tirsdag 28. november 2017

The Killing of a Sacred Deer



«The Killing of a Sacred Deer»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 2 t 1 min.
Produksjonsår: 2017

Som i Lanthimos forrige film “The Lobster” er det Colin Farrell som har den mannlige hovedrollen, nå som hjertekirurgen Stephen Murphy. Konen Anna (Nicole Kidman) er øyenlege, og sammen har de datteren Kim på 14 og sønnen Bob på 12. Denne kjernefamilien har tilsynelatende alt på plass, der de bor i et stort og flott hus i et pent strøk av byen. 

Tidlig i filmen ser vi imidlertid Stephen møte unggutten Martin på 16. Det er uklart for seerne hvilken relasjon det er mellom de to, men gradvis forstår vi at Martin er den aktive parten, og at han presser seg på. Det blir flere møter, og vi forstår at Stephen ikke føler behov for å fortelle andre om disse møtene. Men Martin lar seg ikke stoppe så lett. Han kommer f.eks. uanmeldt til sykehuset når Stephen er på vakt, og han lar seg ikke avvise. Stephen er ikke klar over Martins motiver i starten, og for å være hyggelig inviterer han Martin hjem på middag, slik blir barna også kjent med Martin. Datteren Kim blir raskt forelsket i den litt eldre Martin, som i starten fremstår som svært høflig og sympatisk.

Det viser seg at relasjonen mellom Stephen og Martin har å gjøre med at hjertekirurgen opererte Martins far, og at pasienten døde. Det er dette som gjør at Stephen i utgangspunktet føler sympati med gutten. Etter hvert skjønner vi imidlertid at Martin anklager kirurgen for dødsfallet, ja at han rett ut mener at Stephen har drept faren. Dette gjør at historien tar en ny og dramatisk vending.

Som i «The Lobster» er det klart at vi ikke befinner oss i et helt realistisk univers. Martin må være i besittelse av overnaturlige evner, noe han benytter for å hevne seg på Stephens familie. Det er også noe i selve spillestilen som gjør at du ser parallellen til «The Lobster». Mye av dialogen fremføres på en underlig, nærmest lidenskapsløs måte. Dette bidrar til det lett underlige inntrykket som filmen formidler. Selv om filmen bruker god tid før den kommer frem til de første dramatiske vendingene, er det hele tiden noe urovekkende som ligger under og som skaper en lavmælt spenning.

«The Killing …» blir likevel ikke den ultimate filmopplevelsen. I forhold til «The Lobster» beveger denne filmen seg på en skala nærmere normalen, på tross av sine ikke-realistiske innslag. Spillestilen er heller ikke så outrert som i «The Lobster». Selv om Farrell og Kidman er de store stjernene så er det Barry Keoghan, i rollen som Martin, som gjør sterkest inntrykk. Keoghan ble sist sett i «Dunkirk». Jeg tipper at han har en stor skuespillerfremtid foran seg.




(sett på Bergen Kino, KP6, lørdag 25. november 2017)

tirsdag 7. november 2017

Skyggenes dal



«Skyggenes dal»
Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2017

«Skyggenes dal» er debutfilmen til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen. Broren Marius er fotografen. Begge er utdannet fra den nasjonale filmskolen i Łódź i Polen. Brødrene Matzow Gulbrandsen har laget flere kortfilmer tidligere. Denne filmen har det tatt flere år å fullføre, først og fremst i mangel på finansiering.

Handlingen utspiller seg i en bygd i Rogaland. Hovedpersonen Aslak er 6 år og det meste av fortellingen sees fra hans synsvinkel. Han bor alene med moren, i et hus tett ved skogen. Han har en storebror, men vi skjønner raskt at noe er galt. Rommet til broren står tomt, og Aslak får beskjed fra moren om ikke å gå inn der. Selvsagt virker dette ekstra spennende på ham.

Flere bønder opplever at sauer forsvinner. Flere sauekadavre blir funnet, og på praten mellom de voksne skjønner vi at de mistenker at ulv er på ferde. Men siden det er 6 år gamle Aslak som tolker det blander han disse hendelsene sammen med eventyret om en varulv som en eldre lekekamerat finner i en bok. Når Aslak sin hund forsvinner drar Aslak ut for å lete etter ham, og han er modig nok til å gå inn i skogen.

Den ytre handlingen er enkel. Det som gir filmen kvaliteter er naturscenene, der mye skjer i eller ved skogen. Her er påvirkningen fra den polske filmskolens tradisjoner tydelig. Det ligger et slør av europeisk kunstfilm i disse bildene. Så er da filmen også blitt lagt merke til internasjonalt under tittelen «Valley of Shadows», hvor referanser til både Andrej Tarkovskij og Ingmar Bergman er brukt. Ellers er filmen påtakelig dyster, eller mørk, noe ikke minst lydsporet bygger opp rundt. 

Det er her det skurrer for meg. Angivelig skal dette være en barnefilm med 9 års grense. Det er vanskelig å tro at så små barn kan få noe særlig ut av «Skyggenes dal». Til det er fortellingen for langsom, og ikke minst … filmens mørke stemning må virke truende eller skremmende. Motsatt blir filmen for enkel for et voksent publikum. Det er rett og slett uklart for meg hvem målgruppen for filmen kan være. 

Som det ofte klages på i norsk film er også deler av dialogen ikke særlig godt fremført, tidvis blir det for stivt og kunstig. «Skyggenes dal» er en film jeg sikkert hadde likt godt, hvis «barnefilm»-elementene var fjernet, og regissør og manusforfatter hadde tenkt et voksent filmpublikum isteden. Nå faller denne filmen litt mellom to stoler.




 (sett på Bergen kino, KP6, lørdag 4. november 2017)