar.

”Minnie & Moskowitz” har ellers alle elementer vi kjenner fra de beste Casavettesfilmene (”Faces”, ”Husbands” og ”A Woman Under the Influence” for å nevne noen opplagte); en levende dialog der mye sikkert er improvisert, mange scener med håndholdt kamera (her kom han dogme-filmene i forkjøpet), brå overganger mellom scenene, og karakterer i drift. Ellers er det vel få filmer som inneholder så mange parkeringsscener som denne!

Filmens morsomste øyeblikk er et par håpløse ”stevnemøter”, der høydepunktet nok er det hvor Val Avery (en karakterskuespiller med over 100 roller på cven) er koblet til en lunsjavtale med Minnie. Gena Rowlands er for øvrig slående vakker som alltid og løfter enhver film hun spiller i, ofte kan man imidlertid stusse over at en kvinne med hennes fremtoning befinner seg i slike miljøer som Cassavetes skildrer.

Kombinasjonen Gena Rowlands/John Cassavetes er uansett en gullstandard, og denne filmen er ikke noe unntak.

Stories we tell

Regi: Sarah Polley

Lengde: 1 t. 44 min

Produksjonsår: 2012

Denne dokumentarfilmen starter jakten med å beskrive Diane, regissørens avdøde mor, fortalt gjennom familie og venners erindringer. Diane døde av kreft da regissør Sarah Polley var 11 år gammel, og hun vokste opp sammen med sin far, med eldre søsken som allerede hadde flyttet ut av huset. Familie og venner tegner et ganske samstemt portrett av moren som en kvinne full av liv, alltid på farten og lysten på opplevelser. Så ulik faren på mange måter, han trives gjerne i sitt eget selskap. Det umake paret var begge skuespillere og traff hverandre på jobb.

”Stories we tell” innledes på ganske nostalgis vis, med utstrakt bruk av super-8 film som faren en gang tok av mor, barn og venner, gjerne på feriereiser. Det er bilder som viser den aktive, glade Diane i ulike situasjoner sammen med dem. Det er sårt og vemodig, men morsom på samme tid.

Sarah Polley samler et stort antall mennesker som alle blir bedt om å fortelle historien om moren. Her er far sentral, men også søsken og venner. Senere også kollegaer. Og et stykke på veien skifter historien litt fokus, siden det fremkommer opplysninger om moren som regissørdatteren fortsetter å nøste opp i. Slik blir filmen til slutt en jakt på identitet og opphav, like mye som et portrett av moren.

Dette er en ganske verbal og kommuniserende gjeng, noe som nok gjør arbeidet lettere for regissøren. Hver og en forteller sin versjon av historien, og regissøren har sikkert hatt en stri jobb med å klippe alt materialet sammen til en nedkortet filmversjon. Men er alt vesentlig kommet med? ”Stories we tell” filosoferer også over temaet historie som gjenfortelling.

Familien Polley er en ganske kjent familie i Canada, siden moren Diane og faren Michael begge var kjente skuespillere på 60- og 70-tallet. Yngste datteren Sarah har også hatt suksess som filmregissør og skuespiller før denne dokumentarfilmen.

Melinda and Melinda

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 39 min.

Produksjonsår: 2004

Akkurat som i ”Broadway Danny Rose” åpner filmen med en samtale rundt et kafebord, Og akkurat som i nevnte film er Wallace Shawn å finne rundt bordet (en digresjon, men det er derfor jeg husket det). To dramatikere diskuterer om livet er mest å likne med en tragedie eller en komedie, og konklusjonen er vel at det er opp til oss selv å bestemme vinklingen.

”Melinda and Melinda” forteller derfor samme historie på to måter parallelt, både som komedie og som tragedie/drama, men med to sett skuespillere. Jeg har sett filmen før og mente å huske at den holdt god Woody Allen-standard, men dette gjensynet levde ikke helt opp til forventningene. Den inneholder alle de vante ingrediensene i en Woody Allen-film, men ikke noe ved denne filmen utmerker seg i forhold til andre filmer.

