Thelma

«Thelma»
Regi: Joachim Trier
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er årets norske Oscar-kandidat, og den fjerde spillefilmen til den tidvis genierklærte Joachim Trier. Etter den råsterke «Louder Than Bombs» (2015), der han mønstret et sterkt internasjonalt ensemble, er Trier tilbake i Norge, i norsk språkdrakt og med relativt ubeskrevne skuespillere i bærende roller. Trier har skrevet manuset sammen med sin faste kompanjong Eskil Vogt.

«Thelma» er en slags genrehybrid, der den lener seg mot skrekk- eller grøsserfilmen, mens filmskaperne nok vil vise oss et psykologisk drama. For første gang i Triers filmkatalog er jeg tilbøyelig til å hevde at historien halter litt når det gjelder troverdighet, i den betydning at hovedkarakteren Thelmas (Eili Harboe) psykiske forandringer, som nyankommet student til Oslo og på Blindern, gis en heller klisjefylt forklaring. 

Det er ellers ikke noe å utsette på skuespillerne. Eili Harboe er bare 23 år, men har allerede rukket å medvirke i bl.a. «Kompani Orheim» (2012) og «Bølgen» (2015). Hun er troverdig i rollen som Thelma, uavhengig av hva vi synes om troverdigheten til selve karakteren. På samme måte gjør modellen og sangeren Kaya Wilkins en helt o.k. rolle som Thelmas studievenninne Anja. De langt mer rutinerte skuespillerne Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen har rollene som Thelmas foreldre.

Min hovedinnvending mot filmen er rett og slett at psykologiseringen rundt traumene til Thelma lener seg for mye mot stereotypiene rundt det religiøse mørket, som selvsagt er lokalisert et sted på Sør-Vestlandet. For å være et filmplot klekket ut av parhestene Trier/Vogt synes jeg dette blir litt for enkelt.

Ellers har filmen flere sekvenser med strobelys, der altså lyset kommer i raskt pulserende glimt, noe som jeg oppfatter som særs ubehagelig. Derfor satt jeg i perioder med lukkede øyne i kinosalen! 

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 7. oktober 2017)