Neruda

”Neruda“
Regi: Pablo Larraín
Lengde: 1 t. 47 min
Produksjonsår: 2016

Den chilenske dikteren Pablo Neruda, som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1971, var også politiker. Han var med i kommunistpartiet, og var valgt inn i Senatet. Da kommunistpartiet ble forbudt i Chile i 1948 måtte Neruda gå under jorden, politiet var på jakt etter ham.

Filmen ”Neruda” utspiller seg nettopp i 1948, og vil møter dikteren (som egentlig het Ricardo Eliezer Neftalí Reyes y Basoalto, ”Neruda” var et kunstnernavn) i det forbudet inntreffer. Filmen veksler på å være et portrett av dikteren (spilt av Luis Gnecco, for øvrig svært lik den virkelige Neruda) og politiinspektøren Óscar Peluchonneau (Gael García Bernal, kjent fra filmer som ”Motorsykkeldagbøkene” og ”Babel”), som får i oppdrag å pågripe ham.

Jeg har ikke særlig kunnskap om verken diktningen til Neruda eller om de faktiske hendelsene som er utgangspunkt for filmen. Hva som er fakta og hva som er fiksjon kan jeg derfor ikke bedømme. På litt snodig vis er det politiinspektør Peluchonneau som fremstår som den mest interessante karakteren her, med sine personlige motiver for å ofre seg i politirollen, og det var kanskje ikke meningen?

Neruda selv fremstår som en levemann, en som liker å være i sentrum for oppmerksomheten og som vet å ta for seg av livets goder. Akkurat dette blir et problem når mannen helst skal holde seg i skjul og ligge laft. Men at han er elsket av folket kommer tydelig frem i filmen.

”Neruda” makter ikke å gripe helt, historien er i utgangspunktet interessant, men filmen gjør ikke noe varig inntrykk.

(sett på Bergen Kino, KP4, lørdag 9. desember 2017)

The Killing of a Sacred Deer

«The Killing of a Sacred Deer»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 2 t 1 min.
Produksjonsår: 2017

Som i Lanthimos forrige film “The Lobster” er det Colin Farrell som har den mannlige hovedrollen, nå som hjertekirurgen Stephen Murphy. Konen Anna (Nicole Kidman) er øyenlege, og sammen har de datteren Kim på 14 og sønnen Bob på 12. Denne kjernefamilien har tilsynelatende alt på plass, der de bor i et stort og flott hus i et pent strøk av byen. 

Tidlig i filmen ser vi imidlertid Stephen møte unggutten Martin på 16. Det er uklart for seerne hvilken relasjon det er mellom de to, men gradvis forstår vi at Martin er den aktive parten, og at han presser seg på. Det blir flere møter, og vi forstår at Stephen ikke føler behov for å fortelle andre om disse møtene. Men Martin lar seg ikke stoppe så lett. Han kommer f.eks. uanmeldt til sykehuset når Stephen er på vakt, og han lar seg ikke avvise. Stephen er ikke klar over Martins motiver i starten, og for å være hyggelig inviterer han Martin hjem på middag, slik blir barna også kjent med Martin. Datteren Kim blir raskt forelsket i den litt eldre Martin, som i starten fremstår som svært høflig og sympatisk.

Det viser seg at relasjonen mellom Stephen og Martin har å gjøre med at hjertekirurgen opererte Martins far, og at pasienten døde. Det er dette som gjør at Stephen i utgangspunktet føler sympati med gutten. Etter hvert skjønner vi imidlertid at Martin anklager kirurgen for dødsfallet, ja at han rett ut mener at Stephen har drept faren. Dette gjør at historien tar en ny og dramatisk vending.

Som i «The Lobster» er det klart at vi ikke befinner oss i et helt realistisk univers. Martin må være i besittelse av overnaturlige evner, noe han benytter for å hevne seg på Stephens familie. Det er også noe i selve spillestilen som gjør at du ser parallellen til «The Lobster». Mye av dialogen fremføres på en underlig, nærmest lidenskapsløs måte. Dette bidrar til det lett underlige inntrykket som filmen formidler. Selv om filmen bruker god tid før den kommer frem til de første dramatiske vendingene, er det hele tiden noe urovekkende som ligger under og som skaper en lavmælt spenning.