For meg er det Will Ferrell som er den positive beholdningen her, han spiller rett og slett den rollen Woody Allen vanligvis spiller (Allen er ikke med i filmen selv). Ferrell er utstyrt med de morsomste replikkene og han kan komediefaget til punkt og prikke. Ellers er det helt på det jevne. Radha Mitchell spiller hovedrollen(e) som Melinda. Ikke hørt om henne? Nei, hun er vel en av de få som har fått hovedrolle i en Woody Allen-film uten at det har hjulpet på den videre karrieren. Chloë Sevigny har en annen stor rolle og var et ganske stort navn for ti år siden, men strengt tatt har vel karrieren gått nedover. Nå spiller hun stort sett i TV-serier.

”Melinda and Melinda” er derfor ikke stort mer enn tidtrøyte.

Det syvende segl

Originaltittel: Det sjunde inseglet

Regi: Ingmar Bergman

Lengde: 1 t. 36 min

Produksjonsår: 1957

Klassisk Ingmar Bergman, som selv vurderte denne som en av sine beste. Visstnok foranlediget av Bergmans egen dødsangst er den en slags dialog med Døden selv, her fysisk tilstede, vandrende rundt for å hente hjem ”til seg” de som tiden har gått ut for …

Filmen inneholder en del ikoniske filmscener, bl. a. åpningen der Ridderen (Max von Sydow) spiller sjakk med Døden (Bengt Ekerot), og sluttscenen der vi ser Døden og hans følge i relieff mot himmelen, dansende oppover en bakketopp. Døden, vandrende rundt med ljå, drapert i en sort kappe, er noe bl.a. Bergmannbeundrer Woody Allen parodierte i sin ”russiske” komedie ”Kjærlighet og død”.

Handlingen er lagt til Sverige på 1300-tallet, et land der Svartedauden herjer og skaper frykt blant folk. Det er en tid der religionen ligger som en tåke over menneskesinnet, ikke en koselig, humanistisk versjon slik Den Norske Kirke prediker, men derimot en svart/hvitt-versjon der kampen mellom Gud og Djevelen er essensen i all teologi.

Så er det da også korstog, heksebrenning og djevler som lurer rundt hvert pestbefengt hushjørne i denne verdenen. Frykten for døden bunner jo i redselen for å havne i helvete, der sjelene pines i evig ild! Dette er hard-core kristendom, underbygget av tekstlesing fra Johannes Åpenbaring (”de syv segl”).

Kanskje har tiden visket ut akkurat det aspektet ved religionen, men da har vi glemt at på samme tid som denne filmen ble sluppet holdt Ole Hallesby en radiopreken i NRK der han skremte lytteren med akkurat samme trussel: At den ufrelste skulle brenne i evig ild i helvete! 

You will meet a tall dark stranger

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 38 min.

Produksjonsår: 2010

Det er sagt at denne filmen er som en morsom utgave av ”Interiors” fra 1976, filmen jeg tidligere har skrevet lite fordelaktig om. Grunnen er selvsagt at karakterene stort sett er like, og problemstillingene de samme. Riktignok er handlingen flyttet fra Manhattan til London, men det spiller liten rolle, parallellene mellom disse to filmene er helt klare.

Dette er Allens fjerde film innspilt i London, men lokaliseringen spiller ingen rolle her, for den saks skyld kunne filmen ha blitt spilt inn hvor som helst. Der ”Interiors” druknet i humørløs syting og eksistensielt mørke befinner ”You will meet a tall dark stranger” seg på en humoristisk og halvveis parodisk planet. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til filmen siden den fikk en heller lunken og likegyldig respons da den kom. Dette skulle liksom være enda en romantisk komedie med alle de typiske Woody Allen ingrediensene.