«The Killing …» blir likevel ikke den ultimate filmopplevelsen. I forhold til «The Lobster» beveger denne filmen seg på en skala nærmere normalen, på tross av sine ikke-realistiske innslag. Spillestilen er heller ikke så outrert som i «The Lobster». Selv om Farrell og Kidman er de store stjernene så er det Barry Keoghan, i rollen som Martin, som gjør sterkest inntrykk. Keoghan ble sist sett i «Dunkirk». Jeg tipper at han har en stor skuespillerfremtid foran seg.

(sett på Bergen Kino, KP6, lørdag 25. november 2017)

Skyggenes dal

«Skyggenes dal»
Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2017

«Skyggenes dal» er debutfilmen til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen. Broren Marius er fotografen. Begge er utdannet fra den nasjonale filmskolen i Łódź i Polen. Brødrene Matzow Gulbrandsen har laget flere kortfilmer tidligere. Denne filmen har det tatt flere år å fullføre, først og fremst i mangel på finansiering.

Handlingen utspiller seg i en bygd i Rogaland. Hovedpersonen Aslak er 6 år og det meste av fortellingen sees fra hans synsvinkel. Han bor alene med moren, i et hus tett ved skogen. Han har en storebror, men vi skjønner raskt at noe er galt. Rommet til broren står tomt, og Aslak får beskjed fra moren om ikke å gå inn der. Selvsagt virker dette ekstra spennende på ham.

Flere bønder opplever at sauer forsvinner. Flere sauekadavre blir funnet, og på praten mellom de voksne skjønner vi at de mistenker at ulv er på ferde. Men siden det er 6 år gamle Aslak som tolker det blander han disse hendelsene sammen med eventyret om en varulv som en eldre lekekamerat finner i en bok. Når Aslak sin hund forsvinner drar Aslak ut for å lete etter ham, og han er modig nok til å gå inn i skogen.

Den ytre handlingen er enkel. Det som gir filmen kvaliteter er naturscenene, der mye skjer i eller ved skogen. Her er påvirkningen fra den polske filmskolens tradisjoner tydelig. Det ligger et slør av europeisk kunstfilm i disse bildene. Så er da filmen også blitt lagt merke til internasjonalt under tittelen «Valley of Shadows», hvor referanser til både Andrej Tarkovskij og Ingmar Bergman er brukt. Ellers er filmen påtakelig dyster, eller mørk, noe ikke minst lydsporet bygger opp rundt. 

Det er her det skurrer for meg. Angivelig skal dette være en barnefilm med 9 års grense. Det er vanskelig å tro at så små barn kan få noe særlig ut av «Skyggenes dal». Til det er fortellingen for langsom, og ikke minst … filmens mørke stemning må virke truende eller skremmende. Motsatt blir filmen for enkel for et voksent publikum. Det er rett og slett uklart for meg hvem målgruppen for filmen kan være. 

Som det ofte klages på i norsk film er også deler av dialogen ikke særlig godt fremført, tidvis blir det for stivt og kunstig. «Skyggenes dal» er en film jeg sikkert hadde likt godt, hvis «barnefilm»-elementene var fjernet, og regissør og manusforfatter hadde tenkt et voksent filmpublikum isteden. Nå faller denne filmen litt mellom to stoler.

 (sett på Bergen kino, KP6, lørdag 4. november 2017)

Om kropp og sjel

«Om kropp og sjel»
Originaltittel: Testről és lélekről
Regi og manus: Ildikó Enyedi
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Her er en film som makter å løfte en enkel kjærlighetshistorie mellom to voksne, ensomme mennesker opp på et høyere nivå. De to synes ubehjelpelige hver på sitt vis, ute av stand til å nærme seg hverandre. Men noen besynderlige hendelser skaper et fellesskap som til slutt forener dem.

Filmen åpner med noen vakre og vare skogsscener med to hjorter, som viser seg å ha en helt spesiell betydning i historien som fortelles. Slik skapes en slående kontrast til miljøet hvor filmen ellers utspiller seg; nemlig på et slakteri i Budapest. Her skal den nye kvalitetskontrolløren Maria (Alexandra Borbély) sørge for at alle produktene tilfredsstiller de gitte kvaliteter før de sendes ut på markedet. 

Det blir raskt klart at Maria er en pertentlig fagperson som følger instruksene til fulle, noe som tydeligvis ikke er helt som slakteriet er vant med. At Maria heller ikke glir inn i arbeidsmiljøet på en naturlig måte, som følge av en stiv og formell fremtoning, gir henne en vanskelig start.

Eller er hun bare sjenert? Økonomisjefen Endre (Géza Morcsányi) blir tiltrukket av denne sosialt hjelpeløse kollegaen. Endre er kanskje 15 år eldre og bor alene. Han er heller ikke uten lyter, en ubrukelig venstrearm henger og dingler langs kroppen. Fra sin posisjon på kontoret observerer han hvordan den nye kvalitetskontrolløren fryses ut og drives gjøn med. 

Det er særlig Maria som fascinerer. Gradvis blir vi kjent med et menneske som kan være traumatisert fra barndommen av, i hvert fall går hun ennå til en psykolog som hun tydeligvis har hatt et svært langt forhold til. Eller kanskje har Maria en form for autisme? Hun avslører en stenografisk hukommelse, er rigid og regelorientert, og forstår ikke sosiale spilleregler. Aspergers syndrom? Dessuten lider hun av berøringsangst.

Et tyveri av medisiner starter en etterforskning, og det er denne etterforskningen som gjør at Endre og Maria blir klar over at de deler noe felles. Mer kan ikke sies uten å ødelegge sentrale poenger i fortellingen.

«Om kropp og sjel» vant Gullbjørnen i Berlin i år. Filmatisk oppstår det fine kontraster mellom scener fra slakteriet og de naturidylliske fra skogen. Kjærlighetshistorien mellom Maria og Endre rører seerne, den fortelles med klokskap i både manus og regi av Ildikó Enyedi.

 (sett på Bergen kino, KP4, lørdag 21. oktober 2017)

The Square

«The Square»
Regi og manus: Ruben Östlund
Lengde: 2 t. 22 min.
Produksjonsår: 2017

Her har vi årets Gullpalmevinner fra Cannes. Svenske Ruben Östlund har gjort seg bemerket som en original filmskaper. Hans spillefilmdebut fra 2004, «Gitarmongo», hadde stor underholdningsverdi, med sin kvasi-dokumentariske skildring av ymse eksistenser litt på siden av det ordinære samfunnet. Siden har Östlund laget tre langfilmer til, med «Turist» fra 2014 som den siste og mest «normale» i rekken.

Med «The Square» har Ruben Östlund funnet tilbake til den sunne og kreative galskapen som lå bak «Gitarmongo», uten at de to filmene på noen som helst måte kan sammenliknes. «The Square» er både en satirisk kommentar til den moderne kunstverden og en skarp samtidsskildring. 

Gjennomgående er filmen preget av høy underholdningsverdi, ikke minst på grunn av en serie mer eller mindre «gale» opptrinn. «The Square» er sånn sett et overskuddsprodukt fra en kreativ hjerne, der Östlund i tillegg til regi også er ansvarlig for manus.  

Hovedpersonen Christian (Claes Bang) er direktør ved samtidskunstmuseet X-Royal. Her vises moderne kunst, innpakket i det typiske kuratorspråket som er akademisert og teoretisert tett innpå parodien. Det er lett å ironisere og skape morsomheter ut av dette, noe som Östlund også gjør. Christian er ellers en kulturdirektørtype det er lett å kjenne igjen fra tilsvarende institusjoner. Vi får også et fornøyelig møte med reklamebransjen, i form av to pr-rådgivere som er innleid for å skape oppmerksomhet rundt kunstverket som har gitt filmen sitt navn.

Handlingen blåses skikkelig i gang av et opptrinn ute på gaten, der en livredd kvinne flykter skrikende fra en brølende og truende mann. Christian og en forbipasserende havner tilfeldig i denne situasjonen, som blir retningsgivende for mye av den påfølgende handlingen i filmen.

Som sagt er det scener i «The Square» som føles litt grensesprengende, mer i kraft av å overraske, og dermed begeistre denne kinogjengeren, enn faktisk å være det. Filmen oppleves som et friskt pust, et kjærkomment møte som klarer å begeistre. Det er ikke så ofte det skjer.