Derfor er det hyggelig å kunne melde at jeg fikk en trivelig stund i selskap med en knippe toppskuespillere. Det er jo stort sett alltid en glede å se Anthony Hopkins på lerretet. Her spiller han en ca. 60 år gammel, nyskilt mann som jakter på evig ungdom, fast bestemt på å tyne mest mulig ut av livet før det er over. Så desperat er han at han faller for den ca. 25 år gamle eskortepiken Charmaine. Hans fraskilte kone er på sin side opptatt av det hinsidige og plager omgivelsene med new-age vås som hun fores med av en spåkone. Den plagede kunstneren i filmen spilles av Josh Brolin, som prøver å få sitt endelige gjennombrudd som forfatter … Ellers er store navn som Antonio Banderas (som kunsgallerieier) og Naomi Watts (som hans assisten, og konen til den plagede forfatteren) med på å heve opplevelsen.

I det hele tatt et lett gjenkjennelig persongalleri i en Woody Allen film. Kanskje en bagatell av en film, og en lite viktig film i Woody Allen sin omfangsrike filmkatalog, men likevel en trivelig opplevelse. Ja, langt bedre enn forventet!

Heli

Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 45 min.
Produksjonsår: 2013

«Heli», Mexicos Oscarbidrag for beste utenlandske film, er en rystende opplevelse. Det lages mange filmer om narkotrafikken på det amerikanske kontinentet, men sjelden eller aldri har vi vel kommet så nær den brutale virkeligheten som i denne filmen. Det er ikke narkomisbruket eller narkomafiaens glamorøse liv som skildres her, men derimot konsekvensene for vanlige mennesker i Mexico.

Når jeg sier at filmen viser ”virkeligheten” er det også fordi det kunstneriske uttrykket er rimelig fritt for fiksfakserier. Regissør Amat Escalante tar seg tid til å vise dagliglivet til en vanlig familie, i et billedspråk der det karrige, ørkenliknende landskapet gir bildene et rent og nakent uttrykk.

Heli er en ung mann som jobber på en bilfabrikk. Han er nygift og har en liten baby hjemme. Der bor han sammen med sin far og sin 13-14 år gamle søster. Rundt dem raser «krigen mot narkotika». Dette ser vi ved et militært nærvær, der maskerte soldater i pansrede biler patruljerer. Vi blir aldri forklart hvor vi befinner oss, men vi antar at det er nært grenseområdene til USA.

I visse områder av Mexico har narkokrigen nærmest lagt samfunnet i grus. Det vil si at samfunnets institusjoner har kollapset og folk terroriseres av en gruoppvekkende vold, med en ufattelig brutalitet rett utenfor stuedøra. Det er denne brutaliteten – og vilkårligheten – som skildres i «Heli». Det må sies at filmen vises på norske kinoer usensurert, og med absolutt aldersgrense på 18 år. Så har jeg da heller aldri sett verre vold i en kinosal enn under denne filmen. En torturscene er så vond å se at jeg har problemer med å forsvare at den i det hele tatt kan vises på kino. Den får deg rett og slett til å føle deg dårlig.

Men kanskje er det denne sjokkerende scenen som gjør at filmen føles ekte. Dette er langt unna en Hollywoodskildring av narkotrafikken, dette oppleves som ekte vare for den som har litt kunnskap om den faktiske råskapen som rir Mexicos narkoprovinser som en mare.

«Heli» er definitivt ikke en film som egner seg for det store publikum, nettopp pga. den omtalte scenen, men det er en film som nok formidler en side av dagliglivet i all sin grusomhet. For narkokrigens grusomhet er det du får servert uten omsvøp i denne filmen. 

(Sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 29. mars 2014)

The Grand Budapest Hotel

Regi: Wes Anderson

Lengde: 1 t. 39 min.

Produksjonsår: 2014

Knapt noen regissør leverer så gjennomførte filmer som Wes Anderson. Hans sans for detaljer er nærmest uten sidestykke, her har vi så avgjort å gjøre med en perfeksjonist. De som så Andersons forrige film «Moonrise Kingdom» (2012) vil umiddelbart kjenne igjen dette filmspråket som nærmest er som en signatur å regne.

«The Grand Budapest Hotel» sies å være inspirert av Stefen Zweigs forfatterskap, der handlingen er lagt til mellomkrigstiden, i det fiktive landet «Zubrowka», som godt kan likne på Østerrike eller Ungarn. Dialogen i filmen er da også typisk litterær, der en fortellerstemme gjerne forklarer hva vi ser. 

Veldig kort fortalt: Filmen forteller på høyst elegant vis historien om Gustave H., goncierge på Grand Budapest Hotel og hans ”lobby boy” Zero Moustafa og deres kamp for å sikre seg arven etter Madame D., en av stamgjestene på hotellet. 

Wes Andersons filmer er ellers fulle av humor, selv om denne humoren gjerne er av den svarte typen eller spiller på typiske understatements av de bildene vi ser. «The Grand Budapest Hotel» lever helt opp til forventningene man måtte ha med hensyn til dette, for det kryr av scener som får oss til å humre og trekke på smilebåndet, selv om ikke akkurat gapskratten melder seg så ofte. 

I tillegg til detaljrikdommen og humoren er også tempoet gjennomgående høyt gjennom hele filmen. Parodisk høyt er det innimellom, for eksempel i en spektakulær fluktscene på vinterføre. Akkurat denne scenen kan likne på noe vi før har sett i en James Bond-film, men her er det parodiske elementet trukket så lang ut at scenen først og fremst er morsom, ikke egentlig spennende.

Rollelisten er fylt opp med kjente skuespillere, noe som viser at store stjerner står i kø for å være med i Wes Andersons filmer. Det forteller mye om hans posisjon i bransjen.

(sett på Bergen kino, Magnus Barfot 1, fredag 21. mars 2014).

Lolita

Regi: Stanley Kubrick

Lengde: 2 t 33 min.
Produksjonsår: 1962

Stanley Kubricks filmatisering av Vladimir Nabokovs roman «Lolita»(utgitt i 1955) har mye å by på, selv etter mer enn 50 år. Ved dette gjensynet bet jeg meg særlig merke i Peter Sellers prestasjon i rollen som Clare Quilty, en rolletolkning han bygget videre på da han medvirket i Kubricks «Dr. Strangelove» et par år senere.

Historien bør være rimelig kjent. Litteraturprofessor Humbert Humbert (James Mason) innlosjeres hos en enke (Shelly Winters), med en datter i 12-13 års alderen (Sue Lyon). Humbert er vel i ferd med å avslå tilbudet om losji, men da han tilfeldigvis blir presentert for datteren som solbader ute i hagen velger han å takke ja til tilbudet om å leie et rom. Seeren aner umiddelbart at den voksne mannen føler en tiltrekning til den unge piken, og jenta vet å spille med på flørten. Det er gryende seksualitet i luften, forbudte følelser, usunne relasjoner mellom voksen og barn. I dette tilfellet er «barnet» i ferd med å bli bråmodent voksen, og vet også å spille ut sin tiltrekning overfor den voksne mannen. Så forholdet er ikke svart/hvitt, det er ikke nødvendigvis snakk om en overgriper vs. et offer.

Det er jo dette som gjorde romanen så skandaløs, at den på sett og vis legitimerte eller i hvert fall gjorde forståelig et forhold mellom en voksen mann og en jente som akkurat har kommet i puberteten. Om det er mannen som tar initiativet, så er i hvert fall jenta med på spillet. Og etter som forholdet utvikler seg er det faktisk jenta som blir «den sterke», i og med at mannen gradvis mister kontrollen over henne da hun begynner å få interesse for gutter på sin egen alder. Slike relasjoner er ellers ikke ukjent, jfr. Øygardsaken, ja faktisk bør opinionen oppfordres til å lese Nabokovs roman for å få en litt videre forståelse for dette psykologiske spillet (eller i det minste se denne filmen).