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 14. oktober 2017)

Thelma

«Thelma»
Regi: Joachim Trier
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er årets norske Oscar-kandidat, og den fjerde spillefilmen til den tidvis genierklærte Joachim Trier. Etter den råsterke «Louder Than Bombs» (2015), der han mønstret et sterkt internasjonalt ensemble, er Trier tilbake i Norge, i norsk språkdrakt og med relativt ubeskrevne skuespillere i bærende roller. Trier har skrevet manuset sammen med sin faste kompanjong Eskil Vogt.

«Thelma» er en slags genrehybrid, der den lener seg mot skrekk- eller grøsserfilmen, mens filmskaperne nok vil vise oss et psykologisk drama. For første gang i Triers filmkatalog er jeg tilbøyelig til å hevde at historien halter litt når det gjelder troverdighet, i den betydning at hovedkarakteren Thelmas (Eili Harboe) psykiske forandringer, som nyankommet student til Oslo og på Blindern, gis en heller klisjefylt forklaring. 

Det er ellers ikke noe å utsette på skuespillerne. Eili Harboe er bare 23 år, men har allerede rukket å medvirke i bl.a. «Kompani Orheim» (2012) og «Bølgen» (2015). Hun er troverdig i rollen som Thelma, uavhengig av hva vi synes om troverdigheten til selve karakteren. På samme måte gjør modellen og sangeren Kaya Wilkins en helt o.k. rolle som Thelmas studievenninne Anja. De langt mer rutinerte skuespillerne Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen har rollene som Thelmas foreldre.

Min hovedinnvending mot filmen er rett og slett at psykologiseringen rundt traumene til Thelma lener seg for mye mot stereotypiene rundt det religiøse mørket, som selvsagt er lokalisert et sted på Sør-Vestlandet. For å være et filmplot klekket ut av parhestene Trier/Vogt synes jeg dette blir litt for enkelt.

Ellers har filmen flere sekvenser med strobelys, der altså lyset kommer i raskt pulserende glimt, noe som jeg oppfatter som særs ubehagelig. Derfor satt jeg i perioder med lukkede øyne i kinosalen! 

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 7. oktober 2017)

Den andre siden av håpet

«Den andre siden av håpet»
Originaltittel: «Toivon tuolla puolen»
Regi og manus: Aki Kaurismäki
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2017

Det er bare å ønske velkommen denne filmen fra svartsynets nordiske mester; finske Aki Kaurismäki. Ingen har klart å vri våre fordommer mot finner og Finland til sin fordel som nettopp Kaurismäki. Siden debuten i 1983 har han servert en serie stilsikre lavbudsjettsperler (og noen prøvelser) som alle har den umiskjennelige signaturen hans.

Som en av få genuint originale filmskapere er seeren aldri i tvil om hvem som står ansvarlig for det som utspiller seg på lerretet. Filmene har vært uutholdelige uten humoren som alltid følger med, en komikk som tangerer mot parodien og karikaturen. Finner har jo et rykte på seg for å være både drikkfeldige og fåmælte, noe som Kaurismäki ikke gjør noe for å endre på. Når scenografien i tillegg er tro mot en nitrist 70- og 80-talls estetikk, der «sosialrealistisk» er et stikkord, er stemningen satt. Vi beveger oss i et univers der hverdagslivets mandager og tirsdager beseires ved hjelp av rikelige mengder nikotin og alkohol.

Denne gangen er det to hovedpersoner og handlingsløp som innleder filmfortellingen, før de møtes på en ganske logisk og fiks måte. Khaled (Sherwan Haji) er en flyktning fra Syria som lurer seg i land fra en lastebåt. Han melder seg for politiet og søker asyl. Den tidligere skjorteselgeren Wikström (Sakari Kousmanen) forlater konen og starter et nytt liv ved å kjøpe en restaurant, der han i tillegg arver 3 ansatte fra forrige eier. Via omveier i fortellingen ender Khaled opp som restaurantmedarbeider hos Wikström, uten oppholds- og arbeidstillatelse. Finske myndigheter mener nemlig at Khaled trygt kan sendes tilbake til Aleppo!

Filmen er selvsagt et innlegg i flyktningedebatten, som er den samme i Finland som i resten av Europa. Den tar seg ikke bryet med å nyansere eller analysere i stor grad, det er åpenbart at Kaurismäki er på flyktningenes parti. Khaled er en «ekte» flyktning, med et klart behov for beskyttelse. Men i Finland får han ikke opphold, og blir tvunget til å gå under jorden.

På et tidspunkt sier Khaled: «Jeg elsker Finland, men vær så snill og hjelp meg bort her ifra!» (sånn cirka sitert etter hukommelsen). Du kan le av utsagnet, men det illustrerer på en god måte filmen som en miks mellom komedie og tragedie. «På den andre side av håpet» er et høydepunkt i Kaurismäkis katalog.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 12. august)

I am not your negro

«I am not your negro»
Regi: Raoul Peck
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2016

Denne dokumentarfilmen bygger på et etterlatt manuskript fra James Baldwin med tittelen «Remember This House», der han portretterer tre berømte venner; Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King jr., alle sentrale i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

Filmen tar opp et meget betent problem i USA, nemlig rasismen og diskrimineringen som den svarte del av befolkningen rammes av. Ved å sentrere fortellingen rundt de tre aktivistene er filmens fokus kampen mot denne undertrykkelsen. Alle de tre aktivistene var venner av James Baldwin, og alle tre ble skutt og drept tidlig på 1960-tallet på grunn av sine lederroller i kampen de kjempet. Det er et brutalt portrett som tegnes av USA, der det i realiteten er snakk om å kreve helt grunnleggende menneskerettigheter for et mindretall av befolkningen.

I filmen er det stemmen til Samuel L. Jackson som ligger som et lydspor over hele filmen, der han leser fra manuskriptet Baldwin skrev, men aldri fullførte. Dette er sentrale hendelser i nyere amerikansk historie, men for at nye generasjoner skal skjønne hva det dreier seg om, og at kampen på ingen måte er slutt, blir dette en viktig historietime i kinosalen. Til tross for at det juridiske systemet i USA på mange måter har innfridd kravene som ble kjempet frem for 50 år siden, har samfunnet i forbausende liten grad endret seg. Dette til tross for at det utenkelige skjedde i 2008 da Barack Obama ble den første svarte presidenten. Rasismen er høyst levende og samfunnet er i stor grad segregert den dag i dag.

Siden dette er en dokumentar ledsages filmens dialog av et rikt utvalg filmklipp, fra de første offentlige demonstrasjonene som borgerrettighetsbevegelsen arrangerte på 1950-tallet og frem til dags dato. En ting slo meg under filmen, og det er hvordan politiet i USA har gått fra å være utstyrt med en batong på 1950-tallet, via rifle og hjelm på 1960-tallet og til full militarisering i dag. Det er klipp i filmen fra demonstrasjoner i forbindelse med drap på svarte utført av politiet, og det er skremmende å se politiets avdelinger rykke frem. Det ser ut som de er på vei inn i en bydel i Irak, for politiet er militært utrustet og utstyrt, som om amerikanske byer er en krigssone.

Å kjempe for grunnleggende rettigheter er tydeligvis farlig i USA. 

Rasismen er grunnfestet. Det kan kanskje utsettes på filmen at den i liten grad tar opp spørsmålet om hvorfor det er slik. Hvorfor møtes svarte på denne måten? Er det så enkelt som at rasistene er onde mennesker? Jeg får ikke helt tak på James Baldwins forklaringer. Vi serveres filmklipp av folk som forsvarer segregering med begrunnelse i at det er ”Guds vilje”.

Men det er ingen fremtredende klasseanalyse her. Afrikanerne ble tross alt importert til USA som slavearbeidere, og gjorde hvite rike med sitt arbeid på plantasjene. Når dette opphørte ble mange forvist til en pariatilværelse i ghettoen i storbyene, som overflødige, som en forsørgerbyrde for samfunnet. Men denne marxistiske analysen finnes ikke i filmen.

(sett på Bergen kino, KP11, søndag 18. juni 2017)

The Sense of an Ending

”The Sense of an Ending”
Regi: Ritesh Batra
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er et britisk drama basert på en roman med samme tittel av Julian Barnes. Hovedpersonen er den eldre og fraskilte mannen Anthony Webster (Jim Broadbent) som en dag får et brev som starter en selvransakende prosess. I studietiden hadde han et forhold til den kjølige og mystiske Veronica. Det er Veronicas mor som nå har testamentert en dagbok til ham, noe som i starten er helt uforståelig for Anthony. Filmen nøster opp trådene tilbake til ungdomstiden, der flere av Anthonys studiekamerater også dukker frem fra glemselen som viktige karakterer.