Først virker Sue Lyon kanskje litt for gammel for rollen, men hun var ikke mer enn 14-15 når innspillingen ble gjort så det er vel heller slik at hun er relativ «voksen» for alderen. I Nabokovs roman er Lolita bare 12 når historien begynner, men hun er 17 når historien er ferdig.

Her

Originaltittel: Her

Regi: Spike Jonze

Lengde: 2 t. 6 min.

Produksjonsår: 2013

Her er en film det virkelig er grunn til å ha forventninger til! Ikke først og fremst fordi den er Oscar-nominert, men fordi regissør Spike Jonze har regissert filmer som ”Beeing John Malkovich” og ”Adaptation” fra før, filmer som virkelig skiller seg ut i den ganske så main-stream orienterte amerikanske filmindustrien. Begge disse har manus skrevet av CharlieKaufmann, og er intellektuelt sprelske og rimelig nyskapende, i tillegg til å være svært underholdende.

”Her” er imidlertid fullt ut Spike Jonze ansvar, dvs. at han både har skrevet manus og regissert. Utgangspunktet er originalt nok (en ide sprø nok til at Charlie Kaufmann kunne ha klekket den ut). Theodore (Joaquin Phoenix), lever av å skrive rørende, personlige brev for folk, ved hjelp av et sofistikert tale-til-håndskrift-til-utskrift program. Han sitter i et kontorlandskap sammen med mange andre og deklamerer personlige, rørende brev på bestilling. Enkelte kunder har han hatt i årevis, og han kjenner dem derfor svært godt.

Handlingen er lagt til fremtiden, en nær fremtid, så nær at filmen knapt kvalifiserer for science fiction. Det som finnes av nye hjelpmidler er stort sett nye dataprogrammer. Filmens karakterer går litt merkelig kledd, nærmest kjedelig 50-/60-talls stil. Filmens bilder er også underlagt en slags matt glans, noe som muligens skal understreke karakterenes sinnsstemning … det hele er lettere sløret, matt, dust … Faktisk grep jeg meg i å ønske at fotografen kunne variert litt mer.

Filmen markedsføres som en romantisk komedie. Akkurat det går ikke helt hjem hos meg. Vel er det romantikk og komedie innimellom, men mest av alt skildrers Theodors grunnleggende ensomhet i en teknifisert verden. Theodor er midt i 30-årene, har et par avsluttede forhold bak seg, og lever et liv der jobben avløses av ensomhet hjemme i leiligheten, der han bl.a. fordriver tiden med avanserte dataspill.

Vendepunktet i livet inntreffer da han kjøper et nytt operativsystem – OS. "Samantha" er et intuitivt og selvstendig dataprogram, som kommuniserer med Theodore via en livlig, kvinnelig stemme (Scarlett Johansson). Raskt skjønner Theodor at dette er noe helt nytt, og han utvikler et personlig og nært forhold til ”Samantha”. Gradvis forveksler han operativsystemet med et virkelig menneske, for dette dataprogrammet er virkelig intelligent og følsomt. På et tidspunkt forteller han sine venner at hans nye kjæreste er et OS, og at det er et perfekt forhold. God sex opplever han også med ”Samantha”.

Dette skal vi muligens le av. Men filmen lodder nok dypere enn som så. Spike Jonze film er ikke så sprø og leken som filmene der Charlie Kaufmann skrev manus, og det gjorde meg nok en smule skuffet. Hadde faktisk ventet litt mer weird stuff enn det jeg fikk servert her. Det var også rart å se Joaquin Phoenix i rollen som Theodore etter å ha sett ham briljere i ”The Master”, Phoenix er neste ugjenkjennelig.   

(sett på Bergen kino, KP 9, fredag 14. februar 2014).