Det er lett å trekke paralleller til filmen «45 Years» som gikk på kino for en tid tilbake. Også der var det et uventet brev fra fortiden som utløste et drama for mottakeren flere tiår etter at hendelsene var skjedd. At Charlotte Rampling har en hovedrolle i begge filmene bidrar selvsagt til dette, her spiller hun den eldre utgaven av Veronica. «The Sense of an Ending» har altså mye av den samme problematikken og utløser mange av de samme følelsene i seerne.

I «45 Years» var det Tom Courtenay som spilte den mannlige hovedrollen med glans. Her gjør Jim Broadbent en strålende rolle som den eldre mannen, en som omtales som «surpomp» av kone og datter, men som også innehar rikelige doser med humor og selvironi, nok til å gjøre Anthony til en sympatisk og menneskelig karakter.

Det er litt urettferdig å veie «The Sense of an Ending» opp mot den strålende «45 Years», likhetene er likevel mange. Nå når ikke denne filmen helt opp i toppklassen, kanskje fordi intrigene ikke betyr fullt så mye personlig for Anthony, tross alt. Han er en eldre mann som trives i tilværelsen som fraskilt, og han har ballast nok til å takle de uforutsette avsløringen som kommer ramlende inn fra fortiden.

Filmen er likevel verdt billetten, mye takket være gode skuespillere.

(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. juni 2017)

Klasseforstanderen

«Klasseforstanderen»
Originaltittel: Ucitelka
Regi: Jan Hrebejk
Lengde: 1 t. 42 min.
Produksjonsår: 2016

Denne slovakiske filmen skal bygge på en sann historie fra begynnelsen av 1980-tallet. Vi er i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia. Den nye klasseforstanderen ønsker klassen velkommen til et nytt skoleår, og for å bli kjent med barna vil hun at hver enkelt elev presenterer seg med navn og forteller hva foreldrene jobber med. Alt noteres sirlig i lærerens notatbok. 

Det viser seg at hun har en baktanke med dette, snart opplever nemlig foreldrene at telefonen ringer på kveldstid. Det er læreren som ber om små eller store personlige tjenester, alt etter hva foreldrene kan tenkes å kunne stille opp med. Raskt viser det seg også at læreren straffer barna til foreldre som ikke kan eller som vegrer seg for å yte henne disse tjenestene, i form av dårlige karakterer eller direkte mobbing.

Klasseforstanderen Maria Drazdechova (Zuzana Maurery) er filmens sentrale karakter, en manipulerende skikkelse som bruker elevene som sitt eget nettverk for å skaffe seg fordeler. Dette er altså i Tsjekkoslovakia, der kommunistpartiet har kontroll. Et kompliserende faktum er det at Maria er leder for partiets fagforening på skolen, og dermed nyter en form for beskyttelse. Likevel tar noen få foreldre initiativ til å reise en formell klage på klasseforstanderen, og skoleledelsen kaller inn til foreldremøte.

Filmens struktur veksler mellom dette foreldremøtet og klipp fra klasserommet, supplert med episoder der klasseforstanderen ber om eller mottar sine tjenester, som i realiteten er bestikkelser eller korrupsjon i praksis. Klasseforstanderen ynder å fremstille seg som en hjelpetrengende person, hun har nemlig blitt enke. Det viser seg etter hvert at ikke bare foreldrene, men også flere av elevene må gjøre private tjeneste for henne, for å få gode karakterer. Klasseforstanderen styrer klassen som sin egen private bedrift.

Filmen gir et bilde av et øst-europeisk samfunn med vareknapphet og en viss kamp for tilværelsen. Her er personlige kontakter en vei utenom køer og byråkrati, en korrupsjonskultur som du bare må akseptere for å kunne leve «et godt liv». Så er det alltids noen som ikke vil underkaste seg, disse fryses ut eller degraderes. Dette skjer f.eks. med astrofysikeren som mister jobben fordi konen «hopper av» til Vesten. Slik viser også filmen litt av livet utenfor klasserommet og skolen, der det meste av filmens handling utspiller seg.

Dermed blir «Klasseforstanderen» ikke bare en historie om en lærers maktmisbruk, men også et tidsbilde fra et land og et system som nå er historie.

(sett på Bergen kino, KP10, torsdag 25. mai 2017)