678 Kairo

Regi: Mohamed Diab
Lengde: 1 t. 39 min.
Produksjonsår: 2010

Denne filmen forteller historien om tre kvinner som alle opplever ulike former for seksuell trakassering og overgrep i dagens Kairo. De tre kvinnene tilhører ulike sosial lag, så filmskaperen vil vise at dette er et gjennomgripende samfunnsproblem, uavhengig av klasse.

Historien er ganske snedig fortalt, ved at de tre kvinnen først presenteres uavhengig av hverandre. Men på et tidspunkt knytter filmen de tre sammen i en episode i byens kaotiske trafikk, og fra dette tidspunktet tar kvinnen kampen opp sammen. 

«678 Kairo» ble laget før den arabiske våren, og viser et samfunn med alvorlige problemer. Her er det ikke den politiske situasjonen som er tema, men kvinnenes stilling. Den velstående kvinnen blir overfalt av en flokk fotballsupportere, arbeiderkvinnen opplever at menn beføler henne på de overfylte bussene, og den unge, mer frigjorte kvinnen blir overfalt av en bilist ute på gaten. Felles for dem er at de opplever seg selv som fritt vilt for menn som ikke har noen respekt for dem, og at de heller ikke får støtte fra sin egen familie.

Filmens tema er egentlig ganske sjokkerende, den viser et totalt skakkjørt samfunn med holdninger som knapt er til å fatte for oss på denne kant av verden. Denne sosialrealistiske skildringen viser en avgrunn mellom vestlige idealer og virkeligheten i det arabiske Egypt. Filmen tar utgangspunkt i faktiske hendelser. Det eneste oppmuntrende med disse historiene må være at noen nå begynner å reagere på forholdene og våger å konfrontere de forkastelige holdningene som preger samfunnet.

Manhattan

Regi: Woody Allen
Lengde: 1 t. 36 min.
Produksjonsår: 1979

For mange, meg selv inkludert, er dette høydepunktet i Woody Allens omfangsrike filmproduksjon. «Manhattan» er en velskrevet romantisk komedie som samtidig er en kjærlighetserklæring til byen New York. Ja, «Manhattan» er selve New York-filmen, der den elegant bruker storbyens ikoniske kjennetegn som ramme rundt fortellingen.

Filmens første 7-8 minutter setter standarden. I kontrastfulle sort-hvitt bilder sveiper kameraet over et utvalg scener fra byen. Skyskrapernes skyline, soloppgang i Central Park, Staten Island fergen som legger til kai, diverse gatebilder, Brooklyn Bridge osv. liksom kjærtegnes av kamera, alt mens en voice over (Woody Allen i hovedrollen som forfatteren Isaac) leser flere mulige åpninger på romanen han holder på å skrive, en roman som tydeligvis aspirerer å være selve New York romanen, boken som skal vise forfatterens kjærlighet til byen han bor og virker i. Disse ikoniske bildene akkompagneres av George Gershwins «Rhapsody in Blue», og en av filmhistoriens mest effektive åpningssekvenser er satt.

Det er nesten umulig å forestille seg en karakter som Isaac (eller andre Woody Allen-karakterer) utenfor dette urbane miljøet, hovedsakelig lokalisert på Manhattan, bydelen vi gjerne forbinder med New York. Det er som om disse folkene utelukkende kan bo og leve akkurat her, det er vanskelig å forestille seg disse personene ute på prærien eller nede i Sør-statene, eller i noe annet amerikansk miljø for den saks skyld, de er uløselig knyttet til det intellektuelle, urbane middelklassemiljøet de befinner seg i, med alle sine kulturelle referanser og preferanser. For disse menneskene er Central Park det nærmeste de kommer natur, utenfor byens gater, restauranter, kinoer og gallerier vil de være hjelpeløse.

Isaac (Woody Allen) er forfatter, men tjener sine penger på å skrive manus for TV, noe han avskyr, siden dette ikke er høykulturelt nok. Isaac er 42, men har et forhold til 17 år gamle Tracy (Mariel Hemingway) som går siste år på videregående. Aldersforskjellen plager ham, men ikke henne, og tilsynelatende heller ikke Isaacs jevnaldrende venner, en observasjon som umiddelbart får meg til å tenke at 1979 ikke er 2014, og at det i dag neppe hadde vært mulig å slippe unna med et så umake kjærlighetsforhold i film, uten at dette hadde blitt problematisert med en helt annen vinkling. Uansett, Isaac har det strålende seksuelt med Tracy, men muligens ikke intellektuelt.

I hvert fall faller han for Mary (Diane Keaton), en dame som han først reagerer på med avsky, siden hun snakker ned alle de kulturelle heltene hans (Ingmar Bergman, Heinrich Bøll, Vincent van Gough osv …). På toppen av det hele er Isaac plaget av at hans ex-kone (Meryl Streep) skriver bok om ham, en bok som avslører intime detaljer fra deres samliv. Ex-konen (egentlig ex-kone nr. 2) har gått fra ham til fordel for en annen kvinne (!), noe som Isaac opplever som seksuelt ydmykende.

Denne heller intrikate historien får manusforfatteren Allen til å briljere. Selvfølgelig er filmen full av minneverdige replikkvekslinger og one-linere, noe som gjør at filmen er velegnet til utallige gjensyn. Dette må være sjette eller syvende gangen for min del. Fremdeles lar jeg meg overraske og begeistre!

Solaris

Originaltittel: Solyaris
Regi: Andrei Tarkovsky
Lengde: 2 t. 40 min.
Produksjonsår: 1972

Det er sagt at Tarkovskys «Solaris» fra 1972 og Stanley Kubricks «2001 – en romodyssé» fra 1968 er de to mest epokegjørende science fictionfilmene noensinne. Begge er filmer som satte en ny standard for genren. Filmene kom i en tid der optimismen og ikke minst interessen for romfart var stor, og kanskje er det også slik at hverken romfartsoptimismen eller science fiction filmen har nådd tilsvarende høyder siden.

«Solaris» er en film som tar seeren med til en romstasjon som kretser rundt en fremmed planet, en planet der tåken ligger tykt over havet. Psykologen Kris Kelvin blir sendt ut til denne romstasjonen etter foruroligende meldinger fra de tre forskerne som befolker den. Vel fremme oppdager han at en allerede har begått selvmord, mens de to andre virker mildt sagt forstyrret. Ganske snart begynner han selv å hallusinere og se andre mennesker om bord, men forskerne forteller ham at dette skyldes de særegne fysiske lovene som gjelder rundt planeten. Men hva er hallusinasjoner og hva er virkelig? Og kan han kanskje velge hvilken virkelighet som gjelder?

”Tarkovsky for me is the greatest [director], the one who invented a new language, true to the nature of film, as it captures life as a reflection, life as a dream.” Ingmar Bergman

Dette er en film som har fått klassikerstatus til tross for at den ikke har et stort budsjett. Det er ikke high-tech løsningene eller de storslagne scenariene som gjør «Solaris» epokegjørende, men derimot den filosofiske/psykologiske tilnærmingen. Dette er heller ikke en film som bryr seg om å fortelle en historie på vanlig Hollywood-maner, noe som nok gjør at en god del seere vil falle fra. Filmen er lang, og periodevis er kameraføringen langsom og dvelende. Det mange ikke er klar over er at Tarkovsky selv drev en konstant kamp mot sovjetisk sensur, og med vilje gjorde mange scener ekstra lange fordi han forventet at sensuren ville gripe inn og klippe. Var scenene ekstra lange mente han at mye likevel ville komme med …

Filmen bygger på en bok fra 1961 av den polske forfatteren Stanislaw Lem. Jeg har ikke lest boken (den finnes ikke på norsk), men det sies at filmen er svært forskjellig fra boken